Henrik Ibsens skrifter

• Dramatisk Digt] genrebetegnelse for et litterært verk som fremstiller et handlingsforløp ved hjelp av sceneanvisninger og versifisert dialog. Se nærmere om genren i innledningen, under Dramaform .

• Brand] nordisk mannsnavn; av norr. brandr ‘brann; brennende stokk eller trestykke; sverdblad, sverd’. Mye brukt som etterledd i mannsnavn (f.eks. Gudbrand), både i eldre og nyere tid. Det usammensatte Brand var langt sjeldnere og gikk helt av bruk på 1700-tallet (Kruken & Stemshaug 1995, 54). Rollefiguren Brand heter Koll i deler av forarbeidene. Den funksjonelle parallelliteten med navneparet Axel/Ejnar i [Episk Brand] og det språklige opphavet åpner for å se Brand som et fornavn på linje med Koll. På den annen side ble embetsfolk som regel tiltalt og omtalt med sitt etternavn (slektsnavn). Det ville også passe for presten Brand. Navnets individualiserende karakter og assosiative kraft (skriftform som appellativet, ulikt det reelle slektsnavnet Brandt) setter det imidlertid noe utenfor denne kategorien. Siden navnet konsekvent opptrer alene, får det snarere trekk av den utbredte ettnavnsbruken i Bibelen (Moses, Job, Jeremias osv.) og annen klassisk tradisjon.

• Ejnar] nordisk mannsnavn; av norr. Einarr, trolig ‘enestående, fremragende kriger’ (ev. ‘enekriger’) og etter alt å dømme identisk med ordet einherjar (hankjønn flertall) ‘falne krigere i Valhall’ (Kruken & Stemshaug 1995, 69; P.A. Munch 1857, 40). Mye brukt både i middelalderen og nyere tid, med økende oppslutning i siste halvdel av 1800-tallet. Skrivemåten Ej- for Ei- svarer til Rasmus Rasks danske og Knud Knudsens norske rettskrivningsprogram. Bjørnson har også formen Ejnar i diktet «Bergljot» (1862). I sagaoversettelser og historieverk er Ei- vanligst (bl.a. Faye 1844; Aall 1838–39; P.A. Munch 1852–59).

• Agnes] lat. form av gr. Hagne, laget til adj. hagnos ‘ren, kysk’, men tidlig assosiert med lat. agnus ‘lam’. Omtolkningen viser seg bl.a. i tradisjonen om den romerske martyr Agnes (død ca. 300), som har et hvitt lam ved sin side (Klintberg 2005, 48). Kjent i Norge fra 1200-tallet. Kong Håkon Magnussons datter (ca. 1300) er en av de tidligste navnebærerne. Lite brukt i senmiddelalderen og de første hundreårene etter reformasjonen, men fikk et markert oppsving i Kristiania med omliggende distrikter fra 1850–60-årene, snart etter også i landet for øvrig. Skrivemåten er regelmessig Agnes.

• Fogden] fogd: plattysk lånord, av lat. (ad)vocatus. Fogd hadde vært i bruk i Norge siden 1300-tallet, og gjennom flere århundrer hadde det betegnet et av de viktigste embeter i det kongelige lokalforvaltningsapparat. Fogden var dels administrativ, dels rettslig embetsmann for et større landdistrikt, et fogderi. I 1866 var landet inndelt i 55 fogderier. Administrativt hadde fogdens hovedoppgave vært oppebørsel av statens inntekter. Han hadde også politimyndighet, tok i noe utstrekning del i kommunalforvaltningen og var uten stemmerett medlem av amtsformannskapet. Etter 1814 skulle han sammen med sognepresten føre lister over alle stemmeberettigede. De judisielle forretninger som hørte under fogden, var avholdelse av arrest-, forbuds- og eksekusjonsforretninger (Fladby, Imsen & Winge red. 1981; Salmonsen).

• Doktoren] I 1836 ble det opprettet egne embeter for distriktsleger med krav til akademisk medisinsk utdannelse. I 1860 kom et påbud om å opprette distriktsvise sunnhetskommisjoner over hele landet. Distriktslegene bestyrte store områder, og kom derfor i begynnelsen i mindre grad i direkte kontakt med pasientene. Som medlem av sunnhetskommisjonen hadde distriktslegen ansvar for alt helsepersonell (jordmødre, vaksinepersonell, apotekere osv.) og alt som kunne påvirke sunnhetsforholdene i distriktet. Michael Krohn (1822–97), som var distriktslege i Ytre Nordhordland (Lindås og Manger prestegjeld) fra 1855 til 1863, holdt en rekke populærvitenskapelige foredrag i sunnhetskommisjonen i sitt distrikt. I et av disse heter det:
  Her er en viid mark for præsten og skolens virksomhed, når denne sidste er bleven tilbørligen reformeret, og må man end indrømme, at lægen ikke kan udrette stort under de nærværende forholde, så kan han dog i det mindste rive dem [befolkningen] bindet fra øinene for såvidt de virkelig skulle tro, at alt er som det skal og bør være […]. Det hedder naturligviis at stige ned til dem, vise deeltagelse for deres næringsveie, daglige bedrift og huuslige forholde (Krohn 1996).

• Provsten] Prosten i Brand forholder seg til at hele landet er inndelt i kirkelige embetsdistrikter, og ser dette som en naturlig ordning av kirkens myndighet. Et prosti omfatter flere sognepresters ansvarsområder kalt prestegjeld. Den gang var sogneprester og deres residerende kapellaner embetsmenn. Det var ikke delegert fullmakter til prostene, som mest fungerte som bindeledd mellom biskopen og sogneprestene. Det var ofte den eldste av sogneprestene som var prost, noe som gav betydelig sosial status. De eldre prestene omkring 1860 var utdannet i første del av 1800-tallet, det vil si i perioden før pietismen slo igjennom i norsk presteutdannelse.

• Klokkeren] prestens nærmeste medhjelper med en rekke oppgaver under gudstjenestene. Fra sin plass i koret leder klokkeren menighetssangen, og fra kordøren leser han bønnen som innleder og avslutter ritualet. Ansette menn i lokalmiljøet, ikke sjelden lærere, ble valgt som klokkere. Valget av klokker skulle godkjennes av biskopen.

• Skolemesteren] læreren; på denne tid (før 1869) alltid en mann. Et unntak utgjorde de såkalte skolemødre, jf. kommentar til . Lærerlønnen var lav i forhold til andre samfunnsgruppers lønn, og det samme gjaldt lærernes sosiale status, som ikke bedret seg merkbart før i 1880-årene (Myhre 1997, 52). I 1860 kom en ny «Lov om Almueskolevæsenet paa Landet», som fastslo at det fortsatt kunne drives omgangsskole. Loven stilte ikke absolutte krav om lærernes utdannelse; der det ikke fantes formelt kvalifiserte søkere til lærerstillinger, kunne det ansettes lærere «som have gjennemgaaet idetmindste den lavere Afdeling i en høiere Almueskole og et eetaarigt Øvelsescursus som Lærerlærling ved en Skole, hvis Lærer af Stiftsdirectionen er bemyndiget til at antage Lærerlærlinge til Veiledning». Videre bestemte loven at «Hjælpelærere ved Kredsskolen og Lærere ved Smaabørnskoler antages [dvs. ansettes] af Skolecommissionen». Medlemmer i skolekommisjonen var som regel bygdens prest og doktor. Omgangsskolen var den vanlige ordning i norske bygder til langt inn på 1800-tallet. Det var f.eks. omgangsskole i Sunnylven i 1860-årene (jf. Barman 1904).

• Gerd] nordisk kvinnenavn; av norr. Gerðr ‘gjerde, vern’, opphavlig usammensatt navn eller kortform av sammensatte navn på -gerðr. En kjent mytologisk figur er den vakre jotundatteren Gerd, som guden Frøy ble forelsket i (Skírnismál). I reell bruk er navnet ikke sikkert belagt før i etterreformatorisk tid (Kruken & Stemshaug 1995, 95). Folketellingene 1801 og 1865 har noen få tilfeller på Vestlandet. Skrivemåten er der Gjer. Ibsen historiserer til Gerd på linje med bl.a. P.A. Munch (1854, 17; 1857, 52–53).

• Skrivekarl] kontorist

• Prester og Embedsmænd] Prestene ledet gudstjenestene, prekte, forvaltet sakramentene, hørte skriftemål og gav absolusjon, viet ektepar osv. Siden prestene kunne være blant de svært få i lokalsamfunnet som hadde høyere utdannelse, ivaretok de ofte en lang rekke oppgaver. På denne tid var sogneprester og deres residerende kapellaner kongelige embetsmenn, mens de personalkapellaner de kunne ansette, ikke fikk denne status. Andre embetsmenn i lokalsamfunnet var fogd og doktor (distriktslege).

• Almue] menneskehop, skare, mengde, også tradisjonelt brukt om massen av bønder, de brede lag, og gjerne på en hierarkiserende måte om «folk af ringe stand og smaa kaar» (ODS 2) eller «den uoplyste, ukultiverte del av folket» (NRO 2). I takt med den gradvise oppløsningen av standssamfunnet på 1800-tallet ble de siste konnotasjonene mer fremtredende, og demokratiske bevegelser, som grundtvigianerne, foretrakk det egalitært pregede «folket». Spenningen kom blant annet til uttrykk i betegnelsene almueskole vs. folkeskole: I 1860 ble det vedtatt lov om almueskoler på landet. P.A. Jensen kalte likevel sin omstridte lesebok for den nye skolen for Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet (1863) (Sørensen 2001, 273).

• Fristeren i Ødemarken] jf. Matt 4,1 (par.): «Da blev Jesus ført af Aanden til Ørkenen, for at fristes af Djævelen.» Dette er det første av en rekke bibelnedslag i Brand. Ibsens forhold til Bibelen og hans bruk av åpne eller skjulte bibelallusjoner omtales i innledningen, under Brand og kristendommen .

• i vor Tid] Brand foregår i Ibsens samtid, dvs. i 1860-årene, og den sosiale strukturen som fremstilles i dramaet (økonomiske forhold, relasjoner mellom embetsmenn, presteskap og ulike lag av befolkningen ellers, taterfølger osv.), er i pakt med tidens norske samfunnsforhold.

• Handling] I den første halvdelen av forfatterskapet veksler Ibsen mellom betegnelsene «Act» («Akt») og «Handling» for dramaenes enkelte deler. Etter 1877 bruker han konsekvent «Akt».

• Taagen ligger tætt … halvmørkt] I Sef 1,15–17 varsler mørke og skyer straffen som vil komme:
  Den samme Dag er Grumheds Dag, Angests og Trængsels Dag, Bulders og Ødelæggelses Dag, Mørkes og Dunkelheds Dag, Skyes og tyk Mørkheds Dag, Trompets og Basunklangs Dag, imod de faste Stæder og imod de høie Hjørner. Og jeg vil ængste Folket, og de skulde gaae som de Blinde; thi de have syndet for Herren.
  Jf. Joel 2,1–2: «Blæser i Trompeten i Zion, og raaber høit paa min Helligheds Bjerg, alle Landets Indbyggere skulde bæve; thi Herrens Dag kommer, thi den er nær. En mørk og dunkel Dag, en Dag med Sky og stor Mørkhed». Profetene oppfordrer til omvendelse for å unngå Herrens vrede. Jf. også Esek 30,3: «Herrens Dag er nær, en Dag med Sky».

• Stav og Skræppe] vanlig utstyr brukt under vandreturer på Ibsens tid. Stav: kjepp, stokk; fungerte som støtte under fotvandring og har ikke noe å gjøre med stav i betydningen verdighetstegn (bispestav, marskalkstav osv.). Skreppe: skinnsekk, stor lærveske med remmer som gjør det mulig å bære den på ryggen (NRO I 1); jf. det mer moderne ransel, ryggsekk. Skræppe finnes ikke hos Molbech 1859 og er en norvagisme, tilsvarende det danske randsel. Også i Paludan-Müllers Ahasverus, den evige Jøde vandrer hovedpersonen gjennom verden på Guds bud «med Randslen paa min Ryg / Jeg vandrer […] / over Bjerge, ned i Dale» (Paludan-Müller 1909, b. 3, 180). Christopher Bruun hadde meldt seg til tjeneste i den dansk-tyske krig med skreppen på ryggen, og han bar den samme skreppen da han senere gikk til fots fra Danmark til Roma høsten 1864, jf. innledningen, under Bakgrunn .

• Hej, Fremmedkarl, far ej saa fort] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet er det hyppigst forekommende i dramaet. Det veksles mellom enstavet (-), tostavet (-∪) og i sjeldnere tilfeller trestavet (-∪∪) utgang. Både kryssrim, parrim og omsluttende rim forekommer. For mer informasjon om versemålet henvises det til innledningen, under Bakgrunn . Versemålet avløses av nytt versemål .

• her er Spriker] Sønnen bruker en talemålsform; faren gjentar med normalisert form: «Her er Sprækker».

• Guds bittre] Faren forkorter kraftuttrykket «Guds bitre død», skjønt det følger enda et par replikker før han får vite at den fremmede er prest.

• som ingen bunder] så dypt at ingen når ned til bunnen

• Frem maa jeg … en Stormands Bud] jf. innledningsordene i Catilina 1850: «Jeg maa, jeg maa, saa byder mig en Stemme» (HIS 1, s. 11 l. 8).

• Og hvad er du for noget?] Det normale uttrykket ville være «Og hvem er du?» (NRO hvad A 1 a). NRO regner utvidelsen «hvad for en/et/noget» som «særlig familiært», men i dette tilfellet markerer det snarere noe ufamiliært. Det poengterer (sammen med ordet hvad for hvem) det ukjente eller fremmedartede ved Brand, slik Bonden ser ham, jf. spørsmål som «Hvad er det for noget?» (HIS 5, ).

• Provst] jf. kommentar til

• Bisp] Biskopene var kirkens ledende embetsmenn, med tilsynsansvar for det kristelige liv i prostiene og prestegjeldene i sitt bispedømme.

• svært] tungt, vanskelig

• Vend om] snu, gå tilbake. Uttrykket finnes flere steder i GT, bl.a. Esek 33,11: «vender om, vender om fra Eders de onde Veie»; og Sak 1,3–4: «Vender om til mig, siger den Herre Zebaoth, saa vil jeg vende om til Eder […] Vender dog om fra Eders de onde Veie».

• Mil] På 1700- og 1800-tallet, inntil det metriske system ble innført i 1870-årene, var en norsk landmil regnet som 18 000 alen, dvs. 11,3 km. En mil i fjell- og skogsterreng ble regnet for å være noe kortere (Fladby, Imsen & Winge red. 1981).

• Grænd] gruppe av gårder som ligger mer eller mindre samlet og er skilt fra lignende grupper ved utmark, skog e.l. (NRO grend 1). Ordet finnes ikke hos Molbech 1859.

• Tollekniv] av gno. talguknifr, til talga ‘telgje’. Kniv brukt til å telje eller skjære med i tre; kniv med stort blad og kraftig skaft, i alminnelighet med tilhørende slire, gjerne båret festet til bukselinningen (NRO). Molbech (1859) angir også Tællekniv eller Tælgekniv.

• Blaalysblink] blått, flakkende, hoppende lys eller flamme som kan vise seg i myrlendt mark, og som ifølge folketroen var et overnaturlig vesen som ville føre mennesker på avveie (NRO lyktemann); eg. et naturfenomen som oppstår ved at metangass (sumpgass) fra myrer o.l. blir antent av lyn

• Is-Tjern] tjern dekket med is eller dannet av vann på bre-is (NRO 1)

• En har dog vist, – er Troen sand, / saa slipper Karlen tørrskod over] I Matt 14,22–33 (par.) fortelles det at Jesus går på vannet. Disiplene var ute i en båt, og Jesus bad Peter komme til ham. Peter ble redd og begynte å synke: «Og Jesus udrakte strax Haanden og tog fat paa ham, og sagde til ham: Du lidet troende, hvi tvivlede du?» (Matt 14,31).

• med Hud og Haar] helt og holdent, fullstendig; eg. om byttedyr som slukes helt (NRO hud 1 og hår 2 a)

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• Faer, lad os … og Regn] mulig henspilling på Goethes dikt «Erlkönig». I begge tilfeller er det en sønn som er redd og vil trøstes:
  Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?

  Es ist der Vater mit seinem Kind;

  Er hat den Knaben wohl in dem Arm,

  Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

  Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht? –

  Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?

  Den Erlenkönig mit Kron’ und Schweif? –

  Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif. –

  (Goethe 1988, 662)
  I oversettelse:
  Hvem rider saa sent mod Stormens Harm?

  Det er en Fa’r med sit Barn i Arm.

  Han holder ham fast mod Brystet trykt,

  Dér hviler han lunt og uden Frygt.

  «Min Søn, du drager saa tungt dit Vejr.»

  «Se Elverkongen, se Fa’r, se dér,
  Med Krone og Slæb paa den hvide Eng!»

  «Det er de natlige Taager, min Dreng.»

  (Goethe [1925]–28, b. 1, 175)

• Datter din] Etterstilt eiendomspronomen er en norvagisme, og ubestemt form av substantivet ytterligere et norsk talemålstrekk. Om dette sier Ivar Aasen at «Fader, Moder, Broder, Syster, Son, Dotter (og flere lignende) sættes sædvanlig i ubestemt Form, men næsten altid forved Eiendomsordet, f. Ex. Fader min» (Aasen 1864, § 312, anm.).

• Gad] hadde lyst til, ville gjerne (Molbech 1859 gide 2)

• Daler] Den norske hovedmynt på 1800-tallet var «Speciedaler» (eg. «daleren in specie», altså «i ett stykke»). Daler var etter tysk mønster blitt innført på 1500-tallet. Etter 1814 utgjorde 1 spesidaler 120 skilling.

• Bø] åker og eng, innmark (NRO 2)

• Hæ?] hva? (folkelig form) (NRO 2)

• der er da Maade paa] det får da være grenser (NRO måte 2)

• nuomstunder] nå for tiden (NRO stund 2 a c)

• Hu] interjeksjon for å uttrykke uhygge, gru, redsel eller smerte, kuldegysning, ubehag, avsky (NRO 1)

• dølge] holde hemmelig, skjule, ikke røpe eller åpenbare (Molbech 1859 1). Molbech legger til: «Nu sædvanl. kun om det, som med Flid skiules», mot den eldre betydning: «Skiule i Almindelighed».

• saa trækkes jeg tillthings] så blir jeg stilt for retten; ting: f.eks. bygdeting eller herredsting, dvs. en domstol for et visst område (NRO 1 a og 2 a)

• i Bolt og Jern] bolt: fotjern (jernstang med lenke) til å sette fanger i; nesten bare brukt i forbindelsen bolt og jern (NRO I 2)

• Da lider du for Herrens Sag] jf. Fil 1,29: «Thi Eder er det forundt for Christi Skyld, ikke alene at troe paa ham, men og at lide for hans Skyld.» Jf. også 1. Pet 4,13: «men som I ere deelagtige i Christi lidelser, saa glæder Eder, at I og ved hans Herligheds Aabenbarelse skulle glæde og fryde Eder.»

• en Skred] Felleskjønnsformen (som er gått ut av offisiell rettskrivning) går tilbake på norr. skriða (jf. Aasen 1873 skrida) og dialektformer som skria og skrea.

• Fanden nappe mig] ed sagt om en man er meget ergelig på (NRO fanden 1); nappe: gripe, her brukt konjunktivisk

• Vejløbs Kors] veiløp: veilinje, linje som veien følger eller danner i terrenget (NRO); kors: pæl med tverrstang som markerte et veiskille (NRO 6)

• du er alt paa den brede Vej] jf. Matt 7,13–14 (par.): «Gaaer ind ad den snevre Port; thi den Port er vid, og den Vei er bred, som fører hen til Fordærvelse, og de ere mange, som gaae ind igjennem den.»

• gaar østover igjen] Den umiddelbare betydning innebærer at de vender tilbake mot det tryggere innlandet, uten å våge seg over det ville fjellmassivet som danner grense mellom det østlige innlandet og vestkysten av Norge. Topografien og skildringen av uværet kan også settes i forbindelse med dramaets bibelske referanseramme. Profeten Esekiel understreker at «vendt imod Østen» står noen menn som «tænke Uret» og «raabe ondt Raad»; Esekiel skal derfor «spaa imod dem» (Esek 11,1–4). Om Ibsens bibelallusjoner og forholdet til Esekiel, se innledningen, under Brand og kristendommen .

• sprang i dit Bryst en Viljes Væld] verkets første omtale av viljesproblematikk. Om viljens plass i kirkehistorien og 1800-tallets åndsliv, se flere steder i innledningen, bl.a. under Brand og noen trekk av idéhistorien for øvrig .

• ikkun] en sammentrekning av ikke uden, på Ibsens tid hovedsakelig brukt i skriftspråk, med samme betydning som ‘kun, bare’ (Molbech 1859). Jf. Matt 8,8: «sig ikkun et Ord»; og Sal 91,8: «Du skal ikkun skue med dine Øine».

• Møje] «Kræfternes Anstrengelse, Umage, Besværlighed» (Molbech 1859 Møie)

• gavnløs] unyttig

• Hm] uttrykk for (irritert) overraskelse eller for sterkt forbehold, (hånlig) skepsis (NRO c)

• Skrælling] skrøpelig person; «Een, som er svag i sin Opvæxt; en Stakkel, Usling» (Molbech 1859 2); substantivert av adj. skral

• Sjælehelse] sjelelig sunnhet (NRO sjelehelse)

• Lattervrid] så sterkt latteranfall at man får vondt i maven; vri: kolikklignende smerte (NRO 1 c)

• et barket Skind] et garvet skinn, som resultat av pryl med kjepp eller spanskrør

• Skolemoer] eldre kvinne som holdt privatskole (betalingsskole), gjerne som forberedelse av barna før den egentlige skolegang tok til (NRO skolemor). Kvinner kunne ikke være skolelærere, jf. kommentar til .

• gnaven] vranten, fortredelig (Molbech 1859); gretten (NRO)

• Jeg tænkte mig en mørkrædd Ugle … Luft og Dagens Flammer] Denne analogien (som bl.a. er påvist hos Beyer 1924, 130 og F. Ording 1910) minner påfallende om tankegangen i et av Kierkegaards «Følgeblade» fra 11. april 1855:
  Enhver Skabning befinder sig bedst, kan egentlig kun leve i sit Element, Fisken ikke i Luften, Fuglen ikke i Vandet – og lad Aand skulle leve i Aandløshedens Omgivelse, det er at døe, qvalfuldt at døe langsomt, saa Døden er en salig Lindring (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 91).

• Lydt] høyt(lydende); klart og sterkt (NRO lytt 1)

• imellem Tingen, som den er, / og Tingen, som den skulde være] Europeisk åndsliv ble tidlig opptatt av avstanden mellom ideal og virkelighet, jf. innledningen, under Brand og noen trekk av idéhistorien for øvrig .

• Fast] nesten

• Dybets Yrke … Livets Mørke] Rimet forutsetter at Yrke uttales «ørke», en form som også forekom i skrift (NRO yrke 1 a a); brukt bl.a. i Knud Knudsens skrifter.

• angst] redd, fryktsom, full av angst (NRO)

• Fjærens Bredd] strandbredden

• Stjernekammer] kammer som er opplyst av stjerner (NRO 1)

• Lag] flokk, selskap, krets av mennesker (NRO 6 a)

• De andre vender / mod Øst] vedrørende angivelse av himmelretninger, jf. kommentar til

• Slør] sannsynligvis slør benyttet (foran ansiktet) til beskyttelse mot sol og vind ved vandring i høyfjellet

• Hæld] helning, bakkehell

• Syskend] søsken

• Vaand] bøyelig stilk, kvist eller stamme (NRO I vånd 2 a)

• Ejnar og Agnes] Scenen har en parallell i Paludan-Müllers Ahasverus, den evige Jøde, hvor to unge elskende, «Pigen» og «Ynglingen», samtaler om sin kjærlighet og sitt syn på livet. Hun har forlatt sitt hjem for å dele lykken sammen med ham. Nå søker de ensomheten, «For i Lundens skjermende Skygge / Som Fugle to at bo og at bygge». Piken er preget av angst, mens den unge mannen bare vil se livets lys og skjønnhet. Selv om jorden skulle synke i havet, vil han bære henne og omslynge henne med sine trofaste armer i «styrkende Varme». Hennes øyne er hans gledes himmel; hennes angst gjør henne «yndig og sød». Han trekker henne til sin barm som sin «Kjærligheds Bytte» og forsikrer om at «Ingen Spot eller Fare sig nærme» (Paludan-Müller 1909, b. 3, 185–87). En mulig parallell finnes også i Esaias Tegnérs Kronbruden (1841), som skildrer en bryllupsfeiring under en solfylt midtsommerkveld. Doktoren, som er brudens gudfar, holder bryllupsgilde for sin guddatter, og bryllupsdansen går ute på den grønne marken på Bråvalla (Tegnér 1847–51, b. 2, 110).

• Agnes, min dejlige Sommerfugl … den gladeste Leg, du lærte] De fem strofenes versemål er folkevisevers, bi+ ('8 '7)² (x A)². Typisk for folkeviseversene er balladerimet og trykkforholdene, med fire trykk i første og tredje linje og tre trykk i andre og fjerde. I Ole Olsens musikk til oppførelsen av Brand ved Eldorado Teater i Kristiania i 1895 (jf. innledningen, under Oppførelse) behandles de fire første strofene som strofisk vekselsang, hvor strofe 3 og 4 synges til samme musikk som strofe 1 og 2. Deretter følger en duett hvor Ejnar synger strofe 5, mens Agnes gjentar strofe 4, etterfulgt av en coda i duett hvor Agnes gjentar fra strofe 2: «Jag mig, men fang mig ikke», og hvor Ejnar gjentar første del av strofe 1: «Agnes, min deilige Sommerfugl, dig vil jeg legende fange!» (NBO NMS Mus ms 3607:291). Satsen har én takts forspill og én takts etterspill. Hovedtonearten er Ess-dur, men det er noen tonale utsving, bl.a. synges deler av Agnes’ parti i c-moll. Satsens form er |:AB:|A’coda.

• stedse] stadig (NRO stetse 2); hadde omkring 1850 et høytidelig preg (Molbech 1859)

• Stands, stands! Der er en Afgrund bag!] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• jer] Eder og jer er objektsformer av det personlige pronomenet I (2. person flertall). Modersmaalets Formlære i udførlig Fremstilling regner eders som genitiv av det personlige pronomenet og jer også som eiendomspronomen; begge er i bruk, men «Istedetfor jer, jert, jere bruges hyppig Eieformen: eders, af det personl. Pron. eder» (Løkke 1855, § 252, 255). Etymologisk er jer utviklet av eder ved bortfall av mellomvokalisk ð i i(d)er, eldre dansk ithær, og deretter ier til jer (Torp & Falk 1898, 188, 249). ODS regner Eder som en mer høytidelig form enn Jer.

• Glædestimlen] mengden av glade mennesker

• et hundredaars Tagfatt] tafatt: en løpelek i likhet med «sisten», der en deltager er «tager» til han/hun får gitt en av de andre et lett slag på skulderen. Så overtar denne som «tager», dvs. som den som skal fange en av de andre.

• Vandløbskjellet] vannskillet, skillet mellom tilløpene til to vassdrag, her (og oftest) om en høytliggende del av terrenget (NRO vannløpskjell)

• lide] like, synes om (Molbech 1859 1 3); danisme

• kogle] fremkalle som ved trolldom, fremmane (NRO 2 a)

• som han gjør Sommerfugl af Larver … dog Gud] jf. Henrik Wergelands «Den første Sommerfugl», med bl.a. følgende vers: «du, først da alt var skabt, blev givet / af Skaberfantasien Livet» (Wergeland 1918–40, b. 1:2, 107)

• Malerkassen] malerkasse: kasse eller skrin til en kunstmalers farvetuber, pensler o.l.

• kongeglad] glad som en konge (NRO); et enefunn hos Ibsen

• Stav … og snøret Skræppe] karakteristisk utstyr for vandreturister; snøret: lukket, igjensnørt; jf. kommentar til

• han ikke vidste hvad] han visste ikke hva han skulle gjøre (NRO hvad A 2; «som eneste ord i ufullendt avhengig setn.»)

• Lag] festlig sammenkomst, selskap (NRO 6 b)

• Foged, Lensmand, Skriver, Prest] Fogd, skriver og prest utgjorde tradisjonelt kjernen i den offentlige lokalforvaltning. Skriveren (sorenskriveren) var først og fremst dommer, men hadde etter hvert flere andre oppgaver i rettslivet, blant annet knyttet til arveskifte, auksjonsvesen, tinglysning, jordskifte- og skylddelingsforretninger. Fra 1763 krevdes juridisk universitetsutdannelse, et krav som ble innskjerpet etter 1814. Embetsdistriktet omfattet flere sogn, og falt ofte sammen med fogderiet, jf. kommentar til . Lensmannen utgjorde helt fra 1500-tallet til midten av 1800-tallet det laveste trinn i lokalforvaltningen. I løpet av 1700-tallet ble han fullverdig statstjenestemann med et omfattende og spesifisert funksjonsområde. Lensmannens oppgaver var i utgangspunktet hovedsakelig knyttet til rettsvesenet, og han bistod fogden med skatteinnkrevning i de enkelte bygdelag. Med statens vekst fikk han etter hvert nye oppgaver innen forvaltningen av privatrettslig og økonomisk karakter (skifteforretninger, auksjoner, utpantninger og andre utleggsforretninger). Sammen med presten deltok han gjerne i administrasjonen av skole- og fattigvesenet (Fladby, Imsen & Winge red. 1981). Om prestens rolle i lokalstyret, se kommentar til .

• med Løv om Hatt] dvs. at hatten er pyntet med løv som symbol på festglede

• Egirs Hest] skipet til havguden Æge i norrøn mytologi. En slik toleddet omskrivning svarer til en kjenning i norrøn diktning.

• Gammen] glede

• thi] for, av den grunn at (NRO ti 2); av norr. þvíat, konjunksjon som innleder en begrunnelse for de foregående ytringer (Molbech 1859 1)

• lyst i Fred] minner om formularer som gjerne benyttes ved begravelser (om å lyse fred over noens minne)

• kyste] skremte, jaget bort (NRO kyse 2)

• Løv i Haaret] pynt som symbol på skjønnhet og livsglede (NRO vinløv)

• lyste … i Kuld og Kjøn] eldre rettsuttrykk om å erklære et illegitimt barn som sitt eget og gi det et ektefødt barns rettigheter; kjønn har i dette uttrykket den foreldede betydningen ‘ætt, slekt’

• Det tykkes mig] det forekommer meg (NRO tykke 1 b)

• af Hjertens Grund] inderlig, dyptfølt (NRO hjerte 2 a (av hjertets grunn), jf. grunn 2); hjertens: eldre genitiv som del av faste uttrykk (NRO 1), jf. uttrykket «havsens bund». Også i sammensetninger som hjertenskjær, jf. kommentar til .

• i dig selv var nok] hadde nok med ditt eget selskap; til forskjell fra «å være seg selv nok»; brukt bl.a. av Kierkegaard

• Stiftskapellan] hjelpeprest som er ansatt i et bispedømme, den gang kalt ‘stift’. Biskopen satte stiftskapellaner til å bestyre ledige prestestillinger innenfor bispedømmet.

• eder] Eder og jer er objektsformer av det personlige pronomenet I (2. person flertall), jf. kommentar til .

• I Lin og Skrin] i likklede og kiste

• hver Jordtræls Gud] jordtrell: person som treller i sitt jordbundne slit og strev og ikke har sans for høyere verdier (NRO). Jf. den andre av skapelsesberetningene i GT, der Adam får høre av Gud at som en følge av syndefallet skal jorden være forbannet og «med Kummer skal du æde deraf alle dit Livs Dage» (1. Mos 3,17–19). Dette er en mulig henspilling på Job 7,1–3: «Er ikke et Menneske i Strid paa Jorden, og hans Dage som en Daglønners Dage? Som en Træl higer efter Skyggen, og som en Daglønner forventer (Løn for) sin Gjerning.»

• Døgnværk-Slaves] døgnverk: verk, virke som bare er bestemt av døgnets, hverdagens krav (NRO); jf. Guldstads replikk i Kjærlighedens Komedie: «Jeg var kun en af Døgnbedriftens Menige» (Ibsen 1862a, 119), dvs. en av hverdagslivets menn.

• Tall] furu (Pinus sylvestris); lyskrevende bartre som trives på mager og skrinn jord

• Brisk] einer (Juniperus communis); busk eller lite nåletre av sypressfamilien (Cupressaceae) med blåsorte bær

• vorde] bli; «begynde at være det, man ikke var» (Molbech 1859). Molbech legger til at verbet er gått ut av talespråket og «bruges kun i Skrifter, og næsten kun i høiere Stiil».

• lefle] drive lettferdig spøk, ha lettferdig omgang med en person av det annet kjønn; kan også benyttes i overført betydning om lettferdig adferd (Molbech 1859); kokettere, drive erotisk lek (NRO 1), smiske for (NRO 2 a) eller opptre lettsindig, overfladisk (NRO 2 b)

• Ve] sjelelig smerte eller pine (NRO 2 a)

• en, som … kom / og tog den store Straffedom] Et sentralt bibelsted i denne sammenheng er Jes 53,4–5:
  Visseligen haver han taget vore Sygdomme (paa sig) og baaret vore Piner; men vi, vi agtede ham for (den, som var) plaget, slagen af Gud og gjort elendig. Men han, han er saaret for vore Overtrædelser, er knust for vore Misgjerninger; Straffen (laae) på ham, at vi (skulle nyde) Fred, og vi have faaet Lægedom ved hans Saar.

• Han lod for jer sig tornekranse] sikter til den tornekronen Jesus fikk før korsfestelsen

• Den Sang er ny … i en Askesækk] Ejnar sikter trolig til den vekkelsesbølgen som fra midten av 1800-tallet fikk makt i Norge. Fra slutten av 1790-årene startet Hans Nielsen Hauge en vekkelse som vokste og fikk stort omfang i 1830-årene. I 1856 brøt presten Lammers i Skien med statskirken og etablerte sin egen frimenighet. Fra 1850- og -60-årene en stor indremisjonsvekkelse med utgangspunkt i teologiprofessor Gisle Johnsons forkynnelse, jf. innledningen, under Bakgrunn .

• Byggd og By] landet som helhet

• Du hører till det unge Kuld, / som kalder Livet Tant og Muld] kull av prester som fikk sin utdannelse hos professor Gisle Johnson. De johnsonske prester preget norsk kirkeliv fra 1850- til slutten av 1880-årene. Teologien var luthersk-ortodoks og pietistisk. «De johnsonske prester ville alle sammen være botspredikanter og vekkelsestalere. […] De hadde gjennomgående sagt farvel til alle kulturinteresser for å samle all energi om det ene nødvendige» (Molland 1979, b. 1, 208).

• som jage vil med Pølens Skrækk] som vil skremme med tanken på evig pine. I Åp 19,20 fortelles det om en falsk profet som blir kastet i en sjø av ild og svovel, de fordømtes pinested i helvete (NRO pøl 2 a). I Åp 21,8 utvides perspektivet til å omfatte «Frygtaktige og Vantroe og Vederstyggelige og Manddrabere og Skjørlevnere og Troldkarle og Afgudsdyrkere og alle Løgnere».

• Askesækk] en omskrivning av å kle seg i sekk og aske, dvs. i klær av grovt sekkelerret, og strø aske over seg, som tegn på sorg; nevnt flere steder i Bibelen, bl.a. i Est 4,1; Jer 6,26; Esek 27,30–31; Judit 9,1; Matt 11,21

• Prækehest] uttrykket henspiller på en forkynner med hang til lange, iblant tørre og iblant følelsesfylte og pågående prekener

• Bristen] brist: lyte, feil, mangel (NRO 2)

• i Rygte ført] gjort beryktet

• Livsenslyst] Av hensyn til rytmen bruker Ibsen livsens- i en rekke sammensetninger i Brand: -bok, -dikt, -krone, -nød. I likhet med hjertens (jf. kommentar til ) brukes den tilsvarende eldre genitiv livsens foruten i sammensetninger også i faste uttrykk, f.eks. «av alle livsens krefter».

• Glædens Træl] jf. uttrykk som «Syndens træl» (Joh 8,34) og «Christi træl» (1. Kor 7,22)

• Det, som du er, vær fuldt og helt, / og ikke stykkevis og delt] jf. 1. Kor 13,9–10: «Thi vi forstaae stykkeviis og prophetere stykkeviis. Men naar det Fuldkomne kommer, da skal det, som er stykkeviis, afskaffes.» Jf. også 1. Kor 13,12: «nu kjender jeg stykkeviis».

• Bacchanten] bakkant: deltager i lystige fester og orgier for den romerske guden Bacchus (Dionysos i gresk mytologi). I gresk-romersk mytologi er Bacchus/Dionysos vinens og vitalitetens gud. Kulten rundt Bacchus involverte et stort følge av kvinner og menn. Kvinnene kalles bakkantinner og mennene bakkanter. Påvirket av alkohol gikk de inn i ekstatiske tilstander. I gresk kunst er bakkanter og bakkantinner fremstilt nærmest som mennesker, men de er ofte utstyrt med enkelte fysiognomiske og adferdsmessige trekk som minner om dyr (Schnaase 1843, 98). Skildringen av Bacchus og hans følge var et populært motiv blant renessansens og barokkens kunstnere. Dans og seksuell tiltrekning er en del av motivet. I billedkunsten blir opptoget rundt Bacchus befolket av skikkelser som mainader, satyrer, silener, kentaurer, nymfer og muser (Lübker 1860, 258).

• Silenen] bestemt form av Silenos; naturdemon med visse innslag av hest (ører, hale, noen ganger hover), med oppstoppernese, stor munn og runde øyne, ofte fremstilt på greske vaser; ble med tiden knyttet mer og mer til Dionysos, på samme måte som menader og satyrer. I det greske satyrspill, som avsluttet en dag med tragedieoppførelser, opptrer ofte silener som del av Dionysos’ følge, og da gjerne anført av sin far (Papposilenen). Vergils fremstilling av Silenus i 6. idyll (av Bucolica) har vært innflytelsesrik for forestillingen om ham. Walter Runeberg (1838–1920), som gjerne regnes som en av modellene for Ejnar (jf. innledningen til [Episk Brand], under Bakgrunn), gav denne et plastisk uttrykk i skulpturen «Drukken Silen», utført i Roma 1864–65.

• lidt lysten efter Nattverdsvælgen] Den 6. desember 1891 skrev Ibsen til pastor P.O. Strømme i Chicago. Det korte brevet lyder: «Som svar paa Deres forespørgsel skal jeg herved oplyse, at ordet natversvælgen [sic] intetsomhelst har med alterens sakramente at gøre. Forbindtligst Henrik Ibsen.» Den sannsynlige betydningen er her å bli tent av (erotisk) lyst etter å ha nytt aftenmåltidet eller aftendrikken (et kveldsmåltid kan kalles nattverd). Man vil gjerne drikke om kvelden, «Dog alt, som sagt, kun ganske lidt» (HIS 5, ), og man vil ikke drekka úmælt ‘drikke umålt’, dvs. så mye (øl) man ville, slik det ble gjort i norrøn tid.

• klippefaste Klippefolk] jf. Welhaven i Norges Dæmring, sonette 37: «Hvad Skvalder høres ei fra Klippemuren / om Norrigs Odelsmænd og Friheds Lykke» (Welhaven 1990–92, b. 1, 81); jf. også sonette 41: «Den sande Kraft boer kun i Norges Klipper» (1990–92, b. 1, 83).

• Svolk] slag, pryl med svolk (smekker og bøyelig kjepp) (NRO 1 a)

• lidt ødsel … lidt haarfin] Sammenstillingen minner om et brageløfte (norr. bragarfull), et (lettsindig) løfte som i sagatiden ble gitt under gjestebud, beskrevet i bl.a. Olav Tryggvasons saga, kap. 35. Det kunne innebære at folk syntes de hadde tatt munnen for full, når de våknet edrue morgenen etter.

• Lag] flokk, selskap, krets av mennesker (NRO 6 a)

• hver Brøkens Del / slaar Brøkens hele Rest ihjæl] hver del av brøken teller mer enn helheten, dvs. resten av den. Dette er et ibsensk paradoks. I enhver brøk der telleren er mindre enn nevneren (en ekte brøk), men større enn 2, gjelder jo det motsatte, f.eks. består brøken ¾ av ¼ + ¼ + ¼. Den ene fjerdedelen er mindre enn de andre to til sammen, men hos Ibsen er det altså omvendt. (Hvis telleren er 2, består brøken av to like store deler. Hvis den er 1, er det ingen rest å sammenligne den med. Av disse to tilfellene kan det altså ikke lages noe paradoks.)

• føjer baade ja og Amen] si ja og amen: si seg helt enig; etter Bibelens amen, gr. gjengivelse av hebr. ‘det står fast’ (NRO 2). NRO regner uttrykket som folkelig og familiært, dannet ved at klokkeren i visse ritualhandlinger bekrefter prestens ord med et amen. Imidlertid er amen alene hyppig brukt som avslutning på bibelske utsagn. Også kombinasjoner av ja og amen forekommer i Bibelen, jf. 2. Kor 1,20: «som Guds forjættelser ere, ere de i ham Ja og i ham Amen»; og Åp 1,7: «alle Jordens Slægter skulle hyle for ham. Ja, Amen!»

• ham, du lægge vil i Skrin] skrin: likkiste, jf. kommentar til . Harald Beyer peker på samsvar mellom Brands beskrivelse av Ejnars gudsbilde og Kierkegaards kritikk av et tilsvarende gudsbilde, med eksempler fra Kierkegaards forfatterskap (Beyer 1924, 151).

• Briller og Kalot] vanlig utstyr for eldre personer; kalott: et rundt og mykt hodeplagg uten brem, til innebruk når man blir aldrende og skallet

• Katoliken gjør en Rolling / af Frelserhelten] rolling: lite barn. Brand håner både den konvensjonelle (protestantiske) forestillingen om Gud som aldrende mann og den katolske oppfatning av Gud i et barns skikkelse. Uttrykket «Det hellige barn» finnes ikke i Bibelen, men motivet er vanlig i billedkunsten, og etter reformasjonen har det vært hyppigere brukt i katolsk enn protestantisk sammenheng. Ibsen har kanskje sett flere slike fremstillinger i Roma enn hva han var vant med fra Norge. I sonetterekken «I Billedgalleriet» beskriver han også billedlige fremstillinger som han så i Gemäldegalerie i Dresden i 1852. Han nevner der bl.a. Corregios «Natt», som fremstiller «Barnet […] med dets Lyshav», Rafaels «‹Sixtinske Jesu-Moder› / Med Frelserbarnet mellem sine Hænder» og Murillos «Madonna» (Ibsen 1859a).

• Paven har paa Peters Stol / tillovers snart kun Dobbeltdirken] dirk: et redskap brukt til å åpne låser man ikke har nøkkel til (NRO I). Her brukt nedsettende om et av pavens insignia: to korslagte nøkler som symbol på at paven etterfølger apostelen Peter som den kristne kirkes øverste leder, i henhold til Jesu ord i Matt 16,19: «Og jeg give dig Himmerigets Riges Nøgler, og hva du binder paa Jorden, det skal være bundet i Himlene, og hva du løser paa Jorden, det skal være løst i Himlene.» En henspilling på St. Peters nøkler finnes også i Carl von Snoilskys dikt «Neros gyllene hus», tilegnet Henrik Ibsen og skrevet i Roma 1864–65 (publisert først i 1869). Diktet kontrasterer fortidens tyranni og den moderne tidens frihetsdrømmer:
  På ramlade herrskarsäten

  Historiens dom blir dömd;

  […]

  Bort, bort med S:t Petri nyckel

  Och multnade helgonben!

  På vantrons ömkliga gyckel

  Såg solen för länge re’n.

  […]

  Ställ upp på pelarn en annan:

  En genius, som blickar fritt,

  Med flygande lockar kring pannan

  Och mössa af phrygisk snitt!

  (Snoilsky 1869, 19–22)
  Dikteren erstatter et foreldet gudsbilde med det geniale, frihetselskende menneske. Den frygiske lue som nevnes i diktet, er den franske revolusjonens frihetslue, dannet etter mønster av kjegleformede greske luer med nedhengende topp og ørelapper, blant annet kjent fra antikke kunstverk.

• I skiller Liv fra Tro og Lære] jf. Jak 2,17: «Ligesaa og Troen, dersom den ikke haver Gjerninger, er den død i sig selv.» Gjennom hele Bibelen er det et poeng at tro skal gi seg uttrykk i gjerninger.

• ser igjennem Fingre] er overbærende, dømmer mildt; eg. som holder hånden foran øynene og ser mellom fingrene, dvs. ikke ser med fullt blikk

• Maane] betegnelse på den hårløse delen av et skallet mannshode (NRO måne 2)

• Storm] noen steder i Bibelen et tegn på Guds nærvær, men knapt på Gud selv; jf. 1. Kong 19,11 og Job 38,1

• Herkules] gresk halvgud og den største helt i gresk mytologi; sønn av Zevs og den jordiske kvinnen Alkmene fra Theben; av gr. Herakles. Herkules var en mester i idrett og vitenskap og hadde en overnaturlig styrke. Etter en rekke prøvelser og heltegjerninger ble han ført til Olympen, der han ble guddommelig- og udødeliggjort og plassert på himmelen i form av et stjernebilde. Om Herkules’ rolle i europeisk titanisme, se innledningen, under Titanismen. Brands gudsbilde minner om det ideal Tegnér stiller opp i sin berømte «Epilog vid Magister-promotionen i Lund 1820», der promotor Tegnér taler til ungdommen og formaner dem om at de i sitt fremtidige virke må huske at de antikke guder representerte den samme kraft og klarhet som den kristne Gud. De unge har ved promosjonen sverget troskap og gått inn i lysets og sannhetens tjeneste. I striden skal det gamle gå under og noe nytt oppstå, og lysets venner (de unge akademikere) må finne sin plass i denne kampen:
  Ty det är kraft och klarhet,

  Som Febus fordrar af de kransade.

  Den samme Gud, som tände dagens fackla,

  Var äfven Guden med det gyllne svärd,

  Med silfverbågen, hvilken fällde Python.

  Själfständig kraft är mannens första dygd.

  Fast skall han stånda som en Herkulsstod,

  På klubban lutad, höljd i lejonhuden.

  (Tegnér 1847–51, b. 3, 159)
  Brands gudsbilde kan også minne om Michelangelos takmalerier og hans altertavle «Dommens Dag» i Det sixtinske kapell. Den skapende Gud drar som en storm gjennom rommet, og på altertavlen står en Herkules-lignende Kristus som menneskehetens dommer på den ytterste dag. Wergeland benytter i diktet «Det befriede Europa» (1831) Herkules-bildet om historiens største frihetsforkjempere og motstandere av all menneskelig undertrykkelse:
  der laae du min Sjel som en efterglemt

  Svane i Sundet ved Salamis, indtil det Hav

  deruden som eier Dig, opsteg med Bulder.

  Da fløi du skrigende op; thi over de

  Herkulesstøtter paa Toppen af

  Havet, der reiste sig, saae du en skinnende Svan

  – ha, gamle Fayette dit Hoved, det hvide.

  […]

  Som gjennem Herkles’ Støtter Stormfuglen

  Ud svinger over Atlanterhav,

  fløi fra sit Drømmeskjul hist mellem Grave, min Sjel;

  thi did Millionernes Frihedsraab trængte.

  (Wergeland 1918–40, b. 1:1, 398–99)

• treds] dansk tellemåte; eg. tre snes, dvs. seksti

• Hans Stemme slog … paa Horebs Berg] Herrens engel åpenbarte seg for Moses på Horeb, «i en ildslue, midt i en Tornebusk» (2. Mos 3,1–2); i Sal nevnt som det sted hvor jødene laget gullkalven.

• Lyn og Skrækk] I flere bibelske skrifter settes lyn i sammenheng med Gud, og det går ut lyn og drønn fra Gud, jf. Åp 4,5: «af Thronen udgik Lyn og Tordener og Røster».

• Dverges Dverg] den minste blant de små; en potenserende genitiv

• Han standsed Sol i Gibeons Dal] jf. Jos 10,12–13: «Sol, være stille I Gibeon […] Saa var Solen stille».

• jeg ved, at jeg till Verden kom, / som Læge for dens Sot og Brist] jf. Shakespeares Hamlet (I.v.):
  The time is out of joint – O cursed spite,

  That ever I was born to set it right!

  (Shakespeare1974, 1151)
  I oversettelse:
  Tiden er nu af Leed: – O Qval og Harm!

  at den skal sættes i ved denne Arm!

  (Shakespeare 1807–25, b. 1, 52)

• Brist] lyte, feil, mangel (NRO 2)

• Slukk ikke Lampen, skjønt den oser] jf. Matt 12,20: «Han skal ikke sønderbryde det knusede Rør, og ei udslukke den rygende Tande, indtil han faaer udført Retten til Seier.»

• stunder] lengter etter; av norr. stunda; særnorsk form (da. længes)

• Alt skabt har jo et finis bag] alt levende skal en gang dø; finis: slutt, ende; lånord fra latin, ifølge NRO hankjønn (som på latin), intetkjønn er her antagelig brukt under innflytelse av det foregående nøytrumsordet skabt

• fanger Mén af] tar (får) skade av. Molbech (1859) opplyser at fange i denne betydningen har vært foreldet, men senere er gjenopptatt av nyere forfattere som Suhm og Oehlenschläger.

• Møll og Orm] ødeleggende vesener som kan knyttes til en sammenstilling av flere bibelsteder, jf. f.eks. Matt 6,19: «Møl og Rust fordærve»; og Job 21,26: «De skulle ligge tilsammen i Støvet, og Ormene skulle skjule dem.»

• Norm] rettesnor, det som anses som passende, til forskjell fra en juridisk lov, som gir straffebud (NRO 1)

• den Aand, som ej blev skabt, / som løstes, da den var fortabt] En ånd som «ej blev skabt», må ha eksistert fra evighet av, i likhet med Gud selv og i likhet med Jesus, ifølge åpningen av Johannesevangeliet. Kristus er fra evighet, og han oppgav sin ånd langfredag, men ånden var altså ikke «fortabt i Tidens første, friske Vaar». Teksten kan også være en henspilling på engelen Lucifer, som knapt er en bibelsk skikkelse, men som ut fra den latinske bibeloversettelsen tidlig ble knyttet til Jes 14,12–13:
  Hvorledes er du falden af Himmelen, du Morgenstjerne, du Morgenrødes Søn? […] Og du, du sagde i dit Hjerte: Jeg vil opstige i Himmelen, ophøie min Throne over Guds Stjerner, og jeg vil sidde paa Forsamlingen Bjerg paa Siderne mod Norden; jeg vil fare op over de tykke Skyers Høie, jeg vil være den Høieste lig.
  Etter hvert blandes Lucifer sammen med Satan, som heller ikke uttrykkelig er «skabt» når han dukker opp i den andre skapelsesberetningen i 1. Mosebok. Uttrykket «som løstes, da den var fortabt» kan sluttelig vise til at mennesket spiste av kunnskapens tre, noe som forårsaket fortapelsen, men samtidig frigjorde mennesket som bevisst individ.

• som slog med frejdig Mandetro / fra Kjød till Aandens Opphav Bro] sannsynlig mening: Det guddommelige «menneske» Jesus forbandt de jordiske mennesker («Kjød») med Gud («Aandens Opphav»). Verslinjene har en parallell i Grundtvigs «O Vidundertro, du slaar over Dybet din gyngende Bro» (Freihow 1936, 105). En rekke steder i Bibelen kontrasterer «Kjød» og «Aand». Begrepene kan her ha flere betydninger: De kan betegne det jordiske i motsetning til det himmelske og det syndige i motsetning til livet i Kristus, jf. Joh 3,6: «Hvad som fød er af Kiødet, er Kiød; og hvad som fød er af Aanden, er Aand», og Matt 26,41 (par.): «Vaager og beder, at I ikke falde i Fristelse! Aanden er vel redebon, men Kiødet er skrøpeligt.». I Erik Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme (utgitt første gang i 1737) finnes motsetningen mellom «Aand» og «Kjød» i flere av spørsmålene:
  Fordømmer da den arvelige Lyst Guds troende Børn, som føle den til deres Bedrøvelse? Nei, hos dem har Synden tabt sin fordømmende Kraft, efterdi de ere i Christo, og staae ei længere blotte for Guds Retfærdighed. Rom 8,1. Saa er nu ingen Fordømmelse for dem, som ere i Christo Jesu, som ikke vandre efter Kjødet, men efter Aanden (Pontoppidan 1832, spørsmål 267).
  Den ånden som nå har tatt bolig i mennesket og også har sitt opphav i Gud, er altså i stand til å bygge bro mellom Gud og menneske. Dette samsvarer med det syn som Brand forfekter. Brands lære kan ha sine røtter i rasjonalismen, som var rådende på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Rasjonalistene forutsatte at sannhet kunne oppnås gjennom den individuelle fornuft, og at mennesket av naturen er vesentlig godt. Da rasjonalistene forkastet den tradisjonelle læren om arvesynden, var det også et vesentlig poeng at denne læren svekket muligheten for å stille moralske krav til enkeltindividet.

• høkret] drevet småhandel; brukt mest nedsettende (NRO høkre)

• Torsoklumper] En torso betegner en skulptur som er skadet, og som mangler hode, ben eller armer. Mange antikke statuer er bevart i denne sekundære tilstanden. En av kunsthistoriens mest kjente torsoer kalles Den belvederiske torso (jf. kommentar til Ibsens brev til Dunker 5. mai 1866). Den fremstiller en muskuløs mann som i sittende stilling lener overkroppen fremover, men som mangler hode, armer og ben. Torsoen har sitt navn etter museumsavdelingen Belvedere i Vatikan-museet (Braun 1854, 288). Brands beskrivelse av det skadede menneskelivet (gjennom bildet av et ødelagt kunstverk) har en parallell i Welhavens Norges Dæmring, der det finnes en rekke beklagelser over et splittet kultur- og samfunnsliv: «det Heles Liv sig i Detaillen splitter» (1990–92, b. 1, 69). Welhaven «søger Hjertet til de spredte Lemmer», men han «kan ei samle disse brudte Stemmer»:
  men uden Eenhed, Fyrighed i Aanden,

  og uden Dannekraft i travle Hænder,

  er gamle Norge kun et sminket Lig.

  (Welhaven 1990–92, b. 1, 90)

• et helt skal gaa … Adam, ung og stærk] en henspilling på hvordan skaperverkets historie skal ende med at det oppstår en ny himmel og en ny jord, der også gjenskapte mennesker har sin plass. Dette er kristendommens endelige mål. Jf. 1. Mos 1,27: «Og Gud skabte Mennesket i sit Billede; han skabte det i Guds Billede; Mand og Qvinde skabte han dem.»

• mod Vest … mod Nord] Både Brand og de andre kommer ned til samme sted i bygden, selv om de går i ulike retninger.

• Dunst] damp, tåke; noe uklart, forvirret, tåket (NRO 1)

• Krykkestav] stav med tverrtre øverst; ifølge Molbech (1859) det samme som krykke

• sin bratte Trapp] Trapp og stige er et foretrukket bilde i kristen sammenheng, ikke minst blant mystikerne, for å beskrive oppstigningen til Gud i form av trinn der man steg for steg nærmet seg målet, jf. Jakobs stige i 1. Mos 28,12.

• Hej] berglendt, småkupert strekning (vidde) med skrinn jord, oftest skogbar, men gress- eller lynggrodd; ligger høyere enn dyrket mark, men ikke mer enn 700 moh. (NRO hei)

• tifold] ti ganger mer; fold: grødeutbytte, dvs. den avkastning man får igjen når man sår korn e.l. (NRO 1 b)

• Dampen] dampbåten

• Ja, jeg kjender mig igjen!] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Dette er dramaets andre hovedversemål. Som i den jambiske firtakteren, veksles det mellom enstavet (-), tostavet (-∪) og i sjeldnere tilfeller trestavet (-∪∪) utgang. Både kryssrim, parrim og omsluttende rim forekommer. For mer informasjon om versemålet henvises det til innledningen, under Bakgrunn . Versemålet avløses av nytt versemål .

• Grænd] gruppe av gårder, jf. kommentar til

• Jordfaldsbakken] jordfallsbakke: bakke dannet ved jordras (NRO)

• Birke] birk eller bjerk: et vanlig norsk løvtre, av slekten Betula

• Olderbuske] små trær eller busker av or (Alnus). På Vestlandet er older den vanligste betegnelsen for or, særlig om oreved brukt til brensel.

• yderligt] ytterst; plassert på ytterkanten av noe, slik at det lett kan løsne eller falle ned (forskjellig fra ‘utvendig’) (Molbech 1859 yderlig 1). Jf. beskrivelsen av tårer som henger i øyenvippene, i diktet «Beskuelsen» fra Wergelands Jan van Huysyms Blomsterstykke:
  yderligt som Taaren baaret

  bævende af Øjenhaaret,

  yderst i dit Diadem,

  yndige og blide Smerte

  (Wergeland 1918–40, b. 2:5, 81)

• Raasejlsjagt] et lite seilfartøy, særlig beregnet for kystfart; utstyrt med råseil, et firkantet seil festet til en rå, dvs. et langt stykke treverk, tildannet som en stang, men smalnende mot endene og på midten horisontalt festet til forkant av en mast eller en stang for å spile ut firkantede seil (P. Andersen 1878). Jakt: et lite fartøy med én mast, som på 1800-tallet gjerne hadde storseil på rå (breifokk). Skroget hadde platt akterspeil, ofte med farveornamenter, gjerne også farvegang langs skipssiden. På en råseilsjakt var det vanlig med vinduer i akterspeilet (Fladby, Imsen & Winge red. 1981, 141, 288, 309).

• Børen] bør: vind som driver et skip ved seilets hjelp; av gno. byrr, beslektet med bære (NRO I)

• Øren] ør: utstikkende sandbanke (NRO 1)

• Aand, som altid peged / jordvendt] mulig henspilling på Erdgeist i nattescenen i Goethes Faust I. Erdgeist tolker seg selv som det fulle jordiske livs ånd – som menneskelivet ikke er voksent for, noe som bestyrker Fausts fortvilelse.

• vimrer] flakker, virrer hit og dit (ubesluttsomt eller fordi man er gått seg vill). Jf. Bisp Nikolas i Kongs-Emnerne: «Gaar til sin Gjerning de norske Mænd / Viljeløst vimrende, ved ej hvorhen» (Ibsen 1864a, 197).

• Hug] sinn, tanke (NRO hu 1)

• Samson lig i Skjøgens Skjød] I Dommernes bok fortelles det at Samson forelsket seg i Dalila og lot seg lokke av henne til å fortelle at hans styrke berodde på at håret hans aldri var blitt klippet. Hun forrådte ham deretter til filisterne. De fikk henne til å binde ham, og mens han sov på hennes knær, raket de håret av ham (Dom 16,4–19). Dalila er ikke omtalt som skjøge, derimot står det tidligere i samme kapittel at Samson oppsøker en skjøge (Dom 16,1).

• Brækker] bratte bakker (NRO brekke)

• den fjerde Bøn] i Fadervår: «Giv os idag vort daglige Brød» (Matt 6,11 (par.))

• Feltraab] eg. et krigsrop eller hærskrik, men på denne tid «et Ord eller Udtryk, som Anføreren i Krigen eller den paa et vist Sted Befalende, daglig meddeler sine Folk, for at ingen Fiender ukiendte kunne snige sig ind» (Molbech 1859), dvs. et løsen- eller kodeord

• klumre] tunge og trykkende, kvalme; om luft (NRO klummer)

• Grubeluft] innestengt, ufrisk luft (NRO)

• Hej der! Hvem kaster Sten?] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Gerd] Gerd har sterke likhetspunkter med Tegnérs Gerda, den ville og uregjerlige jotundatteren i et ufullført versepos med samme tittel. (Hun har større likhet med Ibsens Gerd enn med Gerd i Skírnismál.) I eposets første sang beskrives hun slik:
  Der, som om hon hade vingar,

  Opp i höjden hon sig svingar,

  Klättrar som en stenget lätt

  Uppför klippans glatta slätt,

  Uppför ek, hvars rötter stanna

  I det gamla bergets panna.

  (Tegnér 1847–51, b. 1, 229)
  Heller ikke Tegnérs Gerda har noe fredelig gemytt, hun «matar / Odens korpar i sin barm» (1847–51, b. 1, 231). Welhaven beskriver i diktet «Huldrens Løfte» (1845) en bonde som ror båten inn under et huldrefjell, der en hulder ruller stener ned på ham på en måte som kan minne om Gerds oppførsel:
  Da vaagner Huldren i Klippens Vraa,

  […]

  da gaaer der et hvinende Kast fra den,

  da hvirvler Søen som Støv og Sand.

  […]

  men Huldren raaber fra Fjeldet ned:

  «Jeg driller dig dog hver eneste Gang!»

  (Welhaven 1990–92, b. 2, 48)

• Hu] interjeksjon for å uttrykke uhygge, gru, redsel eller smerte, kuldegysning, ubehag, avsky (NRO 1)

• Høgen … Rand om Øjet rød og gul] høk: rovfugl av haukefamilien (Accipitridae), sveveflyvere som kretser på oppgående luftstrømmer. Vanlige beskrivelser av hauker nevner ikke kam eller rød rand. Man kan anta at dette er en fjellvåk (Buteo lagopus), som tilhører haukefamilien, og som finnes i alle norske fjellområder, men fuglen er ikke så detaljert beskrevet at den lar seg artsbestemme. Fuglens «Rand om Øjet rød og gul» er den gule hornhinnen rundt pupillen.

• komme … ihug] minnes, huske (NRO ihukomme 1 a). Kom i hu + objekt eller kom + objekt + i hu er en vanlig bibelsk vending. Hug er en særnorsk form.

• Gulv og Toft] toft: plass ved hus, tun. Sammenstilt med tilje betyr uttrykket ‘utendørs og innendørs’ (NRO 1). Jf. Sancthansnatten: «paa Toft og Tilje» (HIS 1, s. 465 l. 15) og Olaf Liljekrans 1857: «paa Tilje og Toft» (HIS 2, s. 338 l. 12).

• Loft] tak i et værelse; av gno. lopt (NRO 1)

• Væggens Kam] fremspring, f.eks. murkam, mønekam; ofte også om del som skal gripe inn i en annen del; her trolig hjørne (nov) på en laftet bygning

• Rifleskud] skudd fra gevær med riflet løp som får prosjektilet til å rotere om sin egen akse og gjør det enklere å treffe målet

• Guds Fred] alminnelig hilsen, ofte brukt i salmer, især på 1800-tallet, jf. Martha Clausen Rasmussen (1846):
  Saa vil vi nu sige hverandre Farvel,

  Og ønske: Guds Fred over eder!

  Guds Fred med os alle om Morgen og Kveld

  (Landstad 1869, nr. 93)
  Hilsenen kan føres tilbake til Jesu ord til disiplene da han viser seg for dem etter oppstandelsen: «Fred være med Eder!» (Joh 20,19.21.26), jf. også en alminnelig avskjedshilsen i Paulus’ brev: «Men Fredens Gud være med Eder alle!» (Rom 15,33).

• Jøklens] jøkel: arm av isbre som henger ned over fjellsiden (NRO 2)

• som Hane paa min Kirkefløj] hane: værhane, vindfløy med fuglefasong som svinger med vindretningen; fløy: svingbar plate, opprinnelig på vikingskip, men overtatt av kirken som pynt på kirketårn (KLNM merke og fløy). Jf. Olaf Liljekrans 1857: «Huus med Spiir og Fløi» (HIS 2, s. 336 l. 19).

• Langelek] langeleik, langspill; et folkelig strengeinstrument av sitertype med lang tradisjon i norsk folkemusikk. Det er en lang trekasse med eller uten bunn (den skal ligge på et bord når den spilles på). Den har en melodistreng med tverrbånd og seks eller syv strenger som gir en fast klang, oftest en durtreklang (i eldre tider også bare en tom kvint). Det spilles med plekter. Instrumentet kan spores tilbake til 1500-tallet i norsk folkekultur, og det var meget populært i første halvdel av 1700-tallet. Senere ble langeleiken delvis fortrengt av fele (og hardingfele), men den beholdt sin plass som folkemusikkinstrument noen steder, særlig i Valdres. I nasjonalromantikken hadde langeleiken en sentral plass som symbolsk fininstrument ved siden av luren.

• med sprukken Fjæl] dvs. at tonen klang urent

• Slappsind] slapt, sløvt sinn (NRO slappsinn)

• Vildsind] forvirret sinn, forvillelse, forvirring (NRO villsinn)

• fast] nesten

• Trippelallians] Historien kjenner flere trippelallianser, dvs. forbund mellom tre makter. Aktuell her er alliansen mellom Brasil, Argentina og Uruguay i 1865, rettet mot Paraguay. Men Ibsen kan ha ordet fra eldre kilder. Både Tripel-Alliance og Quadrupel-Alliance er nevnt i Ludvig Meyers Fremmedord-Bog (1844). For eksempel var «Den hellige allianse» etter Napoleonskrigene i 1815 til å begynne med en trippelallianse mellom Russland, Østerrike og Preussen. I «Det befriede Europa» (1831) beskriver Wergeland hvordan hans frihetselskende sjel lo,
  dengang Menneskeheden i

  Ring af Helligalliancen blev

  ført, liig en udsviret Juulbuk, der suller i Ørsk

  med Helligtrekongerslys i valne Hænder

  (Wergeland 1918–40, b. 1:1, 396)

• Kald] Begrepet kald har bibelske konnotasjoner. I Pontoppidans forklaring omtales Guds kall i spørsmålene 476–83, hvor det utlegges som Den Hellige Ånds åpenbaring av Guds nåde ved evangeliet. Jf. også skriftsteder som Matt 22,14: «Thi Mange ere kaldede, men Faa udvalgte.» I samsvar med Luther brukes begrepet også om menneskets jordiske kall, som omfatter det å være satt til å være ektemann, hustru, sønn eller datter, dreng eller tjenestejente (Wingren 1948, 13). Kallet kan dessuten være knyttet til et bestemt yrke eller embete.

• de Trolde tre] «Lettsind», «Slappsind» () og «Vildsind» (). Å kalle dem troll passer godt med det episke tretallet fra folkeeventyrene. Troll: overnaturlige makter som holder til i skog og fjell. De er store og sterke, men lette å lure og sprekker når de blir utsatt for solskinn. Troll representerer det onde og farlige, spesielt i norske folkeeventyr.

• Ve] sjelelig smerte eller pine (NRO 2 a)

• da viftes Verdenspesten af] vifte: avvise, vise bort (ved en rask, utålmodig håndbevegelse) (NRO 3 b b). Her er forestillingen om pest spredt ved luftsmitte brukt som billedlig uttrykk for verdens syndige tilstand. Dette bildet bygger på miasmeteorien, som nettopp gikk ut på at det fantes et sykdomsfremkallende stoff som ble spredt gjennom luften. Teorien stod ennå sterkt på denne tiden.

• Opp; rust dig, Sjæl] Metrum og billedspråk kan være preget av Johannes Ewalds salme «Udrust dig, Helt fra Golgata!» (1781):
  Udrust dig, Helt fra Golgata!

  Løft højt dit røde Skjold,

  Thi Synd og Død, – du ser det, ja, –

  angriber mig med Vold.

  Løft højt dit Glavind i din Harm

  Mod dem, som trodse Dig!

  Nedstyrt dem med en vældig Arm

  Fra Lyset – og fra mig.

  (Ewald 1969, b. 3, 316)

• Dit Sværd fra Lænd] Å dra sverdet fra lend (hofte) betyr å dra sverdet ut av sliren. Å ha sverdet ved lend betyr å være klar til kamp, et uttrykk som er brukt flere steder i Bibelen, og som særlig er kjent fra Nehemja, som skildrer gjenoppbyggingen av murene rundt Jerusalem: «Og de, som byggede, havde hver sit Sværd bundet ved sine Lænder, og byggede (saa)» (Neh 4,18). Jf. 2. Mos 32,27 og Sal 45,4. Jf. også Welhaven i diktet «Nehemias» (1838): «Der staar en Skræk af byggende Mænd, / som vælge at mure med Sværd ved Lænd» (Welhaven 1990–92, b. 1, 260).

• Odelsmænd] menn eller bønder som eier jord i kraft av odelsrett (NRO odelsmann). Odelsretten er kjent i Norge fra de eldste lover og eksisterer fremdeles. «Å ha odelsrett vil si å ha særskilt rett til å eie en jordeiendom fordi en selv eller foreldrene har eid den en bestemt tid. Spesielt ytrer den seg i retten til å løse inn eiendommen fra en annen eier» (Fladby, Imsen & Winge red. 1981, 240), dvs. at om noen vil selge sin odelsgård, skal den først tilbys andre odelsberettigede, som må løse den inn innen en viss tid (løsningsfristen). Bl.a. under inntrykk av naturrettslig tankegang om at all eiendom skulle være fri, tok en forordning fra 1811 sikte på å oppheve odelsretten. På den grunnlovgivende forsamling i 1814 ble denne tendensen snudd, og Grunnloven slo fast at odelsretten ikke måtte oppheves (§ 107). Utover på 1800-tallet møtte odelsretten liberalistisk motstand fra embetsstand og handelsborgerskap, men bondestandpunktet til fordel for odelsretten hadde alltid tilstrekkelig oppslutning i Stortinget. I 1857 ble hevdstiden (den tid man måtte ha eid en eiendom for å kunne hevde odelsrett) satt til 20 år og løsningsfristen til tre år (Fladby, Imsen & Winge red. 1981, 240–41). Det ble full likestilling mellom menn og kvinner på dette området først i 1974.

• Almuen] almue: menneskehop, skare, mengde, jf. kommentar til

• der deles Korn og Levnetsmidler ud] Denne delen av sceneanvisningen, sammen med den videre omtalen av «Hungersnøden, Flommen, Tørken» (HIS 5, ) og «Uaar, Sult og Sot» (HIS 5, ), står i en viss motsetning til den innledende opplysningen i første akt om at handlingen foregår «i vor Tid, dels i dels omkring en Fjordbyggd paa Vestkysten af Norge» (HIS 5, ). Scenen kan være en henspilling på Esekiel: Herren sier at han «sender Hungerens de onde Pile iblandt dem […] og jeg vil føre et Sværd over dig» (Esek 5,16–17). Hungerkriser var vanlige i Norge på 1700-tallet, jf. innledningen, under Bakgrunn . For å møte hungerkriser og matmangel var det på 1700-tallet opprettet kornmagasiner i mange bygder, der bøndene kunne skyte inn korn i gode år og ta ut korn i uår. Da uårene forsvant på 1800-tallet, ble de avviklet, og kapitalen ofte brukt til å etablere lokale sparebanker. En rekke sparebanker ble opprettet i 1840-årene med utgangspunkt i kornmagasiner (F. Sejersted 1978, 350).

• spasende] spøkende; spas: spøk, skjemt, moro (Molbech 1859, som legger til at både substantivet Spas og verbet spase brukes «kun i daglig Tale»)

• drog med Døden] kjempet mot døden, lå i dødskamp (NRO dra 5)

• Giv Nummer ni og tyve sit] Pronomenet sit viser til et annet ord enn subjektet i setningen (som er en imperativsetning og derfor ikke har subjekt). Man skulle derfor ha ventet hans; men det er en utvidelse av konstruksjonstypen «han bad dem sette seg i sofaen hans», ikke «sin», der «hans» brukes for å unngå flertydighet (NRO sin 3 a a). Ibsen kan også ha sett et mønster i den kjente latinske sentensen suum cuique («enhver sitt»), brukt av bl.a. Cicero.

• Nils Snemyr] nordisk (opphavlig dansk) form av det greske mannsnavnet Nikólaos, sammensatt av ord for ‘seier’ og ‘folk’. Nils erstattet den norrøne formen Nikolás på 1400-tallet, og har senere vært et svært vanlig navn i hele landet. I skrift figurerte mest Niels (som i dansk) til midten av 1800-tallet, men i folketellingen 1865 og senere oftest Nils. P.A. Munch bruker også denne formen (1849, 84; 1857, 497–98). Etternavnet Snemyr finnes som matrikkelført gårdsnavn i Landvik – nabosogn til Ibsens ungdomsby Grimstad – og som uoffisielt gårdsnavn i Høvåg i Aust-Agder (Rygh 1897–1936, b. 8, 135, 152). Navnetypen indikerer et avsidesliggende og tungdyrket gårdsbruk.

• hun Ragnhild] Foranstilt pronomen (hun/han) ved personnavn er vanlig i norsk talemål med unntak av i Vestfold, Telemark, Agder og deler av Hordaland (Torp 1973, 129–31, 148). Ifølge Ivar Aasens Norsk Grammatik «gjør [det] omtrent samme Tjeneste som en bestemmende Artikel»; han tilføyer i en anmerkning: «Denne Form er almindelig i Dagligtalen ved Navne paa bekjendte og samtidige Personer, saa at det endog ansees som meget stødende at udelade Pronomenet» (Aasen 1864, § 308).

• Ragnhild] nordisk kvinnenavn; av norr. Ragnhildr, sammensatt av Ragn- ‘råd, bestemmelse’ og -hild ‘strid’. Mye brukt både i middelalderen og etterreformatorisk tid. Skrivemåten er en historiserende form i samsvar med bl.a. P.A. Munchs bruk og anbefaling (1857, 151, 270).

• Hi, hi!] gjengir især forlegen eller spottende fnising (NRO hi 1)

• Fjas] sludder og tøv, tomt, verdiløst snakk; narrestreker, utidig spøk (NRO); «det som intet duer, som er ringe, slet» (Molbech 1859 Fias 2, som regner det som «daglig Tale»)

• Tegnebog] lommebok, dvs. til pengesedler (NRO tegnebok 2), opprinnelig også til huskesedler: «Bog, hvori man tegner op det, man vil huske, m.m. eller en Brevtaske, med dertil indrettede Blade» (Molbech 1859 2)

• Deles Del] selv den minste del; en potenserende genitiv

• løs for Pungen, er den snørt] åpne pungen hvis den er lukket; her: pengepung med snøring, jf. «en liden Pose eller Sæk til at giemme noget i, særdeles Penge» (Kalkar 1881–1918 pung)

• fem Fiske smaa i Armods Ørken] Med fem brød og to fisker mettet Jesus 5000 mennesker, som hadde fulgt ham «til et øde Sted afsides» (Matt 14,13–21 (par.)). I Matt 15,32–39 (par.) metter Jesus 4000 mennesker «i Ørken» med syv brød og «faa smaae Fiske». Bibelen taler altså ikke om fem fisker.

• Ord er kun Sten, er Maven tom] jf. Matt 7,9: «Eller hvilket Menneske er der af Eder, som, ifald hans Søn beder ham om Brød, vil give ham en Steen?»

• et Øjes blygraa Ring] Ringen er hornhinnen rundt pupillen, jf. kommentar til .

• Thing] f.eks. bygdeting eller herredsting, dvs. en domstol for et visst område (NRO ting 1 a og 2 a)

• haard som Flint] ubøyelig, uten vilje til å gi etter; stående uttrykk. Flint eller flintesten er en hard, ikke-krystallinsk sedimentær stensort med glassaktig utseende (NRO flint 2). Den består hovedsakelig av ren kiselsyre (silisiumdioksid) og forekommer hovedsakelig i lag fra juratiden og øvre krittid. Det finnes ingen naturlige forekomster i Norge. Flint ble gjerne brukt som ildsten, dvs. til å slå gnister med, og som redskap (i stenalderen). Jf. Bisp Nikolas’ ord til Vegard Væradal i Kongs-Emnerne: «Vær som Fjeld og Flint mod Andres Skjaldarband» (Ibsen 1864a, 25).

• Hvis Livet her … ud af Herrens Bog] jf. 1. Mos 3,17–19 og Guds forbannelse over mennesket:
  Og han sagde til Adam: Efterdi du lød din Hustrues Røst og aad af det Træ, om hvilket jeg bød dig og sagde: Du skal ikke æde deraf, da vorde Jorden forbandet for din Skyld; med Kummer skal du æde deraf alle dit Livs Dage. Og den skal bære dig Torn og Tidsel, og du skal æde Urter paa Marken. I dit Ansigs Sved skal du æde Brødet, indtil du bliver til Jord igjen, thi du er tagen deraf; thi du er Støv, og skal blive til Støv igjen.

• lindt] forsiktig, fredelig (NRO linn 1 c); en norvagisme

• Skridtgang] eg. hestens vanlige gangart, til forskjell fra trav og galopp (Molbech 1859 Skridt 3); jevn, rolig gangart (NRO skrittgang)

• Ligfærdstog] begravelsesfølge der de sørgende går i tog eller rekke etter kisten

• strøgen ud av Herrens Bog] jf. Åp 20,15: «Og dersom Nogen ikke fandtes skreven i Livsens Bog, blev han kastet i Ildsøen.»

• eder var han mere god … han jer slog] jf. bibelsteder som Ordsp 13,24: «Hvo, som sparer sit Riis, hader sin Søn, men den, som elsker ham, tugter ham tidlig»; og Heb 12,6: «thi hvem Herren elsker, den revser han, og han hudstryger hver Søn, som han antager sig.»

• eder var han mere god] han var mer vennlig stemt mot dere (NRO god B 2; Molbech 1859 god 12). Etterstillingen av adjektivet, og pronomenet i avhengighetsform, svarer til etisk dativ.

• hvad dyrt han gav, han atter tog] jf. Job 1,21: «Herren gav, og Herren tog, Herrens Navn være lovet!»

• Aarens Seng] blodåren som leie for blodet

• Se, Gud vil løfte jer af Dynd] jf. Sal 40,3: «Og han drog mig op af en brusende Grav, af det skidne Dynd»; og Sal 69,15: «Fri mig fra Dynd, at jeg ikke synker» (jf. Anstensen 1936, 104).

• Dynd] jord eller sand, leire osv. blandet med væske; «flydende Ureenlighed» (Molbech 1859); mudder, søle; «moralsk smuss»; sjofelhet, elendighet (NRO)

• Livsfolk] folk, nasjon som har livskraft i seg (NRO)

• Adelsfærd] edel oppførsel

• Af Byggden driv … med Sten og Kniv] Klangbunnen er antagelig Luk 4, 24–29. Jesus er kommet tilbake til sin hjemby, der han opptrer for første gang. Til å begynne med får han lovord fra alle, men sier så: «Sandelig siger jeg jer: ‹Ingen profet er anerkendt i sin hjemby.›» Folket reiser seg mot ham: «de sprang op, jog ham ud af byen og drev ham hen til kanten af det bjerg, deres by var bygget på, for at styrte ham ned.»

• den haarde Sjæl] den harde person (NRO sjel A 3 c a); eg. en pars pro toto ‘del for helhet’

• forvildet] forvirret, fortumlet; berøvet den rolige dømmekraften (NRO)

• forreven] med istykkerrevne klær

• med Døden drog] kjempet mot døden, lå i dødskamp (NRO dra 5)

• han Barnet slog] han slo i hjel, drepte barnet (NRO slå 1 d a)

• Distrikt] område som administrativt er omfattet av en øvrighetspersons (her fogdens) jurisdiksjon, dvs. domsrett (NRO)

• Gjør loss] løsne fortøyningene. Denne scenen viser klar likhet med den berømte åpningsscenen i Schillers drama Wilhelm Tell, der et veldig uvær bryter løs mellom fjellene og bringer innsjøen Vierwaldstättersee i opprør. Den fattige bonden Konrad Baumgarten er i livsfare, på flukt fra den brutale fogd Hermann Gessler, og ber om båtskyss over sjøen. Alle unndrar seg, med begrunnelser som minner tydelig om dem vi finner i Ibsens tekst. Til sist går Wilhelm Tell i båten. Han sier:
  Mit eitler Rede wird hier nichts geschafft,

  Die Stunde dringt, dem Mann muß Hilfe werden.

  […]

  In Gottes Namen denn! Gib her den Kahn,

  Ich wills mit meiner schwachen Kraft versuchen.

  […]

  Wohl aus des Vogts Gewalt errett’ ich Euch,

  Aus Sturmes Nöten muß ein andrer helfen.

  Doch besser ists, Ihr fallt in Gottes Hand,

  Als in der Menschen! (Zu dem Hirten) Landsmann, tröstet Ihr

  Mein Weib, wenn mir was Menschliches begegnet,

  Ich hab getan, was ich nicht lassen konnte.

  (Er springt in den Kahn).

  (Schiller 1980, 12)
  I oversettelse (til norsk ved HIS):
  Med tomme ord blir intet gjort,

  tiden løper, vi må hjelpe mannen.

  […]

  I Guds navn, da! Send båten hit,

  Med mine svake krefter vil jeg prøve.

  […]

  Vel redder jeg Dem fra fogdens vold,

  men fra stormens nød må en annen hjelpe.

  Dog er det bedre at De faller i Guds hånd

  enn i menneskenes! (Til hyrden) Landsmann, trøst

  min viv om noe skulle tilstøte meg,

  jeg har gjort hva jeg ikke kunne la være.

  (Han springer i båten).

• Elvebrudd] vanlig ord for flomskade ved at en elv bryter seg nytt leie eller graver ut et jordstykke

• Kloppen] klopp: enkel bro av stokker (NRO)

• Flu] bå, skvalpeskjær; skjær som så vidt er tørt ved lavvann (NRO)

• Provsten] jf. kommentar til

• Messefald] det at en gudstjeneste må avlyses på grunn av en force majeure, f.eks. fordi presten ikke kan komme eller menigheten må utebli på grunn av uvær

• den lige Dødsens Vej] den strake (like) vei til død; ensbetydende med død

• min er med ombord] jf. historien om disiplene i båt på Genesaretsjøen, som bl.a. forteller om hvordan vinden stilnet da Jesus gikk om bord (Matt 14,24–32 (par.))

• Han ufrelst dør] Han er fortapt fordi han, før han dør, ikke har skriftet og bekjent sine synder og mottatt syndstilgivelse, ev. også gjort bot.

• Fokk] trekantet seil mellom masten og baugen på en mindre båt; heises vanligvis på et fokkestag (NRO)

• Det er for stærkt at friste Gud] jf. Matt 4,7: «Der er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud»; jf. også 5. Mos 6,16

• Linen] line: smekkert, sterkt dragtau (NRO 1 a); her: en line som båten er fortøyd med

• Dynd er den Grund I bygger paa] jf. Matt 7,26: «Og hver, som hører disse mine Ord og gjør ikke efter dem, skal lignes ved en daarlig Mand, som byggede sit Huus paa Sand.»

• dyrt] dyrebart

• Ende der] betegnelse for en bevegelse som foregår raskt, intenst og uten stans; her: at man beveger seg raskt i den retning kvinnen peker

• Syskend] søsken

• klarer Odden] går klar av (NRO klare 8), dvs. går utenom odden uten å grunnstøte

• han har den agter alt i Læ] han har allerede akterstavnen (bakre del) av båten i le for vinden (beskyttet av den odden han nettopp har passert)

• Kastevind] plutselig vindkast

• den stryger med] vinden farer av sted med (NRO B stryke 2 b)

• Korpens] korp: ravn (Corvus corax), kullsort fugl (mest dial.) (NRO); mulig henspilling på Høysangen: «hans Lokker ere krusede, sorte som Ravnen» (Høys 5,11)

• blæser i et Bukkehorn] bukkehorn: norsk folkemusikkinstrument, også kjent over store deler av verden for øvrig; forsynt med et hull i den spisse enden, som blir brukt som munnstykke. Bukkehorn har bl.a. vært mye brukt av norske gjetere. I eldre tid kan det også ha hatt rituell funksjon. I bibelsk sammenheng brukes blåseinstrumenter som trompeter og basuner for å hylle Herren, jf. Sal 150,3: «Lover ham med Basuners Klang». Slike instrumenter varsler også at Herren kommer for å straffe, jf. Am 3,6: «Blæser man i Trompeten i en Stad og Folket skulde ei forfærdes?» I Åpenbaringen varsler basuner endetidstegnene: «Og jeg saaede syv Engle, som staae for Gud; og de bleve givne syv Basuner» (Åp 8,2).

• Koglekorn] her et middel som brukes til å kaste trolldom over noen; kogle: fortrylle, forhekse, særlig ved synsbedrag. Koglekorn forekommer som navn på frø av flere planter, i ODS kogleaks (Scirpus, dvs. sivaks) og koglebregne (Zamiaceae, dvs. vasskrans). SAOB har kockelkorn (eller kockelkärna) om en stenfrukt av busken Anamirta cocculus, mens Svenskt dialekt-lexikon forklarer kokkelkorn som et slags pulver mot lus (Rietz 1867). NRO henviser til klumsekorn, et vanlig ord for en utvekst på einer som skyldes gallmygg, og som i folketro hadde både medisinsk og vernende virkning (ved at man bar det på seg) (jf. Høeg 1974, 411).

• Vaand] bøyelig stilk, kvist eller stamme (NRO I vånd 2 a)

• Trold] overnaturlige makter som holder til i skog og fjell; de er store og sterke, men lette å lure og sprekker når de blir utsatt for solskinn. Troll representerer det onde og farlige, spesielt i norske folkeeventyr.

• formløst] som ikke følger vanlige fastsatte former (NRO formløs 2), dvs. som ikke er i pakt med vanlige normer eller regler

• at træde opp i fremmed Kald] å opptre som prest, i et prestekall der man ikke er formelt ansatt. Begrepet kald har bibelske konnotasjoner, jf. kommentar til .

• indom] innenfor (NRO innom B)

• Det var Døden. Af den tvætted] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Helvedbrøde] synd som fører til fortapelse; brøde: overtredelse av moralske bud; forbrytelse, synd, syndeskyld (NRO). «Ordet, skiøndt gammelt, forekommer ikke i vore Bibeloversættelser, som bruge Skyld » (Molbech 1859).

• ydre Skorpen] Av de tilfeller av utelatt foranstilt bestemt artikkel som Ivar Aasen nevner i sin Norsk Grammatik, kan utelatelsen her begrunnes med: «3) naar en naturlig Egenskab ved Tingen bliver stærkt fremhævet ved Adjektivet» (Aasen 1864, § 311). Skorpen er nettopp det ytre av det den dekker. Meningen med uttrykket er her at mannen bare så en del av sin synd (selve drapet), men ikke den skade han ved sin gjerning påførte de andre barnas sinn.

• Brandflekk] brennemerke

• Aadselbaal] bål der åtsler ble brent, særlig store selvdøde dyr, når de vanskelig kunne fraktes vekk eller graves ned. Å ta hånd om slike var et av rakkerens gjøremål. Aadsel står her i overført betydning for denne verdens fordervethet.

• mægted] maktet, klarte (arkais.); formådde, hadde krefter til (Molbech 1859 mægte)

• Eftermaal] I norrøn tid var ettermål (av norr. eptirmál) den sak som etter et drap ble reist mot drapsmannen av en ettermålsmann, den som det tilkom å reise saken. Imidlertid fortsatte ettermålssakene også etter norrøn tid som en rettshandling utført i tilknytning til begravelsen når det kunne være tale om drap, «enten åpenlyst drap eller mord ved list eller trolldom» (Troels-Lund 1939–41, b. 4, 648).

• Led paa Led till Synd og Brudd] Brudd betyr her ‘forbrytelser’. Uttrykket innebærer at de vil bli gjentatt av kommende generasjoner; en henspilling på arvesynden.

• de var Sønner af sin Faer … Arvelod fra Slægten] Etter Adams fall fødes alle mennesker etter luthersk oppfatning med synd, uten fortrøstning til Gud og med ondt begjær. Denne arvesynden medfører evig død for den som ikke blir gjenfødt i Den Hellige Ånd. Pontoppidan beskriver arvesynden som «Naturens Vanart, dybe Fordærvelse og onde Tilbøielighed […] den er os medfødt, som et ondt Arvegods af Adam», og viser her til Rom 5,12 og Sal 51,7 (Pontoppidan 1832, spørsmål 284–85). Verset kan også være en utvidelse av forestillingen om arvesynden til at man også kan arve straff, og at Gud straffer samme misgjerning i flere ledd. Mulig hentydning til 2. Mos 20,5: «jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led, paa dem, som hade mig.»

• Hvilken Thingdag, hvilken Dommer, / naar det store Forhør kommer] Den siste dommen skildres i Matt 25,31–46 og i Åp 20,11–15, jf. Matt 25,31–32: «Men naar Menneskens Søn kommer i sin Herlighet, og alle hellige Engle med ham, da skal han sidde paa sin Herligheds Trone. Og alle Folk skulle forsamles for ham, og han skal skille dem fra hverandre, ligesom en Hyrde skiller Faarene fra Bukkene.» Jf. kommentarer til og . Denne motivkretsen finnes også i Kjærlighedens Komedie: «Livsensbog», «sidste Domstol» og «Svovelpølen» (Ibsen 1862a, 100, 114, 116).

• Thingdag] dag da det holdes ting (rettsmøte) (NRO tingdag); jf. kommentar til

• Delinkvent] forbryter som er arrestert og venter på dom (NRO)

• transporterte Dokument] et dokument med en fordring e.l., overdratt til en annen person (NRO transportere 3)

• Gjælden] hentydning til arvesynden, jf. kommentar til

• Nattegaade / ingen mægter dig at raade] ingen makter å løse gåten (som er mørk som natten); råde: tyde, forstå; av norr. ráða. Jf. diktet «Bergmanden»:
  Dengang først jeg steg herind,

  Tænkte jeg med barnligt Sind:

  Dybets Aander skal mig raade

  Livets endeløse Gaade. –

  (Ibsen 1863a)

• Almuen] almue: menneskehop, skare, mengde, jf. kommentar til

• Vi skal nok mødes anden Gang] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Slikk] ubetydelig mengde (NRO 3 a)

• Hvis alt du gav foruden Livet, / da vid, at du har intet givet] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder. Jf. Matt 19,21: «Vil du være fuldkommen, da gak hen, sælg hvad du haver og giv Fattige det, og du skal have et Liggendefæ i Himmelen; og kom, følg mig»; og Matt 16,25: «Thi hvo, som vil frelse sit Liv, skal miste det». Jf. også Apg 5,1–11: Guds krav er at man skal gi alt. Ananias og Safira solgte en eiendom, men i stedet for å gi hele kjøpesummen til apostlene holdt de noe tilbake:
  Men Petrus sagde til hende: Hvorledes ere I dog blevne enige om at friste Herrens Aand? See, deres Fødder, som begrove din Mand, ere for Døren, og de skulle udbære dig. Men hun falt strax om for hans Fødder og opgav Aanden (Apg 5,9–10).
  Også indiske asketer har utfrielse fra det jordiske liv som mål. For å kunne forenes med guddommen må all tilknytnig til familie og samfunn oppgis. Offeret må være totalt, og innebærer altså å gi avkall på gods, barn, hustru og liv. Jf. Rytterkoret i Schillers Wallenstein: «Und setzet ihr nicht das Leben ein, / Nie wird euch das Leben gewonnen sein» (Schiller 1943, b. 8, 54). I oversettelse: «Og setter dere ikke livet inn, / vil livet aldri være vunnet» (til norsk ved HIS). Hos Kierkegaard finner man en lignende enten–eller-tankegang i valget mellom alt og intet. I Christelige Taler (1848) heter det:
  Eller tænk Dig Tvende, hvilke begge tabte Alt, men den Ene tabte tillige Troen paa Guds Kjerlighed: hvilken er Forskjellen mellem disse Tvende? Skulle vi kummerligen sige, at Forskjellen er, at den Ene dog har det noget bedre end den Anden? Nei, lad os sige Sandheden, Forskjellen er: den Ene tabte virkeligen Alt, den Anden tabte egentligen slet Intet, da han jo beholdt det høieste Gode (Kierkegaard 1997, b. 10, 209–10).

• stedt i Livsensnød] kommet i en livsfarlig situasjon; stede: komme, settes, bringes i (Molbech 1859 3); jf. kommentar til

• Slæbets] slep: slit

• ryste Aaget af] åk: treramme som spennes fast på dyr (særlig okser) eller mennesker som skal trekke tungt. I Matt 11,28–30 sier Jesus:
  Kommer hid til mig, Alle, som arbeide og ere besværede! og jeg vi give Eder Hvile. Tager mit Aag paa Eder og lærer af mig, thi jeg er sagtmodig og ydmyg af Hjertet; saa skulde I finde Hvile for Eders Sjæle. Thi mit Aag er gavnligt, og min Byrde er let.

• Ikke tusind Ord / sig prenter som en Gjernings Spor] Idealet om sammenfall mellom ord og gjerning går igjen flere steder i Brand. Kravet om overensstemmelse mellom liv og lære er en sentral tanke i Kierkegaards kristendomsforståelse. I Christelige Taler skriver han: «Og hvad er Oprigtighed for Gud? Det er, at Dit Liv udtrykker hvad Du siger» (Kierkegaard 1997, b. 10, 179).

• Mand] her: menneske (mann) med mot, handlekraft, kamplyst (NRO mann B 3)

• presteløs] jf. profetene som omtaler folket som en saueflokk uten gjeter. I GT brukes «Hjord» om Herrens folk. Grunnlaget for forestillingen finnes bl.a. i Sal 23,1: «Herren er min Hyrde»; Sal 95,7: «vi ere hans Fødes Folk og hans Haands Faar»; Jer 23,1: «Vee de Hyrder som omkomme og adsprede»; Esek 34,2: «Du Menneskesøn! spaa imod Israels Hyrder»; Esek 34,5: «Og de ere adspredte, fordi de have ingen Hyrde»; og Esek 34,10: «See, jeg vil til Hyrderne, og kræve mine Faar af deres Haand». I Esek 34,11–16 skildres det hvordan Gud selv vil vokte sine sauer:
  See, jeg, jeg, ja jeg vil spørge efter mine Faar og søge efter dem. Som en Hyrde søger efter sin Hjord, paa den Dag han er midt iblandt sine Faar, som ere adspredte, saaledes vil jeg søge efter mine Faar og redde dem […] og jeg vil føde dem paa Israels Bjerge […] deres Faaresti skal være paa de høie Israels Bjerge.

• dyrt] sjeldent forekommende (NRO dyr 3)

• Sul og Sæd] sul: mat, særlig nærende kjøttmat (NRO 1 b); sæd: såkorn

• Prestedyrtid] eg. dyrtid på prester, dvs. mangel på menn som ville påta seg prestekall. Jf. Kongespeilet (norr. Konungs skuggsjá): «Det er ille for folket når det er uår på åker og eng, men det verste for et land er ‹dyrtid på menn›».

• Vangen] vang: åpen, gresskledd (flat) voll, plass (poet., dial.) (NRO I 1 a a)

• flakk] flat; jf. Kjærlighedens Komedie: «Jeg raaber, som Montanus, Jorden er flak, Messieurs» (Ibsen 1862a, 134); både der og i Brand en allusjon til Holbergs komedie Erasmus Montanus, der hovedpersonen må avskrive sin viten om at jorden er rund dersom han skal kunne gifte seg med sin kjæreste og bli akseptert av sine omgivelser.

• Ødemarken brakk] her: ubenyttet jord; brukt i en annen betydning enn i rollelisten og i femte akt, der det er tale om høyfjellet

• odlet Land] dyrket jord

• af Kjærner høste Frugt] plante kjerner (dvs. frø) og vente på at det vokser opp trær med frukt

• Døgnværkskvaldren] døgnverk: verk, virke som bare er bestemt av døgnets, hverdagens krav (NRO); jf. kommentar til ; skvalder: høyrøstet, tomt og vidløftig snakk (NRO)

• stunder] lengter etter; av norr. stunda; særnorsk form (da. længes)

• stemme Kaldets Elv] stemme: stenge (for), stanse. Begrepet kald har bibelske konnotasjoner, jf. kommentar til .

• Hvo] nominativ form av spørrende (og relativt) substantivisk pronomen. I dativ og akkusativ hvem, i genitiv hvis. Bruken av nominativformen hvo var alderdommelig allerede omkring 1850, men ble fortsatt brukt i bibelsk språk, jf. 1. Mos 3,11: «hvo gav dig tilkiende, at du var nøgen?» (Molbech 1859 hvo, hvem).

• du satte Livet paa en Fjæl] du våget (risikerte) livet om bord i en båt av tynne bord

• Ve dig] stakkars deg; ve: interjeksjon brukt som uttrykk for sorg, fortvilelse, medlidenhet med noen; med personbetegnelse for å angi den fortvilede eller ulykkelige (NRO 1 b). Av substantivet en ve, som har de tre hovedbetydningene ‘smerte, pine’, ‘angst, sorg’ og ‘uhell’ (Molbech 1859 Vee). Uten preposisjon (Ve mig) representerer pronomenet en eldre dativform, med preposisjon (Ve over mig) en eldre akkusativform (jf. ty. Weh mir eller Weh über mich). Dativformen er velkjent fra en rekke bibelsteder, jf. Jes 6,5: «Da sagde jeg: vee mig! thi jeg maae [visseligen] udryddes». Se også Ibsens bruk av ve-rop en rekke steder i Catilina 1850.

• En for en med bøjde Nakker] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• sakker] saktner farten, går langsommere (NRO sakke 2 a)

• Ris] strafferedskap av sammenbundne kvister, brukt til å slå (rise, pryle) med. Ris benyttes i Bibelen om Guds straff, jf. Job 21,9: «Guds Riis»; Jes 10,5: «min Vredes Ris»; og Ordspr 22,15: «Tugtens Riis». Jf. også Sal 89,31–33: «Dersom hans Børn forlade min Lov, og vandre ikke i mine Rette, dersom de vanhellige mine Skikke, og ikke holde mine Bud, da vil jeg hjemsøge deres Overtrædelse med Riis, og deres Misgjerning med Plager.»

• Menneskenes Fader / dreven ud af Paradis] jf. Guds utdrivelse av Adam («Menneskenes Fader») fra Paradis, jf. 1. Mos 3,24: «Og han drev Mennesket ud, og satte Cherubim Østen for Edens Have, og et blinkende Sværd, som vendte sig, til at vogte Veien til Livsens Træ.»

• Mennesket jeg kjækkt har villet … ikke Guds, som det var ment] jf. 1. Mos 1,27: «Og Gud skabte Mennesket i sit Billede, han skabte det i Guds billede; Mand og Qvinde skabte han dem.» Meningen kan her være at Brands mål er å omskape (gjenskape) mennesket til slik det opprinnelig var, skapt av Gud, til forskjell fra det «Brødens [syndens] Billed» menneskene har gjort seg selv til, og til forskjell fra det Gud hadde villet.

• Ud herfra til større Vidder; / her er Rum ej for en Ridder] Søren Kierkegaard snakker i Frygt og Bæven (1843) bl.a. om troens ridder og resignasjonens ridder som formidlere mellom det evige og det timelige på forskjellige måter. Brands forestilling om at det i hans hjemland er for liten plass til en ridder, står i en viss motsetning til fremstillingen i Frygt og Bæven, fordi det hos Kierkegaard er snakk om at ridderen kan forene det uendelige med det endelige i ethvert øyeblikk, uavhengig av tid og sted. Resignasjonens ridder har forsaket alt, men tror ikke at han skal få alt igjen i kraft av det absurde, slik som troens ridder. Resignasjonens ridder er hos Kierkegaard en fremmed i tilværelsen, og Brand ligner i dette tekstpartiet mest på ham (jf. Kierkegaard 1997, b. 4, 133–34).

• Ridder] person som opptrer som forsvarer for en sak (NRO 3 a b)

• Sang i Luften] mulig allusjon til forestillingen om en sfærenes musikk (harmoni), en guddommelig musikk som ikke er hørbar for det vanlige øre. Den er det lydlige utrykk for en harmoni i og mellom alt skapt. Uttrykket kan også knyttes til «en ny Sang» i flere av salmene (Jes 42,10 og Åp 5,9–10), der det fortelles om boken med de syv segl, og der det synges en ny sang fordi lammet er verdig til å åpne boken. Dette lammet har frikjøpt mennesker «af alle Stammer og Tungemaal og Folk og Slægter» som «skulle rejere over Jorden». Særlig salme 98 viser hvordan sangen fyller jorden: «Raaber med Glæde for Herren, al Jorden!» (vers 4), «Havet skal bruse og dets Fylde, Jorderige og de, som boe derpaa. Floderne skulle klappe med Haand, Bjergene skulle synge med Fryd tillige» (vers 7–8).

• Tuften] tverrsetet i en båt (NRO tofte)

• Havraaksfraaden] uvanlig sterk sjøsprøyt; råk: usedvanlig omfang, styrke e.l. (dial.) (NRO); fråde: skum på vann (litt.) (NRO)

• dølger] skjuler, jf. kommentar til

• Men en større Jord jeg skimter] kan knyttes til det bibelske uttrykket «en ny Himmel og en ny Jord» (Åp 21,1)

• Slaglys] sterkt lys som plutselig faller på noe; av ty. Schlaglicht (NRO 1)

• en umaalt Ørkens Øde] ørken av omfang så stort at det ikke lar seg måle

• denne Jord skal du befolke] jf. 1. Mos 1,28: «Vorder frugtbare og mangfoldige, og opfylder Jorden». Jf. også 1. Mos 9,1.

• en Dagning rinde] dagen kommer, dvs. opprinner; figurlig brukt om tid (Molbech 1859 rinde, jf. oprinde 2). Fordi Kristus poengterer at han er verdens lys, ble solen tidlig et Kristus-symbol. Solen som går opp i øst og gir nye livsbetingelser, ble lovsunget i mange salmer, jf. Thomas Kingos salme «Nu rinder Solen op af Østerlide» og B.S. Ingemanns «I Østen stiger Solen opp». I symbolske fremstillinger av Kristi gjenkomst på den siste dag tenkte man seg at han også ville komme østfra, som morgensolen.

• Hjertet … gjør dit Værk, det ansvarstunge] Agnes’ visjon uttrykkes i et metrum og billedspråk som kan minne om flere visjonære Wergeland-tekster. En særlig relevant bakgrunnstekst finnes i «En Røst i Ørknen» fra Jødinden (1844):
  O dengang med skyldløst Øje

  saae I Gud, hvorlunde Han

  favned Dybet og det Høje,

  at Insektet uden Navn

  inden samme Armes Spand

  sværmed, snoed sig og krøb,

  hvor de stolte Stjerner løb

  gjennem Fjernets dybe Favn.

  Og I syntes, at I selv

  maatte favne Verdens Hvælv,

  Jordens Liv og Himlens Kloder,

  at I følte denne Lykke

  ved til eders Barm at trykke

  hvert et Menneske som Broder.

  (Wergeland 1918–40, b. 1:3, 383–84)
  Uttrykksmåten minner om hva Friedrich Schleiermacher, romantikkens store teolog, sa om religionen i den andre av sine berømte Taler om religionen, til de dannede blant dens foraktere: «Dens vesen er verken tenken eller handlen, men anskuelse og følelse […] i barnlig passivitet vil den la seg gripe og fylles av dets [universets] umiddelbare inntrykk» (Schleiermacher 1958, 29). Videre hevder han at religion «oppløser all aktivitet i en forbløffet anskuelse av det uendelige» (1958, 15; til norsk ved HIS).

• som om Fødslens Stund var omme] kan være en henspilling på det Paulus sier om «at vi vide, at hele Skabningen tilsammen sukker og er tilsammen i Smerte indtil nu» (Rom 8,22). Vår nåværende oversettelse har her «stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag».

• bedrøvet dog till Døden] jf. Matt 26,38 (par.): «Min Sjæl er ganske bedrøvet indtil Døden.»

• Indad; indad! Det er Ordet! … Eget Hjerte, – det er Kloden] jf. Luk 17,21: «thi see, Guds Rige er inden i Eder».

• der skal Viljegribben dødes] døde: betvinge, undertrykke sin syndige natur, en tilbøyelighet, følelse e.l. (NRO 2). Å «drepe» eller underkue sin vilje har tilknytning til flere steder i Bibelen, jf. Pontoppidans forklaring: «Hvad skal der gjøres ved den gamle Adam? Hand skal dødes og druknes» (Pontoppidan 1832, spørsmål 696).

• Viljegribben] viljegribb: menneskets onde, egoistiske vilje tenkt i bildet av en gribb (NRO); gribb (Vulturidae): åtseletende dagrovfugl

• Være helt sig selv? Men Vægten / af ens Arv og Gjæld fra Slægten?] jf. kommentar til

• slingre] sjangle (NRO 1 b)

• Stakken, som en Fjærhams Lægg] fjærham: fjærkledning på fugl (NRO); legg: «sammenlagt Folde eller Rynke paa noget» (Molbech 1859 2 Læg 1), eller stykke av foten mellom kne og ankel (NRO legg 1 a). Uttrykket er tvetydig og betyr enten at skjørtet (stakken) er like frynset som den fjærkledte tarsen (leggen) på en fuglefot (f.eks. ørn), eller at leggene (foldene) i skjørtet er frynset av slitasje, slik at de ligner folder av fjær. Begge lesemåtene innebærer at moren ser ut som en fugl med fjærkledt tars.

• spigret paa en Stabbursvægg] Det har vært vanlig helt frem til vår tid å montere jakttrofeer (skaller, gevirer o.l.) på stabbursveggen (trofeer av fugler plasseres likevel helst innendørs).

• Her har de sagt han var. \ Den onde] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Solen, – hun] Brands mor omtaler solen med en hunkjønnsreferanse. Dette er et lokalt talemålsinnslag, i likhet med det vi finner hos bonden og sønnen i begynnelsen av første akt.

• Hu] interjeksjon for å uttrykke uhygge, gru, redsel eller smerte, kuldegysning, ubehag, avsky (NRO 1)

• fra Løvet faldt till Gjøgen gol] fra høst til vår; gjøk (Cuculus canorus): trekkfugl som kommer til hekkeplassen sent om våren

• skjelligt] begrunnet, tydelig (Molbech 1859 skiellig 1)

• vær vaer om Livet] var: forsiktig, varsom (NRO 5 a a). Ibsen tok raskt opp de norske rettskrivningsendringene av 1862, som gjorde slutt på dobbeltskrevet lang vokal og understøttende e, men han bruker dem leilighetsvis av praktiske grunner, som i Kjærlighedens Komedie: «De heder Svanhild? […] Ja, det veed De vel» (Ibsen 1862a, 27), for å markere trykk (ellers: «ved»). I dette tilfellet benyttes «vaer» for «var», for å markere at det gjelder adjektivet og ikke verbet.

• øvet] drevet, utøvd, utført

• Du slutter af … Fod for Fod] overført betydning: Brand avslutter morens livsverk.

• Tagrygg-Lægten] lekte på eller langs takryggen (mønet) på et hus, anbragt for å holde taket tett øverst. Hvis det var én lekte, var den konkav. Vanligvis ble det brukt to lekter, spikret i 90° vinkel (Drange, Aanensen & Brænne 1980, 34).

• Fod] gammelt lengdemål, avskaffet ved innføringen av metersystemet i 1875; 1 fot = ca. 0,31 m (1 alen = 2 fot = 24 tommer)

• Hvid] gammel sølvmynt, mest brukt om en liten pengesum; jf. Matt 5,26: «førend du betaler den sidste hvid»

• Fjæl] tynn planke, her: gulvbord (NRO fjel 1)

• rutte] ødsle

• stor] voksen

• Smek] kjærtegn

• Bringeskjold] bringe: bryst (særnorsk form); hos Molbech (1859) bare om brystet på dyr

• strø den ud for alle Vinde] Uttrykket «adsprede i alle Vinde» finnes bl.a. i Jer 49,32: «Og deres Kameler skulle blive til Rov, og deres Fæes Mangfoldighed til Bytte; jeg vil adsprede dem i alle Vinde». Jf. også Jer 49,36; Esek 5,12; 17,21. Her er det imidlertid Gud som utfører handlingen, og ikke mennesket, som i Ibsens tekst.

• med Salmebog i Hænder / skal sove Dødens første Natt] sikter til skikken med å legge en salmebok mellom den dødes foldede hender umiddelbart etter at døden er inntrådt

• gramser] griper i hast, snapper etter (Molbech 1859 gramse)

• Hareskar] hareskår: medfødt misdannelse; av gr. keiloskisis ‘leppespalte’; forbundet med overtro: Den kvinne som så en hare under svangerskapet, ville føde barn med hareskår. Hun ble også forbundet med en haremor, dvs. en mor som ikke tok vare på sine barn.

• kuldslaaet Lin] kuldslått: avkjølt (NRO kuldslå 2). Ellers betyr kuldslått noe som er så vidt lunkent. Ordet er bedre forklart hos Molbech (1859 kuldslaaes): «borttage den meste Kulde, eller en Deel af samme, fra noget». Det er også den sannsynligste betydning her: Klær eller sengetøy av lin var kostbart; linkledet ble oppbevart i et uoppvarmet rom (skap, kott) og hadde ennå noe av kulden i seg etter at det ble tatt inn i et varmt rom. Det er da fortsatt kjølig, men ikke lenger kaldt. Brand taler her om scenen med sin døde far; det var vanlig å svøpe eller legge lik i et linklede.

• flux] straks

• som Falken, paa sin Fangst] falk: rovfugl av falkefamilien (Falconidae); kjøttetende dagrovfugl med store øyne, lang hale, lange, spisse vinger og raske, korte vingeslag. Falken er en sveveflyver som kretser og benytter oppgående luftstrømmer under trekket, og som kan stå stille i luften. Hos de nordgermanske folkene antok man at guden Odin kunne fly over jorden i skikkelse av en falk. Også Loke forvandlet seg flere ganger til en slik fugl (Biedermann 1989, 113). Episoden her har en parallell i Paludan-Müllers Ahasverus, den evige Jøde, der en mor og hennes sønn finner faren død og kaster seg over liket. Dialogen lyder:
  See efter, Barn, i Faders Lomme!

  Vi kan nok trænge til vor Arv.

  […]

  Hans Pengelomme den er tom.

  […]

  Saa rod da under Vesten om,

  Der pleied Pungen ind han stikke.

  […]

  Bag Vesten er den heller ikke.

  (Paludan-Müller 1909, b. 3, 173)

• Pjalt] avrevet eller istykkerrevet, hullet tøystykke; fille, klut (Molbech 1859 Pialt)

• Det er jo gammel Brug / at kjøbe Gods for Sind og Hug] sikter sannsynligvis til at ekteskapsinngåelse ble bestemt av slekten eller slektsoverhodet, på bakgrunn av økonomiske vurderinger. I slike tilfeller måtte den unge «kjøbe Gods» på bekostning av sine egne følelser, kanskje også på tvers av kjærlighet til en annen enn den som slekten hadde valgt til ektefelle. Brands mor har imidlertid selv valgt en slik ordning.

• svar] tung, vanskelig, besværlig; jf. sv. svår (Molbech 1859 adj.)

• Kløgt] skarpsindighet, sinnrikhet, især som ytrer seg i ord og tale (Molbech 1859 1)

• fik Skam till Takk] kan minne om ordtak som «Av skade blir man klok» eller «Skam og skade følges ad». Meningen er at hun fikk skam eller skade i stedet for glede av sitt giftermål.

• fattes] mangler

• ikkun] bare, jf. kommentar til

• Tarv] det som er nødvendig; nødvendighet, trang (Molbech 1859 1)

• Led] lei, dvs. vei

• I ser i Barnet en Forvalter … af sammenlagte Rækker Aar] om mennesker som vier hele sitt liv til det materielle og bare ser evighet i form av generasjonenes fortsatte liv. Søren Kierkegaard fremfører den samme kritikken en rekke steder:
  De Enkelte mærke maaskee ikke, hvorledes de ere i Slægtens Magt, hvorledes det er den, som taler igjennem dem; de troe derfor, at Den, som kalder paa dem og kalder dem « Enkelte » er en Oprører – og det er han ogsaa, i Guds Navn oprører han sig mod at gjøre Slægten til Gud, og Udødelighed til et Problem (Kierkegaard 1997, b. 10, 221).

• Skyldbrev] gjeldsbrev

• alle Krav / sker Fyldest] beslektet med uttrykket gjøre fyldest ‘helt ut å fylle de krav som (kan) stilles’ (NRO fyldest)

• Skyldnerbog] skyldbok, bok der utestående fordringer eller egen gjeld er notert (NRO)

• Forblindede] den som er gjort blind; bare brukt i overført betydning (Molbech 1859 forblinde)

• det Billed, hvori du blev født] om mennesket som er skapt i Guds bilde

• Dyndets Skimmel] dynd: jord eller sand, leire osv. blandet med væske, jf. kommentar til ; skimmel: hvitt eller grønnaktig overtrekk av snyltevekster (mugg, alger, slim e.l.) på gjenstander som kan oppta fuktighet, særlig på råtnende matvarer (NRO I 2)

• vingestækkt] vingestekke: stekke (klippe) vingene på en fugl slik at den (delvis) mister flyveevnen (NRO 1)

• Det er din Gjæld. Hvor vil du hen, / naar Herren kræver sit igjen] jf. lignelsen om talentene i Matt 25,14–30 (par.). En mann som skulle dra utenlands, gav hver av sine tjenere talenter. Da han kom tilbake, holdt han regnskap med tjenerne om hvordan pengene var brukt. To av tjenerne hadde drevet handel og tjent penger, den tredje hadde gravet sitt talent ned i jorden. De to kunne gå inn til sin «Herres Glæde», den tredje ble kastet ut i det ytterste mørke der det skal være «Graad og Tænders Gnidsel».

• Gjæld] hentydning til arvesynden, jf. kommentar til

• din Søn taer al din Gjæld paa sig] sikter til Jesu stedfortredende lidelse ved døden på korset, jf. Pontoppidans forklaring (jf. også Matt 20,28; 1. Tim 2,6):
  Hvad er det for en Skyld eller Gjeld, som vi bede Gud forlade os? Vore Synder med deres fortjente Straf, timelig og evig. Vil Gud forlade den Gjeld uden Betaling? Christus har betalt den sidste Skjerv for os, som ei kunde betale, derfor bede vi i hans Navn om Naade og Forladelse (Pontoppidan 1832, spørsmål 597–98).

• forskingret] satt over styr, ødslet bort (NRO forsingre)

• Jordtræls] jordtrell: person som treller i sitt jordbundne slit og strev og ikke har sans for høyere verdier (NRO); jf. kommentar til

• Id] virksomhet, strev. Menneskets sjelegjeld betales av en annen (dvs. Kristus). Dette er en bærende idé i Det nye testamente, jf. bl.a. Joh 1,29; Rom 4,25; 1. Kor 15,3; Gal 1,4. Jf. Jes 53,4–5:
  Visseligen haver han taget vore Sygdomme (paa sig) og baaret vore Piner; men vi, vi agtede ham for (den, som var) plaget, slagen af Gud og gjort elendig. Men han, han er saaret for vore Overtrædelser, er knust for vore Misgjerninger; Straffen (laae) på ham, at vi (skulle nyde) Fred, og vi have faaet Lægedom ved hans Saar.
  Brand omtaler her sin egen rolle på en måte som gjør at den svarer til Kristi stedfortredende lidelse.

• men at den ødtes, det er Brøden; / for den er Anger – eller Døden] Kristi forsoningsverk er til ingen nytte dersom mennesket ikke angrer sine synder. Til «sand Omvendelse» hører «Anger og Ruelse» (Pontoppidan 1832, spørsmål 680).

• klumre] tunge og trykkende, kvalme; om luft (NRO klummer)

• stunder] lengter etter; av norr. stunda; særnorsk form (da. længes)

• Det lover du med Haand og Mund] Å inngå en avtale eller bekrefte et løfte i form av et håndslag (håndtrykk) er en vanlig markering, i tillegg til muntlig eller skriftlig bevis på det samme. Skikken er også omtalt i Bibelen, jf. Ordsp 6,1–2: «haver du slaget din Haand (i Haand) til den Fremmede, er du besnæret med din Munds Taler, er du fangen med din Munds Taler».

• Alt, hvad till Jord … nøgen mod din Grav] Om hva Det gamle og nye testamente sier om å holde jordisk gods, se innledningen, under Bakgrunn i norsk kirkehistorie . Jf. Job 1,21: «Nøgen udkom jeg af min Moders Liv, og nøgen skal jeg fare derhen igjen.» Jf. også Fork 5,14. Kravet om å forsake alt jordisk er sentralt i Kierkegaards kristendomsforståelse. I hans Christelige Taler heter det bl.a.:
  Anderledes med Apostelen, han har forladt alle Ting, altsaa frivilligt opgivet dem; der blev ikke brugt Magt mod ham for at fratage ham end det Mindste, nei, men han frivilligt opgav det Alt. Dette er det Christelige. […] Men frivilligt at opgive Alt, det er Christendom (Kierkegaard 1997, b. 10, 189).

• Slaa af] krev mindre (NRO slå 2 e)

• tykkes] synes (NRO tykke 1 c a)

• Kirkeblokk] kirkebøsse (eg. uthult av tre) til å legge pengegaver i

• som Hjob paa Askens Hob, du dør] hentydning til Job 2,7–8, der det i den tids bibeltekst stod at Job «sad midt i Asken» og skrapte sine byller med potteskår

• Hjob] variant av det gammeltestamentlige navnet Job. Formen med H- er brukt i Christian H. Kalkars private danske bibeloversettelse (Kalkar 1845–47) og i Ditlev Gothardt Monrads oversettelse Hiob og Psalmerne (D.G. Monrad 1865). Ellers særlig kjent fra Luther-bibelen (Hiob) og tysk protestantisk litteratur. Offisielle danske og norske bibelutgaver – med basis allerede i 1550-bibelen – har formen Job, i samsvar med Septuaginta og Vulgata (Iob). Etter skriftbildet allittererer Hjob med Hob.

• Smertens Barn] her en hentydning fra Brands mor til at hun gav opp sin ungdoms kjærlighet for å bli rikt gift. Det godset hun dermed fikk, ble henne et Smertens Barn. Sammensetningen Smertensbarn, noe(n) som volder bekymring og skuffelser, av ty. Schmerzen(s)kind (SAOB), var på dette tidspunkt ennå ikke i bruk på norsk. Dette nyere uttrykket er knyttet til 1. Mos 3,16, der Gud sier til Eva: «med Smerte skal du føde Børn». I 1. Mos 35,18 er det tale om Rakels sønn, kalt Ben-Oni ‘lidelsens sønn’, i motsetning til at hans far Jakob kalte ham Benjamin ‘sønn fra sør’, ‘sønn av høyre hånd’, sekundært også ‘lykkens sønn’.

• Noer] nor: spebarn

• Hvi blev min Sjæl da født i Kjød] En rekke steder i Bibelen kontrasterer «Kjød» og «Aand», jf. kommentar til .

• naar Kjødets Elsk er Sjælens Død] Ifølge Pontoppidan består mennesket av sjel og legeme. Sjelen er en «usynlig og udødelig Aand, begavet med adskillige Kræfter, særdeles med Forstand til at begribe, og Villie til at udvælge eller forskyde». Sjelen «kan have Samfund med Gud og regjere Legemet. Hvor og Sjelen farer hen, der følger og omsider Legemet efter, enten til Himmerig, eller Helvede» (Pontoppidan 1832, spørsmål 369–72). Jf. også Rom 8,13: «thi dersom I leve efter Kjødet, skulle I døe».

• Ja, din Søn skal nær sig holde] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Hug] sinn, tanke (NRO hu 1)

• Slagsang] ildnende sang til å synge under slag, i kamp (NRO, tilsvarende definert i ODS, først belagt hos Georg Brandes)

• Vredens Sverd] Herrens straffende sverd omtales spesielt ofte hos profeten Esekiel (f.eks. Esek 5,17).

• Sverd … Trolde] Å drepe troll (jf. kommentar til ) med sverd er et vanlig motiv i norske folkeeventyr.

• klemme … mellem Skjolde] trenge innpå noen med skjold fra flere sider; av norr. bera skjǫldu at einum. Uttrykket er brukt av Oehlenschläger i Palnatoke og av Tegnér i Frithiofs Saga (kap. 19), og er ellers best kjent fra Wergelands dikt «Brestes og Beines Drapa» og «Et gammelnorskt Herresæde» (Wergeland 1918–40, b. 1:1, 50; b. 1:2, 47).

• vilde vinde, vilde skabe, / hvad min Vinding var at tabe] jf. Fil 3,7: «Men hvad der var mig Vinding, det haver jeg for Christi Skyld agtet for Tab.»

• Slægtens … Støjens Strømme] Brand omtaler seg selv som en stor «Skyldbetvinger», dvs. en som skal overvinne slektens, tidens syndeskyld.

• Hymner] høytidelige, religiøse lovsanger (litt.) (NRO hymne); brukes også med omtrent samme betydning som salme

• Virak] innviet røk, røkelse brukt i gudstjenester; av ty. Weihrauch

• Glimmersyn] glimrende, skinnende syn (NRO). Siden glimmer her er kombinert med en omtale av fjellvidden, er det muligens brukt i betydningen ‘kråkesølv’ (dvs. uegentlig sølv), et mineral (silikat) som lett kan spaltes og har sterk glans. I så fall betegner glimmersyn et falskt inntrykk, et drømmesyn.

• Vingehesten] Pegasus, avkom av Poseidon og Medusa, musenes bevingede hest i gresk mytologi. Da Persevs hugget hodet av moren, gorgonen Medusa, sprang Pegasus frem fra hennes blod og opp til himmelen. Her ble han bærer av Zevs’ torden og lyn (tordenvær). En annen myte knytter Pegasus til Bellerofon, sammen nedkjempet de fabelvesenet Kimæren. Men først og fremst står Pegasus som sinnbilde på sjelens udødelighet og kunstnerisk, særlig poetisk, inspirasjon (Lübker 1860, 726). Forestillingen om Pegasus som dikternes vingehest er av gammel dato, jf. Matteo Maria Bojardos heltedikt Orlando innamorato (Den forelskede Roland) fra 1486 og Lodovicio Ariostos Orlando furioso (Den rasende Roland) fra 1503–16.

• Ridderstaal] jf. Kierkegaards begrep «Troens Ridder», jf. kommentar til

• Dagværk] her: det daglige arbeid, hverdagens slit (NRO dagverk)

• Grant] tydelig; nøytrum av adjektivet grand ‘nøye, nøyaktig’ (Molbech 1859)

• bramfuld] stortalende

• Det er Viljen, som det gjælder … som det lette] For Brand strekker viljens plikter seg lenger enn evnen. Det er åpenbart noe etisk og ikke bare religiøst i hans heroiske kretsing om viljens betydning. Ofte kan det være uklart om det er menneskets eller Guds vilje det er snakk om. Kierkegaard setter i sine religiøse skrifter menneskets og Guds vilje i kontrast til hverandre, men Brands aksentuering av viljen minner mer om etikeren i Enten – Eller : anden Del enn om noen av de religiøse skriftene til Kierkegaard. Jf. for øvrig flere steder i innledningen.

• Tomandstale] samtale mellom to personer (NRO tomannstale)

• Haand om Hakken, som om Sverdet] mulig hentydning til Jes 2,4: «og de skulle sammenslaae deres Sværd til Hakker». Jf. også Joel 3,15; Mi 4,3.

• at blive / Tavler, hvorpaa Gud kan skrive] jf. 2. Kor 3,3: «I ere Christi Brev, besørget ved vor Tjeneste, indskrevet ikke med Blæk, men med den levende Guds Aand, ikke i Steentavler, men i Hjertets Kjødtavler.»

• skumle] halvmørke; hverken lyst eller helt mørkt, og derfor uhyggelig, skremmende (Molbech 1859 skummel 1)

• Kom ihug] husk, jf. kommentar til

• Syskend] søsken

• perlestænkte Stavne] båtstavner bestenket med sjøsprøyt (glitrende vanndråper). Språk og billedbruk kan minne om Wergelands «Sydsøsejleren» (1841): «gjører mit Hoved hvidt som hint svindende Seil. Dødens Segl vil da kappe det sidste Toug, og jeg vil komme efter. Thi Himlen er der, hvorhen vi længes, Helvede der hvor vi længes ifra» (Wergeland 1918–40, b. 1:2, 377).

• et forgjettet Land] det forgjettede land: den tradisjonelle betegnelsen på det land Gud lovet Abraham (1. Mos 12,7). Uttrykket brukes i kristen sammenheng om det himmelske målet for menneskenes vandring. Forgjettet: forglemt, glemt (Molbech 1859 forgiette).

• følg mig] mulig allusjon til Jesu kallelse av disiplene, jf. Matt 4,19 (par.); 8,22 (par.); 9,9 (par.): «Følg mig!»

• Søster] Ejnar foreslår at Agnes fortsatt knytter seg til ham, ikke lenger som hans hustru, men i et platonisk forhold der de skal være som søsken.

• Halvnatt] halvveis natt, tilstand mellom lys og mørke (mangler i NRO, ODS og SAOB); halvmørk natt (Molbech 1859 Halvnat)

• stur] trist, nedslående (NRO 2)

• intet eller alt] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder, jf. kommentar til .

• hvis paa Vejen fra du faldt] jf. Heb 6,4–5: «Thi det er umuligt, at de, som eengang ere blevne oplyste, og som have smagt den himmelske Gave og ere blevne delagtige i den Hellig-Aand, og have smagt Guds gode Ord og den tilkommende Verdens Kræfter, og falde fra, atter kunne fornyes til Omvendelse.»

• var dit Liv som slængt i Havet] jf. Matt 18,6 (par.): «Men hvo, som forarger een af disse Smaae, som troe paa mig, ham var det bedre, at der var hængt en Møllesteen om hans Hals, og han var sænket i Havets Dyb.»

• Lovens Mand] mulig hentydning til Apg 22,12: «en gudfrygtig Mand efter Loven». Her siktes det til Guds lov, i form av Mosebøkene eller de ti bud.

• Morgenrøden] I kristen symbolikk knyttes ofte Guds hjelp og frelse til bildet av en ny dag som bryter frem, jf. Sal 90,14: «Mæt os aarle med din Miskundhed»; og Am 4,13: «han gjør Morgenrøden (og) Mørket». Med bakgrunn i Jesu ord om at han er verdens lys, blir solen et Kristussymbol og soloppgangen et bilde på hvordan han kom til sitt folk for rundt to tusen år siden, hvordan han kommer i dag og en gang skal komme tilbake ved denne verdens ende.

• Min elskte Husbond, atter foer] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• trolig] trofast, uten å svikte (mest litt.) (NRO 1 a)

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• Brøst] ufullkommenhet, feil, lyte, (moralsk) mangel (NRO I)

• Trængselsvej] vei full av trengsler; vanskeligheter (NRO). Jf. Jesu ord i Matt 10,38 om å ta sitt kors opp for å følge ham. Det kan også – med tanke på prestegårdens beliggenhet – henspille på vandringen gjennom dødsskyggens dal i Sal 23,4 og Apg 14,22, som sier at «os bør at indgaae i Guds Rige ved mange Trængsler».

• Det slog ej ind] det gikk ikke i oppfyllelse

• Her ligger det desmere tryggt … den skrider udenover os] Å plassere en gård midt i ur og skred der fonnen går over huset, er bl.a. kjent fra gården Meåkneset i Storfjorden på Sunnmøre, der alle husene er bygget under et berg slik at eventuelle skred virkelig går over takene uten å ramme bygningene. Jf. Barman, som beskriver hvordan folket i Sunnylven plasserer husene sine under fjellhamre for at de ikke skal rammes av skred (Barman 1904, 9, 27).

• desmere] sammenskrivning av dess mere; dess: adv., brukes ved komparativ (NRO)

• yderligt] ytterst; plassert på ytterkanten av noe; jf. kommentar til

• Hulfaldsfoss] foss som faller utover en fremspringende fjellside slik at det blir tørt rom mellom foss og fjellvegg (NRO hulfallsfoss)

• Alf] nordisk mannsnavn, av norr. Álfr, i samtiden entydig forstått som det mytologiske ‘alv’ (P.A. Munch 1857, 13). Senere er det også tolket som en sammensetning av Adal- ‘edel, ættestor’ og -ulv ‘ulv’. Navnet var alment i middelalderen og var i kontinuerlig bruk frem til 1800-tallet, da det som oftest ble skrevet med historiserende -f som her (Kruken & Stemshaug 1995, 22). Snorre skiller mellom ljos-alfar som holdt til i Alvheim der guden Frøy bodde, og svart-alfar som levde under jorden og var svarte som bek. Det er sannsynligvis tradisjonen om svart-alvene som har vært utgangspunkt for sykdommer i folketradisjonen som alveskot og alveblest (Bø 1987, 65–66). Ifølge nyere tradisjon levde alvene i hauger. De var kjent for å danse ringdans i sommernatten, slik det fortelles i balladen «Olaf Liljukrans» (Landstad 1853).

• Ve] sjelelig smerte eller pine (NRO 2 a)

• kvægende] forfriskende, opplivende, styrkende (litt.) (NRO kvegsom)

• svær] tung

• Flyvegnist] flyvende gnist (litt.) (NRO); del av gnistregn

• Glorieglød] lyset av en glorie, dvs. en strålekrans. Helt fra midten av 300-tallet ble Kristus og de hellige menn og kvinner fremstilt med et skinn av lys eller en strålekrans om hodet. Den er ofte stilisert som en ring eller skive. Det språklige bildet kan være beslektet med et uttrykk i Wergelands «Den første Omfavnelse» (1838): «Der, hvor din Læbe rørte mit Bryst, / indenfor blev det glorielyst» (Wergeland 1918–40, b. 1:2, 190).

• sød] elskelig, god (NRO søt 7 a a)

• Lemmer af vort Hjem] viser til forestillingen om menigheten som et hjem der presten er en foresatt med farsfunksjon. I norsk dagligtale var det på denne tid vanlig å omtale presten som «far» («han Far»). Lemmer viser til at hvert enkelt menighetsmedlem var del av menigheten som en større, sammenhengende organisme.

• Hvad Verden kalder Kjærlighed … den byder klappe, saa det slaar] Hos Kierkegaard finnes mange eksempler på fremstillingen av Guds kjærlighet som pinefull og grusom:
  I det nye Testamente er, ifølge Christi egen Lære, det at være Christen, blot menneskelig talt, idel Qval, en Qval, sammenlignet med hvilken alle andre menneskelige Lidelser næsten kun ere Barnestreger. Det Christus taler om – thi han lægger ikke Dølgsmaal derpaa – er om at korsfæste Kjødet, hade sig selv, om at lide for Læren, at græde og hyle (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 208).

• klappe, saa det slaar] utdele kjærtegn i form av avstraffelser

• Hvad svarte Gud … maatte ud till Bunden] Gud sparte ikke sin egen sønn for kjærlighetens harde krav, jf. beretningen om Jesu strid i Getsemane og hans bønn til Gud om å bli spart for lidelsene, natten før korsfestelsen (Matt 26,39–46 (par.)).

• Oljelunden] Getsemane, jf. Matt 26,36 (par.), en oliventrehave ved foten av Oljeberget øst for Jerusalem. Her ble Jesus tatt til fange natten før korsfestelsen.

• da Sønnen laa i Sved og Skrækk] jf. Luk 22,44: «Og der han stred hart (med Dødsangest), bad han heftigere; men hans Sved blev som Blodsdraaber, der faldt ned paa Jorden.»

• og bad og bad: tag Kalken væk] Jesu bønn til Gud om å slippe de pinsler han står overfor ved korsfestelsen, jf. Matt 26,39 (par.): «Min Fader, er det muligt, da gaae denne Kalk fra mig!» Kalk: beger; vanlig i Bibelen, bl.a. Sal 116,13: «Saligheds Kalk» og 1. Kor 10,16: «Velsignelsens Kalk».

• Smertens Kalk] smertens beger, særlig knyttet til Jesu lidelseshistorie i Matt 26,39 (par.), jf. ovenfor

• Ildskrift] flammeskrift, lysende skrift. Flere bibelsteder setter Herrens ord i sammenheng med ild, bl.a. Sal 29,7: «Herrens Røst udhugger Ildsluer» og Jer 23,29: «Er mit Ord ikke som Ild, siger Herren.»

• vær tro till Prøvens sidste Sluttning, / Livskronen vindes ej ved Prutning] livskronen: saligheten; jf. Åp 2,10: «Vær tro indtil Døden, saa vil jeg give deg Livsens Krone.»

• Prutning] prute: forhandle om avslag i pris på en vare man vil kjøpe

• Martrens Ild] marter: pine. Ild som straffende pinsel for de fortapte etter døden nevnes flere steder i Bibelen. Her er det derimot tale om en prøvelse man må igjennom, noe som er klarest uttrykt i 1. Kor 3,15: «dersom Nogens Gjerning bliver opbrændt, skal han lide Skade; men han selv skal blive frelst, dog saaledes, som gjennem Ild». 1. Kor 3,13 handler om Dommedag: «Ilden skal prøve, hvordan Enhvers Gjerning er». Dette er et av underlagene for den katolske forestilling om skjærsilden. Jf. for øvrig Sak 13,9: «jeg vil føre den tredie Deel i Ilden og luttre den, som man luttrer Sølvet, og prøve den, som man prøver Guldet».

• Hug] sinn, tanke (NRO hu 1)

• mig tykkes svimle] jeg synes at jeg svimler; tykkes: synes, mener, har til oppfatning (arkais.) (NRO tykke 1 a)

• Hjord] kvegflokk, jf. kommentar til

• Akkord] overenskomst som resultat eller ordning kommet i stand ved innrømmelse fra en eller begge parter (mest litt.) (NRO 1)

• øves] drives, utøves; «selv at foretage sig et Arbeide» (Molbech 1859 øve 3)

• Klev] bratt bergside hvor det går sti eller vei, ofte i en kløft (NRO kleiv)

• øves Leg] utføres lek, dvs. at det lekes

• Kløgt] skarpsindighet, sinnrikhet; især som ytrer seg i ord og tale (Molbech 1859 1)

• Manges Mén / for Gud kan klares gjennem en] viser til Kristi stedfortredende lidelse gjennom døden på korset, jf. Rom 5,19: «Thi ligesom ved det ene Menneskes Ulydighed de Mange ere blevne Syndere, saa skulle og de Mange vorde retfærdige ved den Enes Lydighed.» Jf. forestillingen om det lyteløse offerlammet, om hvordan Kristus «offrede sig selv som et ulasteligt Offer for Gud» (Heb 9,14). Jf. kommentarer til og .

• Ja, Mandeviljens … Bogens hvide Jomfrublad] jf. 1. Kor 13,1–2: «Dersom jeg taler med Menneskenes og Englenes Tungemaal, men haver ikke Kjærlighed, da er jeg en lydende Malm eller en klingende Bjelde. Og dersom jeg haver prophetisk Gave og veed alle Hemmeligheder og al Kundskab, og dersom jeg haver al Tro, saa at jeg kunde flytte Bjerge, men haver ikke Kjærlighed, da er jeg intet.»

• qvantum satis] apotekerlatin for tilstrekkelig mengde; et tilsetningsstoff som må være med i en medisin, men som i seg selv har liten eller ingen virkning; eg. en relativsetning uten kopula, med betydningen ‘bland i så mye som vil være tilstrekkelig’, jf. Ibsens egen kommentar i brevet til Michael Birkeland 4. mai 1866:
  Du siger at de Lærde bryder sine Hoveder med «quantum satis». Det var dog mare i min Tid godt Latin; – men riktignok Doktorlatin. Enhver Mediciner vil kunne opplyse at det er en staaende Formel paa Recepter naar der af et stof ordineres ikke en vis Vægtdel, men saameget som fornødent er, eller en tillstrækkelig Mængde. Derfor er det ogsaa Doktoren, som i Digtet først bruger Udtrykket […].
  Uttrykket var tidligere benyttet av Maurits Hansen i novellen «Tone» (1843), der en sorenskriver på besøk hos enkle mennesker blir slått av hjemmets smakfulle innredning og preg av kultur, noe udefinerbart som det er vanskelig å konkretisere: «Forlad mig, det rette Qvantum satis i enhver Ting er ikke saa let at komme til; men det er just et Kriterium paa Kulturen» (Hansen 1843, 68). Om viljens plass i kirkehistorien og 1800-tallets åndsliv, se flere steder i innledningen, bl.a. under Brand og noen trekk av idéhistorien for øvrig.

• conto caritatis] Doktoren taler om en barmhjertighetskonto, av it. conto ‘konto’ (som forekommer i en rekke gamle handelsuttrykk) og lat. caritas ‘barmhjertighet’. Doktorens mening er at Brands kjærlighetskonto er tom. Ibsen benytter begrepet caritas på det samme sted hvor han ytrer seg om quantum satis, i brev til Michael Birkeland 4. mai 1866, jf. ovenfor:
  Hvorvidt «caritas» er et klassisk Udtrykk, ved jeg ikke; men i det moderne katholske Latin bruges det for (i Modsættning til «amor» = den jordiske Kjærlighed) at betegne den himmelske, med Indbegreb af Barmhjertighed; saaledes ogsaa paa Italiensk: caritè.
  I den latinske bibeloversettelsen Vulgata gjengir caritas langt på vei regelmessig det greske agápe-begrepet (caritas/amor tilsvarer det greske begrepsparet agápe/eros).

• hvide Jomfrublad] ubeskrevne sider i en bok. Bildet kan minne om Wergelands «Et reent Blad Papir (I en Vens Stambog)» (1838), der han beskriver ubeskrevet papir: «Det [reent Papir] med samme sky Respekt / som en Jomfru jeg betragter» (Wergeland 1918–40, b. 1:2, 167).

• Brist] lyte, feil, mangel (NRO 2)

• Leflespil] lefling, kokettering; brukt om lettsindig lek med alvorlige livsspørsmål (NRO leflespill)

• skred] bratt og glatt (NRO). Hans Ross anfører det i formen skrei, fra Vestfold og Romerike i betydningen «hældende» og fra Mandal i betydningen «glat, som en iisdækket Vei» (Ross 1895). Det siste forekommer også i Ivar Aasens Norsk Ordbog, Tillæg og Rettelser (1873).

• knappes af] innskrenkes, forminskes

• Syndegaden bred] hentydning til Matt 7,13: «den Port er vid, og den Vei er bred, som fører hen til Fordærvelse».

• Lovens Rettfærdstørst] viser til at Guds lov tørster etter rettferdighet

• Det er ej Martyrskab, i Ve / at dødes paa et Korsets Træ] martyr: vitne; tidlig brukt om de kristne blodsvitner som døde for sin tros skyld. Lidelse alene, i dette tilfellet ved korsfestelse, er ikke tilstrekkelig for å bli martyr – man må også ville lidelsen.

• først det at ville Korsets Død … først dette er din Frelses Fangst] Om viljens plass i kirkehistorien og 1800-tallets åndsliv, se flere steder i innledningen, bl.a. under Brand og noen trekk av idéhistorien for øvrig.

• Frelses Fangst] få frelse, dvs. bli frelst; av fange ‘få’. Molbech (1859) opplyser at fange i denne betydningen har vært foreldet, men senere er gjenopptatt av nyere forfattere som Suhm og Oehlenschläger.

• da daler den som Duen hvid / og bringer Livets Oljeblad] Da vannet (syndfloden) begynte å synke og Noahs ark strandet på Araratfjellene, sendte Noah ut en due for at den skulle finne tørt land. Duen kom tilbake med et «afbrudt Ollieblad» i nebbet (1. Mos 8,11).

• men her, mod Slægten slapp og lad … det enkle Ord, det lette, lille] Kierkegaard formulerer seg på lignende måte når han trekker frem at avdøde biskop Mynster har forrådt den sanne kristendom. For Kierkegaard må også forsakelse, lidelse, død og hat inkluderes:
  Biskop Mynsters Christendoms-Forkyndelse fortoner, tilslører, fortier, udelader noget af det mest afgjørende Christelige, det, der falder os Mennesker ubeleiligere, det, der vilde gjøre vort Liv anstrænget, forhindre os i at nyde Livet, det om at afdøe, om frivillig Forsagelse, om at hade sig selv, om at lide for Læren osv. (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 12).
  Den slappe vanekristendom fortrenger at man skal hate seg selv, men også at det er legitimt å hate andre. Kierkegaard fremholder dette poenget en rekke steder: «Christendommen fordrer til at frelse sit Liv evigt (og det er jo det, vi mene at opnaae som Christne): at hade sit eget Liv i denne Verden» (1920–36, b. 14, 56). Tanken om at «ens bedste Kjærlighed er Had», er nærliggende ut fra Kierkegaards oppstilling av dikotomien mellom den offisielle kristendom og Det nye testamente:
  Ellers maa Enhver kunne see, at officiel Christendom ikke er det nye Testamentes Christendom, ligner den ikke mere end Firkanten ligner Cirklen, ikke mere end det at nyde ligner det at lide, det at elske sig selv det at hade sig selv, det at attraae Verden det at forsage Verden (1920–36, b. 14, 61; jf. 201 og 208–09).
  Kierkegaard kommer stadig tilbake til denne tanken, også i Christelige Taler:
  Thi dette er jo Meningen af Christi Ord: at Den, som for Hans Skyld ikke hader Fader og Moder, er Ham ikke værd – og Peder var Ham værd. Naar der er en Religions-Forskjel, altsaa en evig afgjørende Evighedens Forskjel mellem Fader og Søn, og Sønnen levende troer af sit ganske Hjerte, af al sin Magt, med sin hele Sjel, at kun i denne Religion er Saligheden – saa hader han jo Faderen, det er, han elsker noget Andet saa høit, at hans Kjerlighed til Faderen er som Had (1997, b. 10, 193–94).

• Barnets Hæl / endnu ej Verdensslangen bed] jf. 1. Mos 3,14–15: «Da sagde Gud Herren til Slangen: Efterdi du gjorde dette, da vær forbandet fremfor alt Qvæget og fremfor alle vilde Dyr paa Marken; du skal gaae paa din Bug og æde Støv alle dit Livs Dage. Og jeg vil sætte Fiendskab imellem dig og imellem Qvinden, og imellem din Sæd og imellem hendes Sæd; den samme skal sønderknuse dit Hoved, men du, du skal sønderknuse hans Hæl.»

• Verdensslangen] djevelen som opphav til menneskehetens ondskap og ulykke. NRO tar ikke stilling til hvorvidt verden her er denne verden, det jordiske, timelige (betydning 4 b a) eller verden som område (betydning 2). Også i det siste tilfelle er det ment djevelen. Dersom meningen er «hele verden», kan også den onde Midgardsormen i norrøn mytologi ha foresvevet Ibsen som et mønster for selve orddannelsen.

• med Hænders Vrid] med vridende hender, dvs. mens han vrir sine hender

• Faer] vanlig landsens tiltale til eller omtale av sogneprest (NRO far 3)

• mit halve Gods for Sakramentet] en forestilling om at det er mulig å skjenke bort noe for å motta syndsforlatelse gjennom nattverden

• lydt] høyt(lydende); klart og sterkt (NRO lytt 1)

• intet eller alt] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder, jf. kommentar til .

• Guldkalvstump] dyreskulptur av gull, som israelittene laget seg til avguder; hentydning til gullkalven i 2. Mos 32 og 1. Kong 12,28

• Det saa sig bør] det bør seg slik, dvs. det passer eller sømmer seg best slik; av sent dannet infinitiv i dansk, av norr. byrja ‘tilkomme’ (arkais.) (NRO burde 1). Molbech angir betydningene ‘fortjene med rette’ og ‘tilhøre etter fortjeneste’, den siste angis som foreldet (Molbech 1859 bør 2 og 3).

• Ve og Værk] Ordene kan hver for seg bety både legemlig og sjelelig smerte; dette gjelder også sammenstillingen. Her er meningen sannsynligvis sjelelig lidelse.

• kom ihug] mintes, husket, jf. kommentar til

• Jeg tør ej bruge to Slags Vægt / for Avindsmænd og egen Slægt] jf. Ordsp 20,23: «Forskjellig Vægt er en Vederstyggelighed for Herren» (jf. Anstensen 1936, 110), dvs. at alle skal dømmes som likeverdige.

• Avindsmænd] de som bærer hat og bitterhet til en fiende; av norr. ofundarmaðr; kjent fra en rekke steder i salmene i GT. Avind: fiendskap, hat, ondt sinn til en. Molbech (1859) skriver:
  Men da dette gamle Ord nu sielden anvendes, har det faaet en stærkere, men ogsaa mindre bestemt Bemærkelse, hvor det forekommer i høiere Stiil eller Poesie. Saaledes bruges det jævnlig ligefrem for Misundelse.

• ræddes] føler redsel, er redd (litt.) (NRO reddes)

• du flammer som et Herrens Sverd] hentydning til 1. Mos 3,24: «Og han drev Mennesket ud, og satte Cherubim Østen for Edens Have, og et blinkende Sværd, som vendte sig, til at vogte Veien til Livsens Træ.»

• sverdtom Slire ved sin Lænd] Å ha sverdet ved lend (hofte) betyr å være klar til kamp, jf. kommentar til .

• Lægg sligt et Maal paa hvem du vil … er hele Slægtens Livssyn blevet] Kierkegaard fremholder at ingen i hans samtid er av den støpning at de kan kalles kristne ut fra kravet i Det nye testamente. I den ironiske «Lovtale over Menneske-Slægten» heter det f.eks. at «Menneske-Slægten» har gjort «det nye Testamente til Usandhed» (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 130). Kierkegaard omtaler det som «egentligen er denne Verdens Gehalt: Vrøvl, Jammerlighed, Middelmaadighed, Pjat, Pjank, at lege Christendom» (1920–36, b. 14, 133).

• vrangt] ikke riktig, uriktig, falskt (Molbech 1859 vrang 2)

• øvet] drevet, utøvd, utført

• Bram] gloende, skinnende prakt

• Jordtræls-Tanken] jordtrell: person som treller i sitt jordbundne slit og strev og ikke har sans for høyere verdier (NRO); jf. kommentar til

• Trevl] fiber

• Bast] hinne mellom barken og veden i trær

• Hvo] nominativ form av spørrende (og relativt) substantivisk pronomen, jf. kommentar til

• fange] få. Molbech (1859) opplyser at fange i denne betydningen har vært foreldet, men senere er gjenopptatt av nyere forfattere som Suhm og Oehlenschläger.

• svam] svømte; «Et forældet Imperfectum af svømme er svam » (Molbech 1859 svømme). Her et innslag i Brands høyprosastil, jf. «Hvo» tidligere i samme replikk.

• Fjæl] tynn planke

• Herren tør, / hvad «Isaachs Ræddsel» turde før] Uttrykket kan ha sammenheng med Guds krav til Abraham om å ofre sin sønn Isak (1. Mos 22). Først da Isak lå bundet på alteret og Abraham stod klar med kniven i hånden, fikk han befaling om å spare sønnen. I 1. Mos 31,42;53 kalles Gud «Isaks Rædsel». Fortellingen står sentralt i Søren Kierkegaards Frygt og Bæven (1843), jf. innledningen, under Brand og Kierkegaard .

• at runge som en Herrens Torden / og vække sovende paa Jorden] kan være en henspilling dels på Job 36,33: «Derom forkynder hans Torden», dels på lignelsen om de kloke og uforstandige brudepikene i Matt 25,1–13, og dels på 1. Tess 5,6: «lader os ikke sove, ligesom de andre, men lader os vaagne og være ædrue.» Jf. også Ef 5,14: «Vaagn op du, som sover». I Kierkegaards Øieblikket heter det:
  Genier ere som Tordenveir: de gaae mod Vinden, forfærde Menneskene, rense Luften. Det Bestaaende har opfundet adskillige Tordenafledere. Og det lykkes. Ja vist lykkes det; det lykkes at gjøre det næste Tordenveir desto alvorligere (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 224–25).

• væver] rask, lett, livlig og ivrig (NRO vever)

• skjelden] en ikke-etymologisk skrivemåte for sjelden; av norr. sjaldan

• sagtens] vel, nok, alltids; brukt for å uttrykke en (rimelig eller nærliggende) mulighet (NRO saktens). Formen (likeså muligens) er dannet etter tysk mønster: höchstens, nächstens, übrigens; opprinnelig en genitivform (Løkke 1855, § 147, anm. 1).

• Baade] nytte, gagn (NRO både)

• springes] hoppes, jf. ordtaket: «Det er bedre å hoppe i det enn å krype i det.» NRO forklarer «det er like(så) godt […] som» med «det er like så godt å ta hele vanskeligheten ell. ubehageligheten med én gang istedenfor litt efter litt» (NRO hoppe 1 a). Jf. Peder Syvs Almindelige danske Ordsprog: «Man maa lige saa gerne springe i ulykken som krybe deri» (Syv 1682–88), og Einar Seims Norske ordtøkje og herme: «Betre å hoppa uppi det enn å krypa inni det» (Seim 1965 hoppa).

• Tarv] det som er nødvendig; nødvendighet, trang (Molbech 1859 1)

• uskiftet Bo] boet etter en ektefelles død når den gjenlevende ektefellen ikke har fordelt den avdødes part på de øvrige arvingene, men sitter med forvaltningen av det hele i sin levetid

• Saa saare] så snart (Molbech 1859 saare 2)

• times] hendes, vederfares; kan også bety ‘lykkes’ (Molbech 1859 1 og 2). Man kan ikke se bort fra den siste av disse betydningene her, fordi det er fogden som bruker ordet.

• Skifteretten] en egen rettsinstans som behandler arveoppgjør

• De blir Velstandsmand] velstandsmann: velstående mann. Aasen har «Velstands Folk» (1873). Fraværet av ubestemt artikkel (en) er vanlig, idet Velstandsmand var et vanlig landsens begrep om en som greide seg godt økonomisk.

• fast] nesten

• Odelsmand] mann eller bonde som eier jord i kraft av odelsrett; jf. kommentar til

• Idrætts] idrett: virksomhet, virke (NRO 1 a). Molbech regner ‘legemlig ferdighet’ som grunnbetydning, og «Derfra i det nyere Sprog overført til: Handling, Foretagende, Adfærd, moralsk Opførsel» (Molbech 1859 Idræt 1 og 2).

• Højden …. Byggden] Uttalen «bøyden», som rimet krever, svarer til den eldre skrivemåten Bøigden. Molbech (1859) sidestiller Bygd og Bøigd.

• Grænseskjell] grenseskille, merke som angir grense mellom jordeiendommer

• Alt har sin Tid] jf. Fork 3,1: «Alting haver en bestemt Tid.»

• Hverv] ærend, forretning; sak som man er overdratt å utrette (Molbech 1859)

• Dont] arbeid, gjerning; særlig om det jevne, daglige virke (litt.) (NRO A)

• Skjærv] lite bidrag, liten gave (NRO I skjerv 2); minste myntenhet (NRO I skjerv 1 b). Opprinnelsen til ordet kan være at middelalderens sølvskillinger (solidi) var laget slik at de kunne skjæres over i fire deler (Molbech 1859 Skierv 2). Jf. Mark 12,42 (par.): «Og en fattig Enke kom og lagde to Skjerve (derudi)».

• forstaar sig] naturligvis, selvfølgelig (NRO forstå 1)

• dens Ry dog end … Kong Beles Alder] Kong Bele er omtalt i fornaldersagaen Fridtjofs saga (ca. 1300). Fornaldersagaene legger handlingen til tiden før rikssamlingen under kong Harald Hårfagre. Handlingen i denne sagaen er lagt til Sogn, og kong Beles bosted ble identifisert med Balestrand. Han var far til Ingeborg, som Fridtjof til sist ble gift med. Esaias Tegnér benyttet dette stoffet som grunnlag for sitt overmåte populære verk Frithiofs Saga (1820–25). Stoffet er uhistorisk (Falk 1890; P.A. Munch 1867, 273–79). Navnet Bele eller Belje, av verbet belja ‘brøle, bure’, bæres også av en jotun i den norrøne mytologien (Lind 1905–15, sp. 118).

• Ulf og Thor] ikke historiske eller sagnhistoriske personer. Thor, av norr. Þórr, var bare brukt som et mytologisk navn på guden Tor. Først i senmiddelalderen kunne mannsnavnet Þórðr i noen dialekter falle lydlig sammen med det mytologiske, og formen Tor/Thor kunne stå for mannsnavnet. Navnene hører til de sentrale motivkretsene dyrenavn (Ulf) og gudenavn (Thor) i det norrøne navneforrådet. Slike «hedenske og af vilde dyr tagne nafne» (Røgeberg red. 2003, b. 2, 110) ble ofte stilt i historisk og ideologisk motsetning til senere tiders kristne navn.

• Herjetog till Brettlands Kyst] herjetog: vikingtokt; Brettland: norr. omskrivning av Britannia, eg. norr. fellesnavn på Wales, Cornwall og Bretagne, her brukt om De britiske øyer generelt

• Sydboen] sydlendingen; «Indbygger af et sydligt Land (mods. Nordbo)» (Molbech 1859 Sydbo)

• Gud fri os for de grummes Vold] en hentydning til at briter og franskmenn i vikingtiden skal ha bedt bønnen «Herre, fri oss fra nordmennenes raseri» (A furore Normannorum libera nos, Domine). Den opprinnelige kilden til dette er ukjent. I Dannemarks Riges Historie (1732–35) omtaler Ludvig Holberg Gange-Rolvs herjinger i Frankrike og sier at «de Franske lode disse Ord indføre udi deres Litani: A furore Normannorum libera nos: Det er, fra de Normanners Grumhed fri os kiære Herre Gud» (Holberg 1913–63, b. 6, 33). Samme form, men med tillegget «o Domine», står i Rudolf Keysers Norges Historie (1866–70, b. 1, 179).

• grummes] av grum: grusom; tilbøyelig til å begå harde, voldsomme handlinger mot andre mennesker, finne sin lyst i mishandling og blodsutgydelse (Molbech 1859 1)

• Brandværks-Stævne] vikingtokt med herjing og brenning av gårder eller hele bygder. At fogden særskilt nevner «de Karle kunde hævne», kan hentyde til en eller flere episoder i norrøn litteratur, f.eks. Lodbrokssønnenes hevn etter drapet på faren Ragnar Lodbrok i England på 860-tallet. Motivet benyttes av Tegnér i Frithiofs Saga, der kong Beles sønner brenner ned Frithiofs gård og raner hans gods mens han er i utlendighet.

• Sagnet ved … en Herrens Helt, som Korset tog] dvs. en som meldte seg som deltager i et korstog. Den mest kjente fra norrøn tid som forpliktet seg til korstog, men ikke reiste ut, var hertug Skule Bårdsson, som Ibsen i Kongs-Emnerne (1864) hadde gjort til en generelt vankelmodig skikkelse. Skule hadde riktignok ingen «Sønneflok». Ibsen taler i Brand om sønneflokkens ætt, «Løftets Helte nutilldags» (HIS 5, ). Meningen må være alle de som støttet Danmark i ord, men ikke i handling i den andre krigen mellom Danmark og Tyskland i 1864.

• mig tykkes] jeg synes, mener, har til oppfatning (arkais.) (NRO tykke 1 a)

• i Kong Beles Tid … gjæsted vi vor Grandemands] Siden fogden stadig viser til kong Bele, er det rimelig at dette sikter til Beles sønner, som narret Fridtjof til å reise til Orknøyene, og brente hans gård og ranet hans gods straks han var borte; jf. kommentar til . Det kan også dreie seg om vikingtiden generelt.

• Frændes] frende: slektning, slekt; av norr. frændi

• Akren hans] Etterstillingen av pronomenet er et sjeldent talemålsinnslag i Brand, her trolig benyttet av hensyn til rytmen.

• vor Magt / i Storhedstiden] Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–63) og perioden frem til den norske kongsætten døde ut på mannssiden med Håkon 5. Magnusson i 1319, blir gjerne omtalt som Norges storhetstid, men her kan det også være tenkt på kong Beles tid (dvs. en sagnhistorisk epoke, jf. kommentar til ).

• Adelskab forpligter] oversettelse av det kjente franske uttrykket Noblesse oblige, fra Maximes et réflexions (1808) av hertug G.P.M. de Lévis (1764–1830)

• mulder ned] dekker med muld, jord

• Kong Beles Arv] arven fra den sagnhistoriske storhetstiden, jf. kommentar til

• jeg og Lensmand, Klokker, Dommer, / som Hæderslemmer er at finde] Fogd, lensmann, klokker og dommer er øvrighetspersoner i lokalsamfunnet, og derfor sosialt høyerestående enn den såkalte almuen. Av disse hadde fogden og dommeren høyest rang, de var universitetsutdannede jurister og innsatt i sine embeter av kongen, mens lensmannen og klokkeren kunne være menn fra almuen, uten at det ble stilt krav om høyere utdannelse for slike verv.

• Punchen] punsj: blandingsdrikk av asiatisk opprinnelse, bragt fra India til Europa av engelskmennene mot slutten av 1700-tallet. I opprinnelsesområdet skulle drikken bestå av fem ingredienser svarende til fem naturelementer (derav det indiske navn pantscha ‘fem’). Punsjen ble stadig mer populær i Europa i løpet av 1800-tallet. En av ingrediensene kunne være varm te, og ellers inngikk gjerne sitronsaft, sukker, kanel og arak. Etter hvert ble teen gjerne sløyfet, og rom inngikk som fast bestanddel. Punsjebollen ble ofte et samlingspunkt i ulike klubber og ved sammenkomster, bl.a. i Det Norske Selskab, og drikken ble vanlig også ved studentsammenkomster og i andre sosiale sammenhenger utover på 1800-tallet (Salmonsen Punch). Welhaven beskriver i sitt dikt «Punsch» (1834) drikkens popularitet og opprinnelse i lystige ordelag, og understreker dens opprinnelse under primitive forhold:
  Jon Bull fandt Heden i Hindostan

  For heed

  […]

  da laved han Punchen af fem slags Varer,

  thi «Punsch» er «fem» hos de Malabarer.

  Saa reen barbarisk

  Og malabarisk

  Er Punsch!

  (Welhaven 1990–92, b. 1, 60)

• ihukommes] minnes, huskes, jf. kommentar til

• dybtfølt] dypt, hjertelig følt (NRO dyptfølt)

• fornummet] følt, merket, erfart ved hjelp av sansene eller ved ettertanke (Molbech 1859 fornemme 1 og 2)

• Hug] sinn, tanke (NRO hu 1)

• alt med Maade] en vanlig talemåte, som vanligvis føres tilbake til sentenser med lignende innhold i klassisk gresk, av bl.a. Solon, Sokrates og Pytagoras. Den siteres også ofte i tysk form: «in allem Maß halten» og «alles hat sein Maß und Ziel».

• Løftnings-Tvætt] tvett: vask, bad; for å rense ikke bare kropp, men også sjel (ved den følelse av velbefinnende som badet gir). Innebærer det å løftes, heves til begeistring eller til et bedre (moralsk, religiøst) liv (NRO løfte 5 a og b).

• paa engang pløje vil og slaas] jf. kommentar til

• Guds Krig, med Dyrkning af Poteter] sikter til de såkalte potetprester fra rasjonalismens tid på 1700-tallet, som ivret for at den fattige bondebefolkningen skulle dyrke poteter for å øke matproduksjonen og motvirke hungersnød. Dette ble særlig aktuell kunnskap i forbindelse med Napoleons-krigene og den engelske blokade av Norge og Danmark, som falt sammen med store nødsår og sterkt nedsatt kornproduksjon i visse områder av landet.

• af Salpeter / med Kul og Svovel vorder Krudt] Fogden beskriver her svartkrutt, fremstilt av en blanding med 75 deler salpeter (kaliumnitrat), 15 deler kull og 10 deler svovel. Nettopp i løpet av 1860-tallet ble dette avløst som vanligste eksplosiv av nitroglyserin og særlig av dynamitt, som Alfred Nobel patenterte i 1867.

• Goliath] gammeltestamentlig navn, båret av en filisterkjempe som David felte med et slyngekast (jf. 1. Sam 17)

• Skalkeskjul] unnskyldning, kamuflasje; «Falskhed; falsk Paaskud, Undskyldning eller Foregivende, hvorved man dølger et slet Forsæt eller en slet Handling» (Molbech 1859 Skalkeskiul); skalk: skjelm, bedrager (Molbech 1859 1)

• fast] nesten

• Damp] Damp som drivkraft ble benyttet til utvikling av en rekke ulike dampkjeler og -maskiner allerede fra 1700-tallet av. Omkring 1800 begynte man å bruke dampmaskiner i skipsfarten, i begynnelsen til å drive skovlhjul (på såkalte hjulbåter). Nye typer dampmaskiner ble benyttet etter at propellen ble innført som drivkraft fra ca. 1850 (Salmonsen).

• Først farbart mellem Grænd og Grænd, / først Fremkomst mellem Mænd og Mænd] For de ledende embetsmannspolitikere ved midten av 1800-tallet (F. Stang, A.M. Schweigaard o.a.) var fri bevegelighet og økt samkvem grunnforutsetningen for vekst og utvikling. Utbygging av samferdselsmidler, samtidig som gamle stengsler og privilegier ble avviklet, ble derfor en hovedsak for staten i denne perioden (J.A. Seip 1974–81, b. 1, 111).

• Grænd] gruppe av gårder, jf. kommentar til

• Tveskjær] dobbeltlys, tvelys, dvs. demring eller skumring; jf. ty. Zwielicht og eng. twilight (NRO)

• vrangt] ikke riktig, uriktig, falskt (Molbech 1859 vrang 2)

• rett] riktig; om forestilling, inntrykk, oppfatning e.l. som bestyrker eller stemmer med sannheten, med de faktiske forhold; å ha det riktige inntrykk (NRO 2 c a)

• Ve] sjelelig smerte eller pine (NRO 2 a)

• Skrift af Ild] flammeskrift, lysende skrift, jf. kommentar til

• gaar isvang] om noe forkastelig eller daddelverdig som er eller blir vanlig, gjengs (NRO svang)

• gjør blot ingen Helligdag / af Yrkets sex] gjør ikke de seks vanlige ukedagene om til helligdager

• ton ej Flag] tone flagg: vise flagg, dvs. gi seg tilkjenne, bli synlig (mest litt.) (NRO II tone 1 a)

• Jagt] et lite fartøy med én mast, jf. kommentar til

• saa det skal lyse om mit Hjem] mulig henspilling på diktet (romansen) «Kong Christjan stoed ved høien Mast» av Johannes Ewald, opprinnelig fra det borgerlige syngespillet Fiskerne (1779). Diktet var inspirert av Ove Mallings beretninger om Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777), der mot og kraft fremstilles som høyt skattede egenskaper og heroismen er en bærende verdi. Slik er det også hos Ewald, som i sitt dikt blant annet skildrer den dansk-norske sjøhelten Tordenskiold:
  O Nordhav, Glimt af Vessel brød

  Din mørke Skye

  […]

  Thi med ham lynte Skrek og Død

  (Ewald 1969, b. 3, 187–88)
  Dette ble senere gjentatt av Bjørnstjerne Bjørnson da han skrev sin fedrelandssang «Ja, vi elsker dette landet» (første versjon 1859, nye versjoner 1863 og 1870): «Tordenskjold langs Kysten lynte, / saa den [dansk-norske hæren] lystes hjem» (Bjørnson 1863).

• stur] trist, nedslående (NRO 1)

• pukket] slått (sten) i småbiter (NRO pukke A 1)

• till Vaaben kalder] oppfordrer til å bevæpne seg til kamp (NRO våben 1 a b)

• den første Mand, der falder] Uttrykket kan alludere til Bjørnsons minnedikt over Daniel Schjøtz, som døde under den dansk-tyske krig vinteren 1864: «første mand, som svor ved gildet, – / første over dødens bro» (Bjørnson 1919–20, b. 8, 269).

• Med Klarsyn skjønnes … største Sejr er Nederlag] minner om flere steder hos Kierkegaard, uten at formuleringen er identisk, f.eks. navnet på annen avdelings første stykke av Christelige Taler: «Det Glædelige i: at man lider kun een Gang, men seirer evigt» (Kierkegaard 1997, b. 10, 107–16).

• sætt alt ej paa det ene Kort] ikke sats alle pengene på ett spill; i overført betydning om å våge alt på én sjanse e.l. og stå eller falle med resultatet (NRO kort 2)

• grundrig] svært rik

• Verdenskrig] verdenskamp (NRO 2)

• billig] skjønnsom, rimelig (NRO 1)

• Jordfald] jordras, leirfall; det at jorden faller, synker inn (NRO jordfall)

• Nu er hun stedet for sin Dommer] nå er hun død og stilles overfor sin dommer. Etter kristen tro skal Jesus komme igjen for å dømme levende og døde.

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• Hvad talte hun] hva sa hun (NRO tale 1 b)

• Brødens Kvalm] trykkende, pinefull sjelelig tilstand; ellers vanligst om trykkende luft (NRO kvalm 1); brøde: synd, jf. kommentar til

• Dødens Fjæl] dødsleiet; sikter til plankene i bunnen av sengen

• Lovens Pagt] Den første pakten mellom Gud og mennesker forutsatte at de fulgte Guds lov, jf. 2. Mos 34,28: «han skrev i Tavlerne Pagtens Ord, de ti Bud»; og Joh 1,17: «Thi Loven er given ved Moses; Naaden og Sandheden er bleven ved Jesum Christum». I 2. Kor 3,1–18 skriver Paulus om den gamle pakt, bygget på loven, og den nye pakt som er kommet med Kristus. Loven kan betegne de fem Mosebøkene, lovstoffet i disse eller i snevrere betydning de ti bud.

• Flammeris] komet, som tegn på Herrens vrede. Riset var eg. komethalen (NRO I ris 3 d). Kometer var i middelalderen regnet som et varsel om store hendelser (KLNM kometer).

• Ammesnakk] «barnagtig Fortælling, daarlig, løs, urimelig Snak» (Molbech 1859 Ammesnak; ikke definert i NRO og ODS). Det finnes en rekke lignende sammensetninger, f.eks. ammestueeventyr, -fortelling, -historie, -snakk, på dansk også ammefilosofi, -overtro, -sladder, på svensk ammesaga: «saga, som (eller af den art som) ammor pläga beretta (eller en gång berättat); äfven mera allmänt: orimlig historia, löst prat, skvaller), -skrock (eg.: hos ammor gängse vidskeplig föreställning eller sägen)» (SAOB). Ammestue er en stue «hvor familiens børn og barnepiger opholder sig (og hvor der fortælles eventyr, føres enfoldig tale o.l.)» (Holberg-ordbog). Det er særlig folkelig overtro som fremheves i forbindelse med ammestuehistoriene.

• human] jf. David Friedrich Strauss og Ludwig Feuerbach, som ville redde kristendommens humane innhold, uten å samtidig fastholde forestillingen om overskridende realiteter, mens Brand mener at det guddommelige kan stille umulige krav til livet. Dette var en dagsaktuell teologisk debatt i årene før 1866. Det humane var også et emne for skjønnlitterære forfattere, bl.a. Goethe, som en gang ytret bekymring for at samfunnet skulle bli så humant at den ene blir den annens sykepleier. Synspunktet er ikke originalt. Jf. også Paludan-Müllers Ahasverus, den evige Jøde, der Ahasverus refser den ugudelige slekt som har forvist Gud fra verdens trone:
  Men saa der frem et Væsen kom,

  som stort var efter Alles Dom,

  Og som ei Kirken blot nedtrykked,

  Men Kirkens Gud selv overskygged.

  Det kaldte sig Humanitet,

  Og da paa Thronen det var seet,

  Al Jorden rundt det blev tilbedt.

  […]

  Og hver et Drog, og hver en Flane,

  I Støvet krøb for det Humane

  (Paludan-Müller 1909, b. 3, 169)

• Feltraab] eg. et krigsrop eller hærskrik, jf. kommentar til

• Stymper] her: foraktelig om en ussel, kraftløs, dum, sløv person eller skapning (NRO 2)

• Skrælling] skral, skrøpelig person; svekling, stakkar (NRO I skrelling 1)

• fortrudt] angret (av fortryde)

• Humanist] (overdrevent) human, overbærende person (NRO 2), jf. kommentar til

• sagtens] vel, nok, alltids, jf. kommentar til

• Himmelbrev] brev som ifølge folketroen var falt ned fra himmelen og inneholdt befaling til menneskene fra Gud (ODS)

• fange] få, jf. kommentar til

• Er ikke der Guds Fingerpeg] jf. 2. Mos 8,19: «Da sagde Koglerne til Pharao: Det er Guds Finger; men Pharaos Hjerte forhærdedes.» Jf. også Dan 5,5 og Luk 11,20. Lovens tavler som Moses fikk på Sinai, er også skrevet med «Guds Finger» (2. Mos 31,18; 5. Mos 9,10).

• vorde] bli, jf. kommentar til

• tifold] ti ganger mer, jf. kommentar til

• ve mig] stakkars meg, jf. kommentar til

• Korsmand] kristen stridsmann (ODS 1). Ordet er kjent fra Olavshærens kamprop på Stiklestad i 1030. Jacob Aall oversetter det slik: «Kongens Mænd […] skrege: ‹fram, fram, Christmænd, Korsmænd, Kongens Mænd›» (Aall 1838–39, b. 1, 349). Munch oversetter det med «Kongens Mænd raabte da […] sigende: frem, frem, Christmænd, Korsmænd, Kongsmænd!» (P.A. Munch 1852–59, del 4, b. 2, 338).

• for Aandens Sejr i Kjødets Fald] En rekke steder i Bibelen kontrasterer «Kjød» og «Aand», jf. kommentar til .

• sin Tunges Staal] Tungen som et skarpt våpen er et vanlig bilde både i Bibelen og i vanlig språkbruk. Jf. Sal 57,5: «Menneskens Børn, hvis Tænder ere Spyd og Pile, og hvis Tunge er et skarpt Sværd». Jf. også uttrykk som: «et tveegget skarpt Sværd udgik af hans Mund» (Åp 1,16) og «med min Munds Sværd» (Åp 2,16) (jf. Anstensen 1936, 112).

• sin Vredes Baal] En rekke steder i Bibelen omtaler Guds vrede som brennende, jf. 2. Mos 22,24: «Saa optændes min Vrede, og jeg ihjelslaaer Eder med Sværd», og setter den også i sammenheng med ild, jf. 2. Mos 32,11: «hvorfor skal din Vrede optændes imod dit Folk». Jf. også 5. Mos 32,22: «Thi en Ild er optændt i min Vrede, og den skal brænde til det nederste Helvede, og den skal fortære Landet og dets Grøde, og sætte Ild på Bjergenes Grundvolde.» Jf. Jer 15,14; 17,4.

• Beskikk dit Hus] jf. Jes 38,1: «Beskik dit Huus, thi du skal døe og ikke leve.» Jf. også 2. Kong 20,1.

• Skrømt] innbilning, illusjon, uvirkelighet, skinn (NRO 2 a)

• Paa Flugt, paa Flugt langs alle Sund] Replikken har et mulig forbilde i Olav Tryggvasons saga (kap. 48), der en mann kom til trellen Kark i en drøm og bad ham si til Håkon jarl at nå var alle sund stengt (þá váru lokin sund okvistll). Uttrykket er også kjent fra Oehlenschlägers tragedie Hakon Jarl (5. akt). Trellen Karker beretter sin drøm om Hakon og seg selv om bord i en båt med Karker ved roret: «Saa drømte jeg: en kort og førlig Mand / Kom ned fra Fieldet og fortalte mig, / At nu var alle Sunde lukte.» Hakon utbryter da: «Du drømmer ikke godt; det vidner om / Et kort og stakket Liv kun for os Begge» (Oehlenschläger 1849, 126).

• halv] På norsk virker he(e)l og halv som adverbiale former arkaiserende på denne tiden, mens de på dansk er sidestilt; «At tale halv (halvt) sagte» (Molbech 1859 2).

• intet eller alt] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder, jf. kommentar til .

• Offerlammet] lam som ofres, etter mønster av påskelammet i 2. Mos 12, som forteller at Gud pålegger israelittene å slakte et lam og stryke blodet på dørstolpene og dørbjelken for at han skal gå forbi deres hus. Bakgrunnen var at Gud ville slå i hjel alle førstefødte i Egypt for å tvinge Farao til å la israelittene dra fra landet. Offerlammet skulle være lyteløst, jf. Heb 9,14 om hvordan Kristus «offrede sig selv som et ulasteligt Offer for Gud». Jf. også kommentarer til , og .

• krænget Kjøl] havarert båt med kjølen opp; krenge: helle til siden, om en båt som ligger skjevt på vannet (NRO 2 a)

• Straffens Pøl] pøl: sjø av ild og svovel, de fordømtes pinested i helvete (NRO 2 a); jf. kommentar til

• Bringer] bringe: bryst (særnorsk form); hos Molbech (1859) bare om brystet på dyr

• Sjælehjord] impliserer forestillingen om presten som menighetens åndelige hyrde, likesom Gud og Jesus i Bibelen fremstilles som menneskehetens hyrde, jf. kommentar til ; hjord: kvegflokk

• Messefald] det at en gudstjeneste må avlyses på grunn av en force majeure, f.eks. fordi presten ikke kan komme eller menigheten må utebli på grunn av uvær

• i stækket Stand] redusert, forringet, svekket (NRO stekke 2 b)

• Himmelstormer] gigant, titan; i gresk mytologi om Gaias (jordens) avkom av kjemper, som anført av Kronos gjorde opprør mot Kronos’ sønn Zevs og ble slynget ned i Tartaros langt under jorden (Vandvik 1963, 12). Jf. også innledningen, under Titanismen.

• Avindsmand] bitter (hemmelig) fiende, jf. kommentar til

• Sæd] såkorn

• fast] nesten

• Du er som Lys i Natten satt] mulig henspilling på Matt 5,14: «I ere Verdens Lys», og Ef 5,8: «Nu ere i et Lys i Herren, omgaaes som Lysets Børn».

• jeg kan ej hjælpe mig med Bogen] Det er ikke tilstrekkelig hjelp eller støtte for sjelens frelse å lese i Bibelen; presten er også nødvendig.

• Har I hørt det? Bort fløi Presten!] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Trold] overnaturlige makter som holder til i skog og fjell, jf. kommentar til

• Draug] vette i menneskeskikkelse. Draugen, av norr. draugr, er i eldre folketro en gjenganger. I nyere tradisjon oppfattes han som en havvette som varsler død: «Mest vanleg er varslet om at dei høyrer draugen rope ute på havet, eller frå havet om dei er på land. Det tyder styggver og at folk skal drukne» (Bø 1987, 78).

• hu] interjeksjon for å uttrykke uhygge, gru, redsel eller smerte, kuldegysning, ubehag, avsky (NRO 1)

• Høg] høk: rovfugl av haukefamilien (Accipitridae), sveveflyvere som kretser på oppgående luftstrømmer

• bidslet, sadlet, vild og vred] mulig henspilling på den norrøne myten om Fenrisulven, et uhyre i ulveham og et av halvguden Lokes barn med jotunkvinnen Angerboda. Ved ragnarok var det spådd at ulven ville sluke alt, også guden Odin. Æsene prøvde derfor å binde den, men den slet seg hver gang, helt til de fikk dvergene til å smi en silkemyk lenke (Gleipner). Den bestod av lyden av kattepoter, kvinnens skjegg, bergets røtter, bjørnens sener, fiskens åndedrett og fuglens spytt. Fenrisulven ble bundet, og lenken ble festet til en sten, godt forankret i jorden. I gapet på Fenrisulven stakk æsene et sverd med skjeftet ned og bladet vendt opp. Slik skulle den bundne Fenrisulven kaste seg frem og tilbake og ule, like til ragnarok.

• og en Mand paa Ryggen red,– / det var Presten] Det var et vanlig motiv i folkesagn at prester kunne være store trollmenn. Motivet med prestens ritt gjennom luften på djevelens rygg er kjent fra et av sagnene om dikterpresten Petter Dass:
  Da Peder Dass fik Order om Julekvæln om aa holde Præke i Kjøbenhavn Julemorgen maatte Fanden besørge Skydsen. Det gik bra helt ned mot Danskekysten, men saa begyndte Fanden aa gjene hit og dit og saa lavt, at Beina hans Per subba i Vandet. Per ga ham et Rap aa sa: «Høgere op aa ret fram, din Fa’n». Og han kom fram i ret Tid (Hauan 1997).

• vil du være med, saa kom] kanskje med bakgrunn i trylleformelen «Vil du være med, så heng på», kjent fra eventyret «Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le». Alle som berørte Tyrihans eller dem som fulgte ham, kunne ikke komme løs, men måtte følge etter enten de ville det eller ei (Asbjørnsen 1871; jf. også NRO ville 4 a a).

• hvo] nominativ form av spørrende (og relativt) substantivisk pronomen, jf. kommentar til

• fange] få, jf. kommentar til

• vildsomt] forvillet, forrykt, avsindig (NRO villsom 5)

• broget] mangefarvet

• ve] interjeksjon for å uttrykke fortvilelse, sorg, særlig med bibelsk tilknytning

• Trolde … Dverge] Troll er naturvetter fra folketroen, personifiseringer av onde makter; jf. kommentar til . Dvergene spiller ingen rolle i senere folklore, men er kjent fra norrøn mytologi. De holdt til under jorden, i klippehuler o.l., og de var dyktige kunstsmeder. En teori går ut på at de opprinnelig var ensbetydende og senere ble forvekslet med de såkalte svartalver. Begge grupper var hevngjerrige og onde vesener. Alvene er spaltet i lys- og svartalver, sannsynligvis som et resultat av kristningen, jf. Edda.

• Segl] Segl som forbud mot å åpne en grav har tilknytning til Matt 27,66, som forteller om Pilatus som setter segl på (dvs. forsegler) Jesu grav. At uregjerlige makter slippes løs hvis seglet brytes, kan vise til fiskeren og ånden i krukken i eventyrsamlingen Tusen og en natt (tredje natt).

• Gravbrudds-Værge] verge eller beskyttelse mot at graven åpnes

• Hav og Grav] jf. Åp 20,13: «Og Havet afgav de Døde, som vare i det, og Døden og Helvede afgav de Døde, som vare i dem.»

• skindødt] tilsynelatende dødt

• stout] med kraftig, høyreist og selvtrygg skikkelse og holdning (NRO staut 1)

• Vig ifra mig] jf. Jesu svar til Satan i Matt 4,10: «Vig bort, Satan!» Christian 3.s bibel fra 1550 hadde her «Vig bort fra mig Satan». Denne formuleringen ble tatt opp i alterboken og ble brukt under gudstjenesten helt frem til 1812. Også etter dette finner vi tekstvarianten med «fra» brukt i evangelieteksten i salmebøkene.

• var jeg Prest, før jeg blev Faer] Kierkegaard fremholder flere steder at en kristen ikke burde være gift og ha barn. Her uttrykker Brand en lignende konflikt. Kierkegaard forundres over
  hvorledes det er faldet noget Menneske ind at ville forene det at være Christen med at være gift […] hvorledes En, der er Ugift og siger sig at være blevet Christen, hvorledes han kan falde paa at gifte sig (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 262).

• Blev end spurgt med Tordnens Brag] selv om det ble spurt i form av (med) tordenbrak; jf. kommentar til

• det sidste Ord] den endelige avgjørelse (NRO ord 2 a)

• Hustru er jeg … bøje mig og lyde] At Agnes vil adlyde ektemannen, svarer til Paulus’ lydighetskrav i Ef 5,22: «I Qvinder! værer Eders egne Mænd underdanige som Herren; thi Manden er Qvindens Hoved, ligsom og Christus er Menighedens Hoved.» Underdanighetskravet var også alment akseptert som det normale for kvinnen i samtidens borgerlige ekteskap: «the good wife […] is virtuous […] humble and modest […] is submissive from choice and obedient from inclination» (sitert etter Saari 1985, 27).

• Valgets Kalk mig tag ifra] hentydning til Jesu ord i Matt 26,39 (par.), jf. kommentar til

• toneløst] uten klang

• Linskaut] hodetørkle av lin

• stundet] lengtet etter; av norr. stunda; særnorsk form (da. længes)

• Juletræet] Juletreet regnes for å være kommet til Norge i 1822, etter mønster fra Danmark og Tyskland, men var på denne tiden (1860-tallet) fremdeles et by- og overklassefenomen. Det ble alment utbredt over hele landet fra 1930-årene.

• O, jeg var en Mand … Lig pa Baarer] Passasjen har et mulig forbilde i Schillers Wilhelm Tell, der hovedpersonen Tell er den eneste som har mot og kraft nok til å hjelpe en forfulgt mann ved å sette ham over en innsjø i et forrykende uvær. Ingen andre enn Tell våger å gå i båten sammen med den forfulgte Baumgartner. Det blir en seilas på liv og død.

• Fluen] flu: bå, skvalpeskjær; skjær som så vidt er tørt ved lavvann (NRO)

• taug] tidde, tiet; eldre pret. av tie

• Takkel] tauverk på båt (NRO 1 b)

• Pjalter] avrevne eller istykkerrevne, hullete tøystykker; filler, kluter (Molbech 1859 Pialt)

• Læ] dekning, vern, især mot vind og vær (NRO I le 1)

• Havraaksfraaden] uvanlig sterk sjøsprøyt, jf. kommentar til

• otte Mænd med hvilte Aarer] En båt rodd av åtte menn var en såkalt åttring, en 11–12 m lang robåt (også kombinert med seil, som her) med fire årepar og én mann ved hver åre; «hvilte Aarer» betyr at de holder årene rolig, her antagelig fordi sjøen var så opprørt at det var nytteløst å ro (Norsk allkunnebok 1957, under nordlandsbåt).

• Lett at staa i Stormen stiv, / lett at leve Kampens Liv] Brand kjenner kallet spesielt når han kjemper. Parallelliteten med Kierkegaard er nærliggende. Under kirkekampen 1855 beskriver Kierkegaard seg selv som en stridens mann:
  At stride med Menneskene – nu ja, det behager mig i en vis Forstand; jeg er af Naturen saa polemisk lagt an, at jeg egentligen kun føler mig i mit Element omgiven af den menneskelige Middelmaadighed og Lumperie (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 104).

• døve] døyve, dempe, lindre, gjøre mindre smertefull (NRO 2)

• tænk paa mig; jeg sidder hjemme] Agnes klager over at hun er lukket inne i privatlivet, mens Brand gjør store gjerninger. Jf. Goethes Iphigenie auf Tauris, som begynner med en monolog om kvinnens beklagelige lodd: Hun kan aldri være en helt som mannen. Motivet var alminnelig i samtidens litteratur. Jf. kommentar til .

• kaste / mig som funden till hans Barm] en mulig hentydning til den fortapte sønns hjemkomst, fremstilt i Luk 15,24: «denne min Søn […] var fortabt og er funden»

• mægter] makter, klarer (arkais.); formår, har krefter til (Molbech 1859 mægte)

• med hans Afglans i dit Øje] avglans: gjenskinn (poet.); jf. Welhaven i diktet «Bergmester H.C. Strøm» (1836): «hver en Straale fra det Høie / fik sin Afglands i hans Øie» (Welhaven 1990–92, b. 1, 191). Jf. også Heb 1,1–3: «Sønnen […] efterdi han er Herlighedens Afglands og hans Væsens udtrykte Billede.»

• da først kan med Sandheds Rett / siges, at de to er et] jf. 1. Mos 2,24: «Derfor skal manden forlade sin Fader og sin Moder, og blive fast hos sin Hustru, og de skulle være til eet Kjød.» Jf. Matt 19,5 (par.); Ef 5,31.

• Viv] hos Molbech (1859) bare i betydningen ‘hustru’, i NRO (2) også arkaiserende om kvinne; begge betydninger finnes også i norrønt (víf)

• Bringens] bringe: bryst (særnorsk form); hos Molbech (1859) bare om brystet på dyr

• gøs] gjøs, gyste, pret. av gyse: fare sammen, skjelve (NRO)

• de kolde Spaaners Pude] pute av kalde spon. Det var vanlig å legge høvelspon i bunnen av likkister.

• drage Brikke / om sin egen Livsenskrone] sikter til brikkespill eller brettspill hvor deltagerne kan være heldige eller uheldige i sine valg av brikker; altså et sjansespill

• Livsenskrone] salighet, jf. kommentar til .Livsens: levning av en gammel dobbelt genitivbøyning av både substantivet og den etterhengte artikkelen, jf. Modersmaalets Formlære i udførlig Fremstilling, med eksempler som Livsens, Havsens og Landsens Ulykke (Løkke 1855, § 227, anm. 2); det siste kan ha vært mønster for Ibsens bruk her (NRO I land 5 b og landsens 1).

• kvæger] dulmer, beroliger (NRO kvege 2 a)

• dages] blir dag, dvs. blir lyst (NRO dage)

• Fore] handlemåte, adferd. Molbech (1859) kaller det «Et forældet Ord, som bemærker […] Adfærd; Maade at vise sig, at færdes paa», med henvisning til bl.a. Oehlenschlägers Axel og Valborg.

• ikkun] bare, jf. kommentar til

• Mig er nok] det er nok for meg

• Hundred Kvinder sagde siden: / Byggdens Kirke er for liden] jf. utskiftningen av et stort antall gamle kirker på 1800-tallet. Noe av årsaken var en lov som i 1851 bestemte at kirker på landet skulle romme tre tiendedeler av menigheten. Også med bakgrunn i befolkningsveksten var nå mange kirker for små, og ikke minst mange stavkirker ble revet. Dette er noe av bakgrunnen for opprettelsen av Foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevarelse (nå: Norske Fortidsminners Bevaring) i 1844. En rekke stavkirker ble likevel revet i tidsrommet 1851–90.

• sin Engel paa min Sti] Uttrykket kan henspille på 4. Mos 22,22: «Herrens Engel stillede sig i Veien, at imodstaae ham».

• Blaalysblink] blått, flakkende lys som kan vise seg i myrlendt mark; jf. kommentar til

• grant] tydelig; nøytrum av adjektivet grand ‘nøye, nøyaktig’ (Molbech 1859)

• Strængheds Spore] metaforisk om å benytte strenghet som middel; spore: hjul forsynt med pigger eller brodder som rytteren spenner om hælen, brukt til å hugge hesten i sidene for å få den til å løpe raskere

• Legetøj paa Juletræet] Det var vanlig å pynte juletreet med leketøy og spiselige ting (frukter, poser med nøtter osv.).

• skyde] skyve

• Vaanden] vånde: åndelig smerte, sorg, sterk engstelse (NRO 1)

• Martrens Ild] ild som straffende pinsel for de fortapte, jf. kommentar til

• fra mig tag Hvervets Kalk] Jesu bønn til Gud om å slippe de pinsler han står overfor ved korsfestelsen, jf. kommentar til

• Lovens] jf. kommentar til

• Høg og Falk] høk: rovfugl av haukefamilien (Accipitridae), sveveflyvere som kretser på oppgående luftstrømmer; falk: rovfugl av falkefamilien (Falconidae), jf. kommentar til . Her benyttet i billedlig sammenheng.

• tvende] to (NRO tvenne)

• Her gjester Dem en slagen Mand] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• sagtens] vel, nok, alltids, jf. kommentar til

• langt af Led] langt av lei, langt borte fra kjente trakter (NRO II led 1 a)

• mindeligt Forlig] avgjørelse, forlik som kommer i stand ved partenes gjensidige godvilje uten rettens bistand, uten at det kommer til avgjørende strid (NRO mindelig)

• staar mod Brodden] setter seg opp mot overmakten, mot noe uunngåelig; eg. om trekkdyr som setter seg imot å bli drevet frem med piggkjepper (NRO brodd 1). Jf. Apg 9,5: «det vil blive dig haardt at stampe imod Braaden.»

• Marken] slagmarken (NRO I mark 3 b)

• i betids] i tide

• Lossning] losse: tømme, plyndre (fam., spøkefullt) (NRO 2 b)

• givet … till Pris] prisgitt, overlatt til sin skjebne, utlevert til vilkårlig behandling (NRO II pris)

• jeg bandt Ris / till Rapp paa eget Livsværks Ende] hentydning til uttrykket «lage (binde) ris til egen bak»: gjøre noe som skaffer en selv ubehageligheter, blir til skade for en selv (NRO I ris 3 c)

• Ris] strafferedskap av sammenbundne kvister, jf. kommentar til

• vi vil Erstattning] ville med objekt: være fast, urokkelig bestemt på å gjøre, gjennomføre, oppnå noe man har satt seg som mål, ideal, noe man har drømt om e.l. (NRO 6 b a)

• Befattning] forbindelse, engasjement

• vorder] blir, jf. kommentar til

• bums] plutselig, brått (NRO)

• Særdom] særvotum, votum som avviker fra det felles votum, eller som avviker fra flertallet av de voterende (NRO)

• Fleretallet] flertallet; her av hensyn til rytmen. Så vel i dansk som norsk er fler- hovedform og nesten enerådende i sammensetninger. ODS registrerer flere-aarig ved siden av fler-. NRO har fleresteds uten kilde. I tillegg til fleretallet her oppgir NRO fleresidig i Ibsens «Kortfattet Oversigt over Samfundets Historie» (ES 1, 226).

• første Mand] den fremste, den ledende

• Kaldet] kall: virkeområde, myndighetsområde; en prests embetsdistrikt (NRO 3 og 4)

• aarligaars] hvert år

• Skjærven] skjerv: lite bidrag, jf. kommentar til

• Plan om Vej og Bro … som var igjære] jf. kommentar til

• fordums] forlengst tilbakelagt (adj.) (Molbech 1859 fordum)

• øved] drev, utøvde; «selv at foretage sig et Arbeide» (Molbech 1859 øve 3)

• Kløgt] skarpsindighet, sinnrikhet; især som ytrer seg i ord og tale (Molbech 1859 1)

• Det alment bedste] det som kommer hele samfunnet til gode, jf. ty. das gemeine Beste, das Gemeinwohl

• blot og bar] ingenting annet; står til et ord for å fremheve at det ikke er tale om annet eller mer enn det ordet betegner (NRO blott A 2); vanligere som adverbial: blott og bart ‘utelukkende’

• Ve] sjelelig smerte eller pine (NRO 2 a)

• Fromme] gagn, nytte, fordel (NRO)

• sidder med en stor Familje] har mange å forsørge; om de kår man lever under (NRO sitte I A 2 b c)

• Og nu er Deres Agt –? \ At bygge] urimet verslinje

• jeg stod i] jeg befant meg i (NRO stå 3 a a)

• Thingvalgstiden] tiden for stortingsvalget, som foregikk hvert tredje år. Tinget var den folkelige betegnelsen på nasjonalforsamlingen.

• bringe Foretag paa Bane] Rotordet foretag (av foretagende) var tidligere tatt opp av Wergeland, bl.a. i Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) (Wergeland 1918–40, b. 2:2, 522), etter mønster av svensk företag. Om rotord som ordtype, se innledningen til Catilina 1850 (HIS 1k, 38).

• Kurvens første Hane] den fremste i sitt lokale miljø; omdannet av være eneste hane i kurven: være den eneste mann blant en hel del damer (NRO hane 1); av ty. Hahn im Korbe sein (Röhrich 1991–92 Hahn)

• fornuftigvis] i overensstemmelse med fornuften (NRO); muligens et karakteriserende innslag fra fogdens juridiske embetsspråk, der en del ellers sjeldne adverb på -vis (fornuftigvis, forutsetningsvis, klarligvis) var og ennå er i bruk

• Armodsdommen] armodsdom: stor fattigdom, elendighet (NRO)

• Brist] lyte, feil, mangel (NRO 2)

• døjes] døye: utstå, tåle, lide (Molbech 1859 døie)

• ændses] blir lagt merke til, blir tatt hensyn til (NRO ense)

• Dynd] jord eller sand, leire osv. blandet med væske, jf. kommentar til

• al Landsens] all slags; en levning av en gammel dobbelt genitivbøyning av både substantivet og den etterhengte artikkelen, jf. kommentar til

• Afhjælpes] avhjelpe: råde bot på, bøte på (NRO)

• Distriktets] distrikt: område som administrativt er omfattet av en øvrighetspersons (her fogdens) jurisdiksjon, dvs. domsrett (NRO)

• Armodsdommens Pesthus] pesthus: hospital for pestsmittede; her: fattighjem hvor de fattige isoleres som på et pesthospital (NRO 1); jf. innledningen, under Bakgrunn

• nemt] praktisk (NRO nem)

• Virkning … Aarsag] Forholdet årsak–virkning er i europeisk tenkning særlig knyttet til den engelske filosofen David Hume (1711–76) (Næss 2001, 475–76).

• paa Gled] på glid, i gang; ifølge ODS samme ord som glid, ikke registrert før ca. 1800 og ikke vanlig før etter ca. 1850; mangler i Molbech 1859

• Lag] flokk, selskap, krets av mennesker (NRO 6 a)

• Daarekiste] sinnssykeanstalt; «et indsluttet Sted, hvor afsindige Mennesker holdes i Forvaring» (Molbech 1859). Uttrykket ble særlig brukt om bygninger der sinnssyke ble holdt innesperret uten noen form for pleie eller behandling (ODS). En av de eldste kjente dårekistene i Europa er Helligåndshuset i Uppsala, som i 1305 ble innrettet til bruk for syke vandrere og sinnssyke. Ved overgangen til 1800-tallet ble dårekister omformet fra rene interneringsanstalter til helbredelsesanstalter (Salmonsen), og i 1840-årene slo disse ideene gjennom også i Norge. Legen Herman Wedel Major samlet materiale om sinnssykepleien rundt om i landet, og Stortinget konkluderte med at landets 4000 sinnssyke var overlatt kommuners og privates vilkårlige og stort sett elendige behandling. I 1855 stod et nytt, moderne sinnssykehus ferdig på Gaustad ved Kristiania (F. Sejersted 1978, 379; A.-L. Seip 1997, 73). I sine ufullførte barndomsminner, datert 17. januar 1881, nevner Ibsen «rådstuen med arrestrum og ‹dårekisten›» i nærheten av torvet i Skien (NBO Ms.8° 785).

• Ja, ganske visst; den trænges haardt] urimet verslinje

• Syvmilsstøvler] støvler som passer enhver som har dem på og gjør bæreren i stand til å ta syv mil i hvert skritt. Fra det tyske eventyret «Der kleine Däumling», som i navn (men ikke i innhold) svarer til det norske «Tommeliten». Den tyske Tommeliten hjelper de syv brødrene sine ved å få trukket syvmilsstøvlene av risen som forfølger dem (Röhrich 1991–92 Siebenmeilenstiefel).

• Det altsaa blev for dyr en Spas / at skaffe Efterslægten Plads / for sig og sine Børn og Koner] Fordi setningen bare har formelt subjekt (Det), henfører Ibsen pronomenet til substantivet Efterslægten i den underliggende setningen «skaffe Efterslægten Plads for sig og sine Børn og Koner». Bruken av refleksivt pronomen (sig og sine) var vanligere i eldre språk og ble på denne tiden neppe regnet som feil (Falk & Torp 1900, 132). Jf. Molbech: «I plur. er Brugen af dette pron. ikke ganske bestemt» (Molbech 1859 sig).

• Spas] spøk, skjemt, moro (Molbech 1859, som legger til at både substantivet Spas og verbet spase brukes «kun i daglig Tale»)

• den Tand, den faar vi nok slaa ud] slå en tann ut: gi opp et fåfengt håp (NRO tann 1 a b); eg. kvitte seg med en vond tann, jf. ty. diesen Zahn laß dir ziehen (Röhrich 1991–92 Zahn)

• Daarerne, som før gik om] Sinnssykepleien på denne tiden var regulert i sinnssykeloven av 1848. Den hadde bl.a. en bestemmelse om legetilsyn for sinnssyke i privat forpleining. Fogden refererer vel til tidligere tider da «rasende» sinnssyke ikke ble tatt hånd om. I «Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846» rapporterer Herman Wedel Major om «de Sindssyges elendige Tilstand»: De fattige, som var den største pasientgruppen, fikk sjelden plass på en institusjon. De ble innlosjert hos familier mot honorar fra den ansvarlige kommunen. Men betalingen var lav, og konsekvensen ble at sinnslidende individer «blive stadigen flyttede fra det ene Sted til det andet, eftersom den ene Vært underbyder den anden, og de blive tarveligere og tarveligere forsynede med Livets Nødvendigheder» (Major [s.a.], 3).

• Tarv] det som er nødvendig; nødvendighet, trang (Molbech 1859 1)

• Klippesønnen] klippesønn: ironisk om innbygger av et fjelland eller fjellstrøk (NRO). Klippe blir hyppig benyttet som bilde på Norge og norske forhold i Welhavens Norges Dæmring, f.eks. i ordsammensetninger som Klippesønnen, Klippelandet og Klippemuren, jf. den satiriske gjengivelsen av idealet til «Norskhedens Forfægtere» i sonette 41:
  Den sande Kraft boer kun i Norges Klipper,

  Selvstændighed skal være al vor Tragten.

  En Bom for tydske, danske Discipliner!

  (Welhaven 1990–92, b. 1, 83)

• med Billighed] det å være billig, dvs. gjøre det som er i overensstemmelse med morallovene eller naturens rett, det som er rett og riktig (Molbech 1859 billig 1)

• Knuden] i overført betydning om vanskelig eller innviklet sak (Molbech 1859 Knude 5); på denne tid også benyttet om konflikten i et drama

• stryge Flag] gi opp, fire flagget på et skip som tegn på overgivelse (NRO flagg 1)

• gad] hadde lyst til, ville gjerne (Molbech 1859 gide 2)

• Jeg selv vil bygge] Et hovedpoeng hos Esekiel (GT) er visjonene om hvordan det gamle templet ødelegges på grunn av folkets frafall, og hvordan det nye skal se ut. Et mulig litterært ekko kan skyldes Tegnérs Frithiofs Saga (1820–25), der tempelmotivet står sentralt. Frithiof tilber Ingeborg i Baldertemplet, men dette anser hennes slekt som en krenkelse av guddommen. Ingeborg giftes bort til kong Bele. Frithiof angriper deretter hennes slektninger nettopp ved templet, som blir satt i brann og ødelegges. For å forsones med gudene og sin Ingeborg bygger han (på nornenes bud) et nytt tempel:
  Det brända templet skall jag återställa,

  Skönt skall det stå på klippan, der det stod.

  […]

  Den djupt förkastade kan hoppas åter,

  Den hvite Guden blidkas och förlåter.

  (Tegnér 1847–51, b. 1, 180)

• Fæhus] fjøs for kyr

• rygge] rokke; «findes undertiden brugt (og i ældre Skrifter ofte) for: rykke; og figurl. for: omskifte, forandre» (Molbech 1859)

• i Muld] i graven (NRO muld 1). Muldet er intetkjønnsform av muld, en likeverdig og nyere form av felleskjønnsformen mulden. Molbech (1859) har «At ligge under Muld, være død og begraven». Mens Molbechs betydning 1 særlig er «løs Jord, Støvjord, Støv» (brukes derfor bl.a. om en avdøds legeme), angir han betydning 2 som «den sorte, rene og frugtbare Jord af forraadnede Plantedele», dvs. muldjord.

• en Fønixfugl af Asken] Fønix er en mytisk fugl i gresk, egyptisk, romersk og jødisk tradisjon. Fuglen omtales første gang av den greske dikteren Hesiod (ca. 700 f.Kr.). Fønix lever i mange mannsaldrer; når den blir gammel, lar den seg brenne opp og oppstår forynget av asken. Fuglen er vakker og har en vidunderlig sangstemme (Holbek & Piø 1979, 403–06).

• Gudehov] hus for dyrking av norrøne guder

• det var nok i Kong Beles Tider] jf. kommentar til

• saa rejste Kirken sig omsider / ved fromme Heltes Ran og Rov] sikter trolig til at vikingene ble kjent med kristendommen på vikingferdene. Kristendommen og kirken ble betraktet som en slags skatt som ble røvet. Det kan også tenkes antydet at de eldste kirkene ble bygget ved hjelp av verdier som var ranet på vikingtokter.

• Flage] avdekket flate, skive (NRO II), ifølge Molbech (1859) samme ord som flak (flat)

• et Hul i Væggen] I Esekielboken brukes bildet av et hull i veggen til helligdommen på to forskjellige måter, jf. innledningen, under Brand og kristendommen .

• Tøndesækk] sekk som rommer en tønne, mest aktuelt en korntønne, tilsvarende ca. 139 liter (NRO tønnesekk)

• spejd i Lejren] rekognoser, undersøk stemningen; eg. om å spionere blant fienden

• Hvid] gammel sølvmynt, mest brukt om en liten pengesum; jf. Matt 5,26: «førend du betaler den sidste hvid»

• Skjærv] minste myntenhet, jf. kommentar til

• Hverv] ærend, forretning; sak som man er overdratt å utrette (Molbech 1859). Brand ser altså kirkebyggingen som et oppdrag fra Gud.

• som falden ned fra Skyerne] himmelfallen, svært overrasket; opprinnelig mer konkret om det «himmelfaldne Billede» av gudinnen Diana (gr. Artemis), som er omtalt i Apg 19,35: «hvilket Menneske er der vel, som ikke veed, at Ephesers Stad er den store Gudinde Dianas og det himmelfaldne (Billedes) Tempelvogterske?» At bildet ble sagt å være falt ned fra skyene, kom av at det ikke ble oppfattet som menneskeskapt: «en naiv Forklaring […] opfattede Billedet (dvs. af en Apollo) ikke som Menneskeværk, men som himmelfaldent» (ODS himmelfalden 3).

• længst] forlengst, for lenge siden

• Væv] vidløftig snakk uten innhold (Molbech 1859 3)

• er i Skuddet] er i fremgang, gjør lykke, er populær (NRO skudd B 3 a); av ty. im Schuß sein ‘være i gang, være helt frisk’; jf. gut in Schuß sein ‘være (seksuelt) potent’ (Röhrich 1991–92, 1418–19)

• Det ved den søde Gud] Adjektivet sød ble hyppig benyttet i kristent-pietistisk språk, særlig om Gud i uttrykk for skrekk eller bedyrelse, svarende til ‘store’, ‘gode’ (NRO søt 7 c b), men også mer generelt om religiøse forhold og følelser: «Jesu din søde Forening at smage» (Kingo 1852). En rekke eksempler finnes hos pietismens store salmedikter Brorson, bl.a. i salmen «I denne søde Juletid».

• malke] melke

• kom ihug] husk, jf. kommentar til

• Dobbeltskin] dobbeltlys, lys fra to sider eller to lyskilder

• Nyets Maane] nymåne; av nyet og neet, benyttet som betegnelser på månefasene

• Hanebjælken] hanebjelke: vannrett bjelke som forbinder og stiver av to taksperrer; eg. bjelke som haner og høner flyr opp og setter seg på om natten (NRO)

• paaheld] på skrå, dvs. at den er ute av stilling

• Loft] tak i et værelse; av gno. lopt (NRO 1)

• Kong Bele] Kong Bele er omtalt i fornaldersagaen Fridtjofs saga (ca. 1300), jf. kommentar til .

• Pietet kan gaa for vidt] jf. utskiftningen av et stort antall gamle kirker på 1800-tallet, jf. kommentar til

• og dersom Digteren … at Tanken flyver] jf. Wergelands «For Trykkefriheden» (som egentlig er en hyllest til Gutenberg): «Kan Aandens Kilder, Tankens Flugt / da taale Tvang?» (Wergeland 1918–40, b. 1:2, 305)

• selv anden] selv nummer to, sammen med én annen (arkais.)

• sagtens] vel, nok, alltids, jf. kommentar til

• Sognet] sogn: samling av de mennesker som tilhører en kirke og menighet (Molbech 1859 2)

• raade] tyde, forstå; av norr. ráða

• Jente] særnorsk ord, finnes ikke i dansk

• till Bloksberg] stående uttrykk for at man ønsker at noe var langt vekk; synonymt med pokker i vold; eg. navn på Brocken (ty. Blocksberg), den høyeste toppen i fjellområdet Harz, der hekser ifølge folketroen samlet seg sankthansnatten

• Men ved De saa, hvad Fyren gjør?] urimet verslinje

• fæster] forlover seg med, binder seg til (NRO II feste 2 a); foreldet i 1850-årene (Molbech 1859)

• sluttelig] til slutt

• af Taterslægt] Ibsen kan ha hørt historier om bondegutter som giftet seg med taterjenter, jf. Eilert Sundts Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge: «Vistnok hænder det altfor ofte, at letsindige Mennesker, som oprindeligen have tilhørt det bedre Samfund, forlade dette og slaa sig i Lag med Fanterne, ja gifte sig ind i Fantefølgerne» (Sundt 1852, 5).

• Slegfredtrolde] slegfred: frille, elskerinne (da.); forleddet sleg- er i slekt med norr. slókr ‘tung og lat person’ (Fritzner 1973, tilleggsb.), etterleddet -fred med frille (Falk & Torp 1910–11). Ingen av NROs definisjoner treffer poenget med -troll her, nemlig oppfatningen om at taterne står utenfor vanlige menneskers samfunn. Troll: overnaturlige makter, jf. kommentar til .

• Elsk] elskov, kjærlighet

• Lad dødt kun være dødt og glemt] mulig gjenklang av Jesu ord i Matt 8,22 (par.): «lad de Døde begrave deres Døde»

• tøve] bli værende, nøle (NRO II 1 og 2 a)

• vorde] bli, jf. kommentar til

• skyldløse Lam, / du fældtes] jf. kommentarer til , og

• skyldløse] uskyldige; av norr. skuldlauss. Den vanlige fordelingen i norsk av ord på -løs om det som vurderes negativt (f.eks. tankeløs), og -fri om det som vurderes positivt (f.eks. skyfri), skulle tilsi skyldfri; jf. Ordbog over det norske Folkesprog: « skuldfri gjeldfri; skuldlaus 1) skyldfri, uskyldig, 2) gjeldfri» (Aasen 1850).

• foer vild] fare vill: hyppig brukt i Bibelen, jf. f.eks. Matt 22,29 og Mark 12,24

• Hjemsøgelsen i tredje Led] jf. 2. Mos 20,5: «thi, jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn, paa dem i tredie og paa dem i fjerde Led». Jf. 2. Mos 34,7; 4. Mos 14,18; 5. Mos 5,9.

• Lovens Gud] jf. kommentar til

• ræddes] føler redsel, er redd (litt.) (NRO reddes)

• ruttes med] ødsler

• Læss] byrde (NRO lass 2)

• Tvivlens Pøl] pøl: sjø av ild og svovel, de fordømtes pinested i helvete (NRO 2 a), jf. kommentar til

• den Herres Port, / der er «forfærdelig at love»] Flere steder i Det gamle testamente omtales Gud som forferdelig, dvs. han som inngir forferdelse, her kanskje med tilknytning til 5. Mos 10,17: «Thi Herren, Eders Gud, er […] den mægtige og den forfærdelige Gud, som anser ikke Personer og tager ei Gave». Jf. Kalkars bibeloversettelse (1845–47): «Hvo er som du blandt Guderne, Jehova? hvo er som du, ophøiet i Hellighed, forfærdelig at love – du som gjør Vidundere» (2. Mos 15,11). Ibsen lånte denne oversettelsen under arbeidet med Brand. Først i 1891 kom «forfærdelig at love» inn i DNBs bibeloversettelse.

• svalt] svale: dempe smerte o.l. (NRO 2 b A)

• Nu er lukkt og stængt] At setningen er subjektløs, er gjort mulig ved å spiss-stille tidsadverbialet Nu, noe som er en utvidelse av å la stedsadverbene der og her ha funksjon av formelt subjekt. Som med tilsvarende setninger med formelt subjekt «gjøres Prædikatet til Hovedsag, og Subjektet er Noget, som stilles i Baggrunden» (Knudsen 1856, 317).

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• Ha] utropsord, ofte som uttrykk for overraskelse, ikke sjelden blandet med vrede; forekommer i poetiske sammenhenger, sjelden i talespråket (Molbech 1859). Uttrykket var altså ikke foreldet på Ibsens tid. Johan Herman Wessels uttrykk «ha-stemt» om Johannes Ewalds ode-stil er senere gått inn i språket som betegnelse for høyttravende, svulstig litterær og særlig poetisk stil. Hos Ibsen er interjeksjonen hyppig brukt i Catilina 1850. Den forekommer sjeldnere i de etterfølgende verkene.

• Julelyset] et livssymbol som dessuten verner mot vonde makter. I den gamle folketradisjonen heter det at julelyset skulle brenne hele julekvelden til endes, helt til første juledag. Det varslet ulykke om lyset gikk ut, og motsatt var det et godt tegn om lyset brant med klar og sterk flamme. Mann og kone i huset kunne tenne hvert sitt lys. Den som hadde det lyset som brant lengst, ville også leve lengst (Bø 1974, 101).

• strakk] strakte; rette ut kropp og/eller lemmer (armer, ben) i full lengde i liggende eller stående stilling (NRO II strekke 2 a b). Det svake (transitive) strekke skal ifølge Jakob Løkke bare ha preteritumsformen strakte (1855, § 281 a). Men det sterke (intransitive) parverbets avlydsform strakk, som her passer med rytmen, var (og er) ikke uvanlig (jf. NROs bøyning), i likhet med sammenblanding av sterk og svak bøyning i andre parverb.

• Stedet der] kirkegården

• glytte] gløtte, dvs. se

• Alkove] lite sengekammer innenfor et annet rom (NRO)

• rett] riktig, jf. kommentar til

• Skodderne] vinduslemmene som blir slått for når vinduet stenges eller lukkes (NRO II skodde 2)

• Vingen faldt] billedlig uttrykk for tretthet; eg. en fugls manglende flyvedyktighet når vingene lammes, faller ned langs kroppen

• du har din syndige Længsels Flod] avvikende trisyllabel, bi+ ∪-∪-∪∪-∪-

• Din Herres Vej er bratt og trang] jf. kommentar til

• Men Naadens –? \ Byggt af Offerstene] et av de mange steder som viser Brands gammeltestamentlige referanseramme. Det er en bærende tanke i GT at mennesket skylder Gud offer, for å vedlikeholde gudsforholdet. De ble utført på altere av sten, bl.a. fordi det ble gjort opp ild der for brennoffer.

• Hver den, som ser Jehova, dør] jf. 2. Mos 33,20: «Og han sagde: Du kan ikke see mit Ansigt; thi Mennesket kan ikke see mig og leve»; og Dom 13,22: «Og Manoah sagde til sin Hustru: Vi døe visseligen; thi vi have seet Gud». «Jehova» er middelalderteologenes uttale av Guds navn. Det ble i den hebraiske bibel skrevet JHVH, som mest sannsynlig skulle ha vært uttalt «Jahve». Middelalderens oppfatning av uttalen beror sannsynligvis på uvitenhet, som skyldtes at «jødene af ærefrygt omkr. 300 f. Kr. helt undlod at uttale Guds navn» (Müller 1980, 205). I de offisielle danske og dansk-norske bibeloversettelsene (f.eks. DO 1819 og DNB 1854) blir JHVH oversatt med Herren, men Kalkars private oversettelse bruker Jehova (Kalkar 1845–47). Formen Jehova forekommer imidlertid i et stykke fra Jens Mikael Hertz’ Det befriede Israel (1804) i Thues lesebok (1846, 342–43). Den blir dessuten brukt i den norske teologen Volrath Vogts velkjente bøker (jf. f.eks. 1849, 26, 68).

• Ve dig og mig] stakkars deg og meg, jf. kommentar til

• Du er min Hustru; jeg tør kræve / dig helt, for Kaldets Liv at leve] jf. kommentar til

• rygges] rokkes, jf. kommentar til

• maa jeg flytte] får jeg lov å flytte (Molbech 1859 maa 3 f)

• Lukket, lukket, – alting lukket!] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Vaande] åndelig smerte, sorg, sterk engstelse (NRO vånde 1)

• Lydt] høyt, med høy røst (NRO lytt 1)

• pikke] banke forsiktig med finger eller redskap (NRO 2 a)

• Luttringsflammen] mulig henspilling på Sak 13,9: «jeg vil føre den tredie Deel i Ilden, og luttre den, som man luttrer Sølvet, og prøve den, som man prøver Guldet». Jf. kommentar til .

• Skillevæggen] kanskje skillet mellom døde og levende. Det er ikke klart hvorfor «Luttringsflammen» her får veggen til å falle. 2. Mos 26,33 forteller om forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste i templet. Matt 27,51 forteller at da Jesus døde langfredag, revnet forhenget i to, fra øverst til nederst. Her kan det også være en hentydning til skjærsilden, f.eks. slik Dante beskriver den i «La divina commedia» («Den guddommelige komedie»). Men heller ikke Dantes beskrivelse inneholder noe om at veggen mellom levende og døde faller.

• Sløret] Det er mye som tyder på at det på 1800-tallet var et skille mellom urban og rural klestradisjon. I den urbane tradisjonen brukte man en dåpsdrakt i to deler: en slags kjole om kroppen, gjerne i hvitt stoff og ofte lang eller med et slags utvendig slør kombinert med en kyse om hodet. Kysen kunne knyttes med silkebånd, som vekslet i farven med barnets kjønn (blått/rødt). Sløret kan altså i dette tilfellet sikte til en del av selve dåpskjolen. I den rurale tradisjonen benyttet man den såkalte reivingen, en slags surring eller knytting av barnets drakt rundt kroppen og en liten kyse eller hatt på hodet.

• Kaaben] den kåpen dåpsbarnet var kledt i, gjerne i form av en pose («kristenposen»), med tilhørende lue. Begge deler var ofte rikt brodert, gjerne med sølv- eller gulltråd. Stoffet kunne også være gullinnvirket.

• Kjolen] dåpskjolen (NRO kjole 2 c)

• butt] tykk og rund, buttet (NRO 2)

• rett] riktig, dvs. hvis det er slik at Gud vil at Agnes skal gi fra seg klærne; jf. kommentar til

• Perlestukken] brodert med perler. I religiøs sammenheng symboliserer perler gnosis eller sann kunnskap, jf. Matt 13,45–46: «Atter ligner Himmeriges Rige et Menneske, en Kjøbmand, som søgte efter gode Perler, hvilken, der han fandt en meget kostelig Perle, gik bort og solgte alt det, han havde, og kjøbte den samme.» Jf. Grundtvigs «Det kimer nu til Jule-Fest» (1817):
  Al Verden, nok saa vid og lang,

  Til Vugge var jo Dig for trang,

  For ringe, om med Guld tilredt,

  Og perlestukket, silkebredt!

  (Grundtvig 1940–49, b. 9, 30)
  Jf. også H.C. Andersens eventyr «Den sidste Perle» (1854), der tårene omtales som sorgens perle og regnbueskjæret som forbinder jord og himmel: «betragt Sorgens Perle, i den ligge Psykevingerne, de bære os bort herfra!» (2003, b. 2, 109).

• Offerdaaben] Uttrykket forekommer ikke i Bibelen, men kan være en henspilling på at alle førstefødte skulle helliges og vies Herren, jf. Luk 2,23: «som der er skrevet i Herrens Lov, at alt Mandkjøn, som aabner Moders Liv, skal kaldes Herren helliget».

• tifold] ti ganger mer, jf. kommentar til

• Haa] interjeksjon for å uttrykke sterk hån eller vantro overfor en ytring eller påstand (NRO hå 1 c)

• Brøde] synd, jf. kommentar til

• Svartemanden] presten i den sorte prestedrakt som den gang ble brukt av lutherske prester i Danmark-Norge. I NRO er svartemann forklart som djevelen.

• Vejen ned till Branden] veien til helvete

• Taterungen tør ej sættes, / hvor det luner] Man våger eller drister seg ikke til å sette taterbarnet der det er lunt (Molbech 1859 tør A 1).

• de er efter mig som Hunde] Taterkvinnens fremstilling svarer godt til Ejlert Sundts beskrivelse: «den skaanselløse Haardhed, hvormed man jagede hine Ulykkelige som Vildt» (Sundt 1852, 175).

• Foged] jf. kommentarer til og

• Lensmand] jf. kommentar til

• Lovens Mænd] øvrighetens representanter; her i juridisk betydning

• gad] hadde lyst til, ville gjerne (Molbech 1859 gide 2)

• Skarnet] skarn: sjofel, slett person (NRO 2 a)

• af kan Brændemærket tvættes] Brennemerket er ikke et bibelsk begrep, selv om Herren allerede i 1. Mos 4,15 satte et merke på Kain for at han ikke skulle drepes. I 2. Mos 13,9 dreier det seg om «et Tegn paa din Haand og til en Ihukomelse imellem dine Øine». Åpenbaringen forteller om ugudelige mennesker som bærer Dyrets merke, f.eks. Åp 13,17.

• mægter] makter, klarer (arkais.); formår, har krefter til (Molbech 1859 mægte)

• Pjalt] avrevet eller istykkerrevet, hullet tøystykke; fille, klut (Molbech 1859 Pialt). Taterkvinnens oppførsel kan minne om Sundts beskrivelse av tatermorens omsorg for sine barn: «der minder om Dyrets lidenskabelige Ømhed og fortvivlede Kamp for dets Unger» (Sundt 1852, 105).

• Dødens Lin] Det var vanlig å svøpe eller legge lik i et linklede.

• brudt] med sprukken røst, gråtkvalt

• Lappen] lapp: eg. avrevet tøystykke; her nedsettende om de kostbare klær hun har mottatt

• billigt] rett og rimelig, jf. kommentar til

• lig en Mare paa mit Bryst] mare: «om det Tilfæde, naar Een i Søvne ængstes ved Aandedragets Hindring, og føler sig ligesom trykket af en tung Byrde» (Molbech 1859). Maren er et kvinnelig vesen i norsk folketro. Folkeminnesamleren Andreas Faye skriver at hun
  i Udseende ligner den skjønneste Qvinde, men i Lader det arrigste Trold. Hun gaaer igjennem lukkede Døre, overfalder sovende Folk i det hun snart sætter sig skrevs over dem […] snart lægger sig over Folk og snører Hjertet sammen paa dem (Faye 1844, 76–77).
  Ordet mareritt («marens ritt») kommer av denne forestillingen.

• intet eller alt] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder, jf. kommentar til .

• den, som ser Jehova, dør] jf. kommentar til . Agnes’ reaksjon i denne scenen minner om en scene i Paludan-Müllers versroman Adam Homo. Etter at Alma Stjerne har mottatt det endelige oppslagsbrevet fra Adam (slutten av 8. sang), tenker hun:
  Men hvor er dette muligt, var der ikke,

  Naar Lidelsernes Skole her er endt,

  Et andet Liv, hvor Tanken har erkjendt,

  At Fryd og Smerte Favn i Favn maa ligge?

  Hvor var det muligt, Lyst af Qval at drikke,

  At juble paa et Baal, der alt er tændt,

  At synge Martyrsangen midt i Flammer,

  Hvis Lidelse fra Salighed ei stammer?

  […]

  Endnu som før ved Vinduet hun stod,

  Med bægge Hænder fast mod Brystet knuged’,

  Som da sit Svælg Fortvivlelsen oplod:

  Endnu, mens Mørket over jorden ruged,

  Af Stjernehimlens rene Lys hun suged

  En evig Trøst, der slog i Hjertet Rod;

  Der ind i Fredens Rige hende førte,

  Hvor intet jordisk Haab sig længer rørte

  (Paludan-Müller 1909, b. 2, 321–22)

• Dyndet] dynd: jord eller sand, leire osv. blandet med væske, jf. kommentar til

• stækk min Vinge] stekke: vingeklippe; redusere, forringe, svekke (NRO II 1)

• hele] lege, helbrede

• Sjæl, vær trofast till det sidste … det tabte] jf. kommentar til . Jf. også Goethes «Zueignung» i Faust:
  Was ich besitze, seh’ ich wie im Weiten,

  Und was verschwand wird mir zu Wirklichkeiten.

  (Goethe 1999, 11)
  I oversettelse:
  Og hvad jeg har, som i det Fjerne driver,

  Alt som forsvandt, mig Virkelighed bliver.

  (Goethe 1847, b. 1, 2)

• Halvandet Aar senere] Tidsangivelsen innebærer at handlingen foregår midtsommers, kanskje omkring sankthansdagen 24. juni, festdagen for døperen Johannes.

• Se, alt paa Pletten? \ Det kan trænges] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• paa Pletten] på plass, særlig brukt om det å komme raskt og tjenestevillig til et sted

• fra Stav till Stav] sannsynligvis fra gjerdestolpe til gjerdestolpe

• Hegn] gjerde, innhegning

• Et saakaldt Skildt] Adjektivet antyder at et skilt er en nyhet for den talende.

• Sognet] sogn: samling av de mennesker som tilhører en kirke og menighet (Molbech 1859 2)

• Formands] Bruken av «Formand» for det mer vanlige «Forgjenger» rommer en mulig dobbeltbetydning, idet det også kan alludere til prestens tradisjonelt ledende stilling i lokalstyret. 1814-grunnloven hadde gitt bøndene del i statsstyret, men i lokalforvaltningen fortsatte embetsstyret som i eneveldets tid. De viktigste kommunale saksområdene var skole, veistell og fattigstell, og i både skole- og fattigkommisjon hadde presten en selvskreven, ledende rolle.

• Livelsen] det å bli opplivet, begeistret

• Provst] jf. kommentar til

• Distriktets] distrikt: område som administrativt er omfattet av en øvrighetspersons (her fogdens) jurisdiksjon, dvs. domsrett (NRO)

• Kirketugt] den offisielle kirkens håndhevelse av at dens regler blir fulgt, med straff over medlemmer som bryter dem (NRO kirketukt)

• længst] forlengst, for lenge siden

• fin] her: kløktig, skarpsindig, forslagen; «som har Evne til at giennemskue Tingene indtil de mindste Dele; skarpsindig» (Molbech 1859 fiin 5; jf. ODS II fin 2.4–5). Denne spesielle betydningen, som hverken er registrert i Ibsen-ordboken (HU 21) eller i NRO, er alminnelig hos Holberg (Holberg-ordbog fiin 4.3).

• lugter Lunten] aner uråd, at det er fare på ferde; eg. om å kjenne lukten av en rykende lunte (NRO lunte 1 c)

• hvad som binder Bundten] hva som holder folket sammen, gjør at de er enige (NRO bunt)

• Gjørere] de som gjør noe (NRO gjører); særlig kjent fra Jak 1,22: «vorder Ordets Gjørere og ikke alene dets Hørere»

• fordum] i forlengst tilbakelagt tid, i fortiden, i gamle dager (Molbech 1859)

• saare] i høy grad, overmåte (Molbech 1859 1)

• notabene] vel å merke

• Tal frit. \ Sig mig, hvad Aarstal kommer] urimet verslinje

• vorden] perf. part. av vorde: bli, jf. kommentar til

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• rippe opp igjen] ta opp igjen, gjenta (NRO rippe 1 b); oftest om det å berøre noe som er ubehagelig; jf. Molbech som viser til talemåten «At rippe noget op: begynde paa ny at tale om, at føre Klager over» (Molbech 1859 rippe 2)

• at sige] det vil si; eg. det er å si

• Holden kaldtes før besværlig] «Love er ærlig, holde besværlig» er et ordspråk hos Peder Syv i samlingen Almindelige danske Ordsprog (1682–88); dvs. at det er lett å love noe, men vanskelig å holde et løfte.

• lad saa Løftefuglen flyve] snakk ikke mer om løfter; la den fugl flyve: oppgi den tanken, planen, det ønsket (NRO flyve 1 a)

• Faa mig Skam] det å nedkalle skam eller skade over seg selv; brukt i edlignende uttrykk som tilsvarer «fanden», «pokker» (NRO skam 5 a)

• krammet] trykket, klemt

• den, som turde] den som våget, dristet seg til (Molbech 1859 tør A 1)

• efter Prestens Lære … ikke to Ting være] trolig en hentydning til Bergprekenen, Matt 6,24 (par.): «Ingen kan tjene to Herrer […] I kunne ikke tjene Gud og Mammon.»

• selv den som vil, ej være kan / et Menneske og Embedsmand] den menneskelige evne til å bli rørt og vise medfølelse for den enkelte, i motsetning til embetsmannens ufølsomhet; jf. «lad os nu være Mennesker!», sagt av en tam papegøye i H.C. Andersens eventyr Lykkens Kalosker (1850) (2003, b. 1, 480).

• Brist] lyte, feil, mangel (NRO 2)

• Agt] respekt, ærbødighet (NRO IV akt 2)

• i Muldet] i graven, jf. kommentar til

• det raadne er det færskes Næring] naturens kretsløp

• Tæring] tuberkulose, fremkalt ved angrep av bakterien Mycobacterium tuberculosis (ikke oppdaget før i 1882); på 1800-tallet en folkesykdom med ukjent årsak. Sykdommen angriper som oftest lungevevet og fører til langvarig hoste med oppspytt, etter hvert pustevansker og død.

• blev om Øret hed] ble betenkt, begynte å angre, særlig under sterk forvirring, harme (NRO het 1 b)

• Gudehus] en feilaktig orddannelse, trolig av hensyn til rytmen, idet e-en i gude- representerer genitiv flertall og dermed flere guder. NRO oppgir betydningene ‘hov’ og ‘gudshus’.

• den var ukrænkelig] viser tilbake på «Gudehus», men med galt pronomen (hankjønn)

• stryges skal det slidte Flag] jf. kommentar til ; her symbol på avskjed med den gamle kirken og alt den representerte

• nu er Tiden omme] omme: ute, til ende; mulig hentydning til den vanlige gjengivelsen «Tiden er omme, hva nøler I efter?» fra historien om «Tordenskjolds soldater» og overgivelsen av Marstrand 27. juli 1719. Uttrykket betød egentlig: «Hvad Djævelen nøler I efter? Ved I ikke, at Tiden er forløbet?», gjengitt i C.P. Rothes Forsøg til navnkundige danske Mænds Livs og Levnets Beskrivelse (1745–47, b. 2), men i nyere tid ansett som et sagn.

• stimlet] flokket seg

• det er som om de stævntes ud / till Thing og skulde bytte Gud] hentydning til flere episoder i Snorre Sturlassons kongesagaer, der det fortelles om kongene Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristning av bøndene

• Thing] f.eks. bygdeting eller herredsting, dvs. en domstol for et visst område (NRO ting 1 a og 2 a)

• klemt] trykket, beklemt (NRO klemme 3)

• stunder] lengter etter; av norr. stunda; særnorsk form (da. længes)

• Et Vidnesbyrd ej nogen fælder] Det trengs vitnemål av flere enn én; jf. Joh 8,17: «Men der er og skrevet i Eders Lov, at to Menneskers Vidnesbyrd er sandt.» Jf. også 2. Kor 13,1; 5. Mos 17,6; 19,15.

• Jenter] her med nedsettende nyanse (NRO jente 1 d); særnorsk ord, finnes ikke i dansk

• Fjog] tåpelig, viljeløs narr (Molbech 1859 Fiog)

• Spændebog] bok med spenner eller rem til å holde permene sammen og boken lukket, ofte bibler, salmebøker eller familiealbum (NRO spennebok)

• hist] der, der borte (i motsetning til her)

• Lediggang er Fandens Pude] henspiller på sentensen Otium est pulvinar diaboli (lediggang er djevelens hodepute), bl.a. brukt av Holberg i Jacob von Tyboe (I.vi.) (Holberg 1913–63, b. 3, 302), jf. Bisp Nikolas’ forvrengning av samme ordtak i Kongs-Emnerne (Ibsen 1864a, 87)

• Nej! jeg kan ej Tonen tvinge] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Loftets] loft: tak i et værelse; av gno. lopt (NRO 1)

• tykkes] synes (NRO tykke 1 c a). Om fravær av infinitivsmerket at: «I vort nuværende talesprog udelades ‹at› ofte ogsaa ved andre verber end hjelpeverberne, vistnok ved indflydelse av disse» (Falk & Torp 1900, 198).

• fristet] friste: prøve, forsøke; friste lykken (NRO I 1)

• glatt] lett, raskt (NRO 4 a)

• Verdensvaanden] verdenssmerten, den smerte som er felles for alle mennesker og knyttet til livet på jorden (NRO verdenssmerte 2)

• stort i smaat hun kunde se] jf. Wergelands dikt «Egebladene»: «Se nøje, skal du øjne / det Store i det Smaa» (Wergeland 1918–40, b. 1:2, 310).

• Ve] sjelelig smerte eller pine (NRO 2 a)

• Alen] gammelt lengdemål, avskaffet ved innføring av metersystemet i 1875; 1 alen = ca. 0,63 m (= 2 fot = 24 tommer)

• under Muld] i graven, jf. kommentar til

• trolddomsbaaret] som om det var båret eller skapt av troll; billedlig uttrykk; jf. kommentar til

• et Vilddyrs Hule] mulig henspilling på fortellingen om Daniel i løvehulen (Dan 6,8)

• i fuld Uniform] På 1800-tallet og frem til unionsoppløsningen i 1905 benyttet norske embetsmenn (også sivile) egne embetsdrakter eller -uniformer, i pakt med en vanlig ordning i monarkiske stater etter reformasjonen. Drakten markerte bærerens embete og myndighet og dessuten vedkommendes sosiale stilling i et klassedelt samfunn. Uniformen hadde også betydning i det politiske liv: På Stortinget satt bonden i sin kofte, embetsmannen i sin uniform og borgeren i sin drakt. Jf. Wergelands tale «Til Forfædrenes Minde» (1834): «Thingmændene, i Riddersdragt eller Kufte [ere] broderlige Venner» (Wergeland 1918–40, b. 4:2, 105).

• Nu har vi da den store Dag] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Sabbaten efter Ugens sex] hviledag (litt.) (NRO sabbat 1 b); jf. det tredje bud, 2. Mos 20,10: «Men den syvende Dag er Sabbat for Herren din Gud.»

• og ser at alt er saare godt] Ved brudevielse ble det lest fra 1. Mos 1,31: «Og Gud saae alt det, han havde skabt, og see! det var altsammen saare got» (Forordnet Alter-Bog 1812, 260). DO 1819 og DNB 1854 hadde «meget» istedenfor «saare».

• som strubesnørt] som om halsen er sammensnørt så man ikke kan få frem et ord

• maal Hjorden Skjæppen fuldtillrands] gi folket fullt mål; skjeppe: hulmål på ca. 17 liter (NRO 2 a). Uttrykket «til rands» innebærer at man trakk et stryketre langs kanten av skjeppen (tønnen) så det ble «strøkent mål» (i motsetning til «toppmål» på ca. 20 liter). Uttrykket «å måle skjeppen full» er særlig kjent fra Holbergs replikk «Hand maaler ham min Troe Skieppen fuld» i komediene Kilde-Reysen (III.iv.) (1725) og Erasmus Montanus (III.iii.) (1731), begge steder om å gi et langt og lærdklingende svar på tiltale (Holberg 1913–63, b. 3, 455; b. 4, 406).

• Hjorden] kvegflokken, jf. kommentar til

• Resonants] gjenklang, etterklang (NRO resonans 1 a)

• Provsten] jf. kommentar til

• Hauser] fjellknatter (NRO hause 2 a)

• Hug] sinn, tanke (NRO hu 1)

• dølge] holde hemmelig, skjule, jf. kommentar til

• Griller] tåpelige ideer, flyveideer, innfall; av ty. Grille ‘gresshoppe’ (Röhrich 1991–92)

• stedse] stadig (NRO stetse 2); hadde omkring 1850 et høytidelig preg (Molbech 1859)

• Stakler] stakkarer

• skjøtter om] bryr seg om (NRO skjøtte 2); skøyta um: «agte, ændse, bryde sig om» (Aasen 1873 skøyta 4)

• ej … en Snus] ikke det grann, ikke en døyt, dvs. en ubetydelig mengde; folkelig uttrykk (NRO snus B 2)

• Formandskab] I 1837 var det innført lov om lokalt selvstyre i form av formannskap, valgt med samme stemmerett som for stortingsvalg, dvs. at eiendomsløse menn og samtlige kvinner ikke hadde stemmerett. I begynnelsen var den folkelige oppslutningen om formannskapsvalgene lav, og ca. 30 prosent av de nye ordførerne var prester. I 1862 hadde andelen bondeordførere steget til 73 prosent. Formannskapets viktigste oppgaver var fattigstell og skoleverk (A.-L. Seip 1997, 40).

• af … pruttet] prute av (eller ned): forhandle om billigere pris

• holde begge Ører stive] stående uttrykk for å lytte oppmerksomt (NRO stiv 1 b a)

• mig skar i Øjne] skjære en i øynene: stående uttrykk for noe som virker skarpt, blendende, ubehagelig for øynene (NRO skjære 7 c)

• Kjælebarn] yndling

• Huld] anseelse og gunst, velvilje

• De udnævnt er till Ridder] jf. Kierkegaards begrep «Troens Ridder», jf. kommentar til ; her ironisk ment, fordi replikken er tillagt prosten

• Ordensmand] en som er dekorert med en orden (NRO ordensmann 3). En egen norsk orden, St. Olavs Orden, var innstiftet i 1847 av kong Oscar 1. for å belønne utmerkede fortjenester av konge og fedreland, av menneskeheten eller av kunst og vitenskap. Den var til 1873 inndelt i tre grader: storkors, kommandør og ridder. Ridderkorset skulle bæres på venstre bryst i et smalt ordensbånd (O. Amundsen red. 1947, 22–23).

• krystet] knuget, tynget (NRO kryste 4)

• hvo] nominativ form av spørrende (og relativt) substantivisk pronomen, jf. kommentar til

• Fod og Tommer] gamle lengdemål, avskaffet ved innføringen av metersystemet i 1875; 1 fot = ca. 0,31 m; 1 tomme = ca. 26 mm (1 alen = 2 fot = 24 tommer)

• Frokostbordet] frokost: her brukt, som i dansk, om lunsj, formiddagsmat; tidligere kalt dugurd

• Ham gad jeg knuse med min Hæl] jf. 1. Mos 3,15 og Guds ord til slangen om at kvinnens ætt skal «sønderknuse dit Hoved, men du, du skal sønderknuse hans Hæl»

• Provsten] «Prosten ‹er en av de gamle prester. De var […] upietistiske, kulturåpne› – i motsetning til de nye prester, botspredikanter som var påvirket av den johnsonske vekkelsesbevegelse» (Molland 1979, b. 2, 208). Prosten i Brand kan ha visse trekk til felles med den rasjonalistiske og opportunistiske presten Peter Homo, hovedpersonens far i Paludan-Müllers versroman Adam Homo (1841–48): «Bestandig bøielig, men aldrig krum […] Tilbageholdende og tolerant / I Tale som i Dom mig Verden fandt. // Paa denne Viis jeg yndet blev af Alle» (Paludan-Müller 1909, b. 2, 54–55).

• O, mine Faar] jf. kommentar til

• mig till Hodet slaar] i sin virkning gå (dit eller dit), vise seg (der og der), dvs. som i uttrykket ‘gå en til hodet’, oftest brukt om påvirkning av alkohol (fysisk) eller sterk ros og medgang (overført) (NRO slå 19 a a)

• indstuderte] øvet inn, lærte; om noe som skal fremføres (NRO innstudere)

• færsk den end i Halsen staar] den er ikke fordøyet (NRO ufordøiet 2), dvs. at prosten ikke står inne for innholdet

• De, som … Isen brakk] bryte isen: overvinne vanskelighetene (NRO is 2 a); her om at Brand overvant motstanden mot å rive den gamle kirken for å bygge en ny

• Vielsen] innvielsen av den nye kirken

• en gjenfødt Aand, et tvættet Sind] Pontoppidan behandler «Igjenfødelsen» i spørsmålene 487–93. Denne innebærer at det skapes «et ganske nyt Liv i den, som ellers var aandelig død, hvilket Skriften kalder et nyt Hjerte, en nye Aand, et nyt Menneske, eller et nyt Creatur» (Pontoppidan 1832, spørsmål 488). Det kan også dreie seg om å være renset ved troen og i hjertet (som i Apg 15,9), om at all urenhet er renset bort (som i 2. Kor 7,1), eller om at Kristi blod renser menneskets samvittighet (som i Heb 9,14).

• tillmands] til hver

• ene] bare, utelukkende

• bevinget] løftet, høystemt (NRO 4); allusjon til vingehesten Pegasus, symbol for diktekunsten, jf. kommentar til

• Provstiets] prosti: kirkelig embetsdistrikt bestyrt av en prost (NRO)

• gaa i Dem selv] gå i seg selv: tenke ordentlig etter, oftest slik at man innser sine feil (NRO gå B 3 g)

• Bestyr] bryderi, strev (NRO)

• staar i] koster

• ni Mark Pundet] mark: gammel myntenhet (NRO II 2 a). Fra 1625 var 1 mark = 16 skilling = ⅙ rigsdaler kurant, en regnemåte som ble fastholdt frem til 1816. Det nye myntsystemet etter 1816 regnet ikke med mark, men med ort, men i østnorske kilder er gjerne betegnelsen mark også brukt om ort (= 24 skilling = ⅕ spesidaler). Ni mark blir dermed 1,8 spesidaler (fra 1875 7,20 kroner) (Imsen & Winge 1999). Pund: gammel vektenhet, i bruk frem til innføringen av det metriske systemet i 1875. Etter lov av 28. juli 1824 skulle ett pund være 498,1 gram, dvs. ca. ½ kilo.

• kjæm alle med den samme Kam] stående uttrykk for å behandle alle likt, en variasjon av den vanlige formen ‘å skjære (eller klippe) alle over én (eller samme) kam’

• Klædebon] kledning, drakt; her: den ytre drakt for, ramme (NRO 1)

• Tonen] måte å uttrykke og oppføre seg på i selskapslivet (NRO tone 3 d a); jf. det franske 1700-tallsuttrykket bon ton, fra ca. 1800 oversatt til guter Ton på tysk, deretter til god Tone på dansk og god ton på svensk

• Se, Statens Forraad er kun tyndt … og det vil sige her, dens Prester] Kierkegaard polemiserer mot det forholdet mellom stat og kristendom som prosten her gjør seg til talsmann for. Øieblikket (nr. 3) er i sin helhet viet dette temaet:
  Dersom Præsten paa nogensomhelst Maade skulde være, hvad Eeden paa det nye Testamente forpligter ham til, en Christi Discipel, hans Liv en Christi Efterfølgelse, saa er hans Engagement som kongelig Embedsmand det mest Forhindrende; i samme Øieblik han skulde røre sig i Retning af hvad hans Eed paa det nye Testamente forpligter ham til, maa han sprenge sin Stilling som kongelig Embedsmand (Kierkegaard 1920–36, b. 14, 160).

• den vil Valuta for sin Mynt] den vil ha verdi tilbake for sine utlegg; jf. kommentar til

• God Kristen, siges der, god Borger] Tanken har bl.a. opphav i Rom 13,1: «Hvert Menneske være de foresatte Øvrigheder underdanig! thi der er ikke Øvrighed uden af Gud, men de Øvrigheder, som ere, har Gud beskikket», og den tas opp i paragraf 16 det lutherske bekjennelsesskriftet Confessio Augustana: «Altså er det tvingende grunn til at de kristne bør lyde øvrighetene og lovene sine, bare ikke når de gir påbud om å synde, for da bør de lyde Gud mer enn mennesker», samt i Luthers lille katekisme: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! For det er ikke øvrighet uten av Gud» (Mæland red. 1985, 35, 293). I luthersk sammenheng snakkes det mye om hvordan mennesket er borger av to «riker» eller «regimenter»: det åndelige og det verdslige. På tysk mark bruker Max Stirner begrepsparet «god kristen» og «god borger» i Der Einzige und sein Eigenthum: «Ein guter Bürger zu sein, darin sucht er seine höchste Ehre, darüber hinaus kennt er nichts Höheres als höchstens das antiquirte – ein guter Christ» (Stirner 1845, 130). I oversettelse: «At være en god Borger, er hans Hæder, udover det er intet højere end højst det antikverede – at være en god Kristen» (Stirner 1902, 69).

• Der rester] det resterer, gjenstår

• to Herrers Tarv De nemt kan ramme] ironisk henspilling på det bibelske enten–eller, jf. Luk 16,13 (par.): «Ingen Hussvend kan tjene to Herrer; thi han vil enten hade den ene og elske den anden, eller holde sig til den ene og foragte den anden: I kunne ikke tjene Gud og Mammon.» Jf. kommentar til .

• Tarv] det som er nødvendig; nødvendighet, trang (Molbech 1859 1)

• Peer og Paal] eg. Peter og Paulus, dvs. kreti og pleti, alle og enhver, gud og hvermann, folk flest. Betydningsutviklingen er fremmet av navnenes store utbredelse. I norske folkeeventyr er Per og Pål Askeladdens brødre. De representerer et middelmådig gjennomsnitt i intelligens og praktisk dyktighet og mislykkes alltid i sine forehavender. Skriftformen Peer – med dobbel e for lang vokal – er brukt i Asbjørnsen og Moes første tradisjonssamlinger (Asbjørnsen & Moe 1843–44; Asbjørnsen 1845–48), men er ellers høyst uvanlig. Den utgjør f.eks. bare noen promille av alle belegg på navnet i folketellingen 1865, der formen Peder dominerer klart. Formen Paal (med å-lyd) svarer også til norsk uttale og brukes i Asbjørnsen og Moes samlinger (1843–44), men er relativt sjelden i folketellingen 1865 og i andre samtidskilder.

• halv Republikaner … Lighed saare godt] «Frihet» og «likhet» hadde ofte vært brukt allerede i opplysningstidens Frankrike, og etter revolusjonen oppstod fra 1791 sammenstillingen «frihet, likhet, brorskap» som revolusjonært motto. Innholdet i begrepene og ikke minst forholdet og prioriteringen mellom dem var et stort diskusjons- og stridsemne alt under revolusjonen, og vedble å være det utover på 1800-tallet. Under 1848-revolusjonen kom slagordet opp igjen, men det ble avskaffet under det følgende keiserdømmet og erstattet med «frihet og orden» (Ozouf 1998).

• nivelleret] nivellere: utjevne forskjeller, særlig rangs- og klasseforskjeller (NRO b)

• Langsyn] fjernsyn: det å se langt, til det fjerne; evne til slikt syn (NRO 1); også brukt i [Episk Brand] (HIS 5, kladd , renskrift ) og Kjærlighedens Komedie (Ibsen 1862a, 94). Wergeland benytter ordet i «Diverse Godmodighed» under vignetten «Ikke for Menigmand» (1836): «dette Langsyn, som seer Verdens Umaalelighed gjennem en Draabe» (Wergeland 1918–40, b. 3:3, 30).

• baader] hjelper, gagner, bringer fordel (Molbech 1859 baade 2)

• er der Liv, saa er der Haab] en variasjon av talemåten «så lenge det er liv, er det håp»

• de spredte Kræfters Spil] sannsynlig hentydning til Oehlenschlägers kjente sentens «Hvad er vel Livet? […] Et Spil af Kræfter, / som higer efter / en Evighed», i Bjarkemaal (1804), i Hrolf Krake (1828) og i senere utgaver av Palnatoke. Spill: uberegnelig, lunefull styrelse eller sammentreff av forhold, omstendigheter e.l. (NRO II 4 c); «i forb. som kræfternes (frie) spil, om naturkræfters ell. lign. foreteelsers (frie, uhindrede) udfoldelse» (ODS I spil 1.3).

• Hegn] gjerde

• Ordnens] orden: regulert sosialt forhold, lov- og/eller vedtektsbestemt samfunnstilstand (NRO 2 a)

• holde Tritt] gå i samme takt (NRO tritt 2 b a)

• Rendesten] fornedrelse (i overført betydning)

• fra Genesis till Aabenbaringen] fra Bibelens første til siste bok; Genesis: 1. Mosebok; Åpenbaringen: Johannes’ åpenbaring i Det nye testamente

• Parabel] lignelse

• hint projekterte Taarn i Babel] Ifølge 1. Mos 11,1–9 hadde hele jorden ett språk inntil menneskene besluttet å bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen: «Herren blandede der al Jordens Tungemaal, og Herren adspredte dem derfra over al Jordens Kreds» (1. Mos 11,9); dette for at de ikke skulle lykkes i sitt forsett og bli for mektige.

• Aag] treramme som spennes fast på dyr (særlig okser) eller mennesker som skal trekke tungt, jf. kommentar til

• Dobbeltkjærne] nøttekjerne av to adskilte halvdeler i samme skall

• sondret] adskilt, fraskilt (Molbech 1859 sondre)

• Den, Gud vil slaa i Livets Strid] Denne uttrykksmåten finnes flere steder i Bibelen, f.eks. i 1. Sam 26,10: «Herren slaaer ham»; Jes 19,22: «Og Herren skal slaae Ægypten, (ja, han skal) slaae, og læge»; og Apg 23,3: «Gud skal slaae dig, du kalkede Væg!»

• Hos Romerne var Sattsens Ramme / at Guderne tog hans Forstand] Sattsen viser til det foregående «Den, Gud vil slaa i Livets Strid». Det er en utbredt tanke både hos grekere og romere at uforstand og galskap skyldes direkte inngripen av en fiendtlig guddom, ofte i den hensikt å knuse eller tilintetgjøre mennesket. Prosten sikter antagelig mer direkte til den utbredte latinske sentensen: Quos Deus perdere vult, dementat prius (gud tar først forstanden fra dem han vil tilintetgjøre). Dermed uttrykkes at Gud i sin absolutte makt ikke behøver å synliggjøre sitt angrep, men at han lar menneskene nedkalle sin egen undergang over seg ved handlinger de gjør i galskap. Sentensen kan føres tilbake til 1600-tallet, men har et gresk-romersk grunnlag. Et sitat fra en for oss ukjent tragedie lyder: «Når en guddom skaffer et menneske ulykker på halsen, ødelegger han først forstanden hos den han vil til livs» (Snell & Kannicht 1986, fragment 455). En lignende tanke kommer til uttrykk i Sofokles’ Antigone (620–24): «Ti vi har fra en vismann det velkjente ord, / at dåren titt tykkes det onde er godt / når en guddom vil føre hans sjel i forderv» (Sofokles 1924).

• da David sendte / paa Forpost Oberst Urian] hetitten Uria i 2. Sam 11, 2–27 som kong David sendte i døden for å kunne overta hans hustru Batseba. Formen Urian stammer visstnok fra Urjans, navn på en slyngel i Wolfram von Eschenbachs Parzival (ca. 1200). Den brukes også appellativisk med nedsettende eller spøkefull tone (NRO urian).

• Babelstaarnets Tind] jf. kommentar til

• helt till Himlen rækker ingen] mulig hentydning til Goethes sentens «Es ist dafür gesorgt, daß die Bäume nicht in den Himmel wachsen» (vanligvis gjengitt som «Intet tre vokser inn i himmelen») i selvbiografien Aus meinem Leben : Dichtung und Wahrheit (1811–14). Jf. for øvrig fortellingen om Babels tårn i 1. Mos 11,4.

• Till Himlen rakk dog Jakobsstigen] jf. 1. Mos 28,12: «Og han drømte, og see, en Stige var opreist paa Jorden, og det øverste deraf naaede til Himmelen; og see, Guds Engle stege op og ned derpaa.»

• den syvende skal Hjertet røres] den syvende dag, hviledagen, jf. 2. Mos 31,15: «Sex Dage skal (al) Gjerning gjøres, men paa den syvende Dag er Sabbatshvile, en Hellighed for Herren.»

• Dunst] damp, tåke; noe uklart, forvirret, tåket (NRO 1)

• Læ] vern, ly

• Præstekjolen] et annet navn på tidens sorte prestedrakt, også kalt samarie; jf. kommentar til

• Dyndet] dynd: jord eller sand, leire osv. blandet med væske, jf. kommentar til

• Hvo sig fornedrer, skal opphøjes] jf. Matt 23,12 (par.): «Men hvo sig selv ophøier, skal fornedres og hvo sig selv fornedrer, skal ophøies.» Hvo: nominativ form av spørrende (og relativt) substantivisk pronomen, jf. kommentar til .

• skal Krogen gribe, maa den bøjes] NRO anfører dette tekststedet sammen med ordtaket «den må tidlig krøkes som god krok skal bli» (NRO krok A 1 a).

• Skal Manden bruges, maa han dødes] jf. kommentar til . Jf. også 2. Tim 2,11, der Paulus skriver om saliggjørelse i Kristus: «dersom vi ere døde med (ham), skulle vi og leve med (ham)», og Rom 8,13: «dersom I leve efter Kjødet, skulle I døe, men dersom I døde Legemets Gjerninger formedelst Aanden, skulle i leve.»

• Blegsotliv] bleksott: tidligere benevnelse på anemi (sykelig lavt innhold av hemoglobin i blodet)

• ej … en Katt engang] ikke en katt: ikke en sjel, ingen; stående uttrykk (NRO katt 1 a)

• aarelade] årelating: gammel behandlingsmåte ved en rekke sykdommer, som bestod i å åpne en åre og tappe ut «dårlig» eller sykdomsfrembringende blod. Det var knyttet overtro til slik praksis, men den kan også ha hatt sammenheng med kunnskap og lang erfaring med hva som var virksomt.

• lukke … paa Klem] lukke opp døren slik at det oppstår en ganske smal åpning

• paa Statens Hanegal / fornægte skal] hentydning til Matt 26,34 (par.), der Jesus forutsier at Peter kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer. Dette fullbyrdes så i Matt 26,69–75 (par.).

• Kainsmærket paa din Tinding] Ifølge 1. Mos 4,8–15 satte Gud et merke på Kains panne for at ingen som møtte ham, skulle drepe ham etter at han hadde drept sin bror Abel. Selv om merket ble satt for å beskytte ham, blir det likevel assosiert med et tegn for svik. Jf. kommentar til .

• dit Hjertes rene Abel slog] jf. forrige kommentar

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• Nu siger han minsandten «du»] nå sier han sannelig «du». Prosten er Brands overordnede, så tiltalen dem imellom er normalt «De». Bruken av «du» ble regnet som familiært og derfor udannet, og var følgelig utenkelig når man snakket til en overordnet.

• fanger] får, jf. kommentar til

• En Sabel / med sleben Egg er her en Fabel] ingen av krigerne i samtiden er innstilt på strid, de har ikke slipt sine sabler; fabel: noe som ikke er sannferdig (NRO 4)

• Særlighed] avstikkende, individuell egenart (NRO særlighet)

• jævnt sig midt i Massen gjemme] mulig hentydning til uttrykket «den gylne middelvei» fra Aristoteles’ Etikk, der han anbefaler å unngå ytterligheter og leve balansert; jf. også Horats’ uttrykk aurea mediocritas. I Håvamål, strofe 54 anbefales det å være middels klok (meðalsnotr).

• vorde] bli, jf. kommentar til

• Tidsmunduren] tidens vanlige uniform. Her viser uttrykket i overført betydning til samtidens åndelige, moralske særpreg.

• Korporal] Korporalen var underoffiser av laveste grad og den som ekserserte ferske rekrutter; kanskje en hentydning til prylescenen i Holbergs Erasmus Montanus, der Niels Corporal, etter at Erasmus er vervet til soldat, sier (V.iv.): «det er en doven Hund, han maa prygles hver Øyeblick» (Holberg 1913–63, b. 4, 433).

• med Haand om Stokken] her: en stokk som underoffiserer opprinnelig brukte til avstraffelse av menige soldater; billedlig i uttrykk «der betegner grov ell. strengt disciplinær fremgangsmaade» (ODS Korporal-Stok), f.eks. hos Kierkegaard: «Pligtens ubehagelige Corporal-Stok» (Kierkegaard 1997, b. 3, 143)

• i sognevis till Paradis] Prosten utleveres ved å hevde at menneskene kan frelses flokkevis og ikke som enkeltindivider. Jf. kommentar til samt innledningen, under Bakgrunn i norsk kirkehistorie og Brand og Kierkegaard .

• skjelden] en ikke-etymologisk skrivemåte for sjelden; av norr. sjaldan

• Gudebilledets Forviskning] forviskning: det å gjøre utydelig, uklart; jf. 1. Mos 1,27 og forestillingen om at mennesket er skapt i Guds bilde

• Alt har jeg offret for mit Kald] Begrepet kald har bibelske konnotasjoner, jf. kommentar til .

• Døgntrompetens Skrald] døgntrompet: brukt billedlig om person eller begivenhet som ved å vekke støyende oppsikt legger beslag på publikums interesse i øyeblikket (NRO). I Bibelen er endetid og dom knyttet sammen med lyden av basuner, jf. Matt 24,31 og 1. Kor 15,52. Kanskje symboliserer Døgntrompeten dom i mindre målestokk. Jf. kommentar til . Welhaven benytter uttrykket «Døgntrompeter» om personer som vekker støyende oppsikt og legger beslag på publikums oppmerksomhet. I «Norges Dæmring» (1834) heter det i sonette 14:
  Hvad Norges Manddom tabte under Dvalen

  […]

  erstattes ei af nogen plantet Lund

  og allermindst af Døgntrompeters Pralen

  (Welhaven 1990–92, b. 1, 70)

• og viste mig hvad Aand jeg tjente] jf. advarselen i 1. Joh 4,1: «troer ikke hver Aand, men prøver Aanderne, om de ere af Gud»

• forfærdeligt at rækkes Stene, / saa hedt jeg hungrer efter Brød] jf. Matt 7,9: «Eller hvilket Menneske er der af Eder, som, ifald hans Søn beder ham om Brød, vil give ham en Steen?»

• Guds Klarheds Due] jf. Matt 3,16: «Og der Jesus var døbt, steg han strax op af Vandet; og see, Himlene aabnedes ham, og han saae Guds Aand fare ned som en Due, og komme over ham.» Jf. også Joh 1,32.

• Favn] rom mellom de åpne utstrakte armer; ta i sin favn: omfavne

• det blinde Redskab, Herren sendte] gir assosisjoner til bibelsk språkbruk; Herren «sender» sine profeter, men kan også «sende» hedenske folkeslag for å straffe sitt folk (2. Kong 24,2). Paulus omtales som et «udvalgt Redskab» i Apg 9,15.

• da vild jeg foer på Verdens Vej] fare vill: hyppig brukt i Bibelen, jf. f.eks. Matt 22,29 og Mark 12,24

• Hvad Sprog er dette? \ Hvilens Sprog] urimet verslinje

• trækkes / af Syndens Søvn og gjenfødt vækkes] jf. kommentar til

• Jeg var forført / af Hovmod, Tro paa egen Styrke] jf. annen strofe i «Vor Gud han er saa fast en Borg»: «Vor egen Magt er intet værd» (Guldbergs Psalmebog 1833, nr. 157). Jf. Luthers lille katekisme: «Jeg troer, at jeg ikke af min Styrke eller Fornuft kan troe paa Christum, eller komme til Christum min Herre» (Pontoppidan 1832, 110–11). Jf. også tankegangen i 2. Kor 12,9: «Derfor vil jeg helst rose mig av mine Skrøbeligheder, paa det at Christi kraft kan bo i mig.»

• Satans Snarer] jf. 2. Tim 2,26: «Djævelens Snare, af hvem de ere fangne til (at gjøre) hans Villie.»

• sit svage Faar] jf. kommentar til

• Forfaldt? Hvortill? \ Till Svir og Spil] verslinjen mangler enderim, men har til gjengjeld innrim. Kan alludere til lignelsen om den fortapte sønn i Luk 15,13: «og ødte der sit Gods i et overdaadigt Levnet».

• Derefter tog han fra mig Helsen] Den samme skjebnen rammet Job (Job 2,6).

• jeg syntes jeg i alle Stuer / saa Tusinder af store Fluer] mulig allusjon til Holbergs komedie Jeppe paa Bierget (II.iii.), der en av de falske doktorer forteller om en mann som innbilte seg å ha hodet fullt av fluer; et tegn på sinnsforvirring

• Søstre] kan enten være et utslag av vanlig religiøs språkbruk, dvs. søsken med Gud som felles far, eller sikte til en form for fellesskap, f.eks. søstre i haugianske kretser. Disse var de første som gav kvinner plass som forkynnere og sjelesørgere.

• i Himlens Sold] i himmelens tjeneste

• Verdens Aag] jf. Matt 11,29: «Tager mit Aag paa Eder» og Gal 5,1: «Trældoms Aag». Jf. kommentar til .

• Syndens Garn] Sal 10,9 beskriver faren for å bli dratt inn i den ugudeliges garn.

• Afholdsprædikant] Etter 1814 var privat brennevinsbrenning tillatt, og det er beregnet at gjennomsnittlig årlig forbruk omkring 1840 var ca. syv liter ren sprit per innbygger. Embetsmannseliten tok initiativ til måteholdsforeninger, mens miljøer preget av vekkelseskristendom gikk inn for et mye strengere avhold, med bruk av brennevin kun som medisin. Etter 1850 tok totalavholdsforeningene over initiativet. Lederen Asbjørn Kloster skrev i 1861 at prestene, som var vant til å drikke vin, var blant avholdsfolkets sterkeste motstandere (A.-L. Seip 1997, 152–53; Try 1979, 438).

• rejser nu som Missionær] Misjonsforeninger var blant de første organisasjonsdannelser i Norge på 1800-tallet. I 1826 ble Stavanger misjonsforening dannet. Det Norske Missionsselskab ble stiftet i Stavanger i 1842, med tyngdepunkt sørvest på kysten fra Bergen til Arendal. På stiftelsesmøtet ble det vedtatt å opprette en misjonsskole, men de første årene ble det utdannet få misjonærer. I 1864 stod det nye «Missionshus» med klasserom og elevinternat ferdig. Samme år ble det uteksaminert seks misjonsprester og tre misjonsmedhjelpere (Jørgensen & Høimyr red. 1992, 83; A.-L. Seip 1997, 150–51). Om norsk misjonsvirksomhet for øvrig, se innledningen, under Bakgrunn i norsk kirkehistorie .

• Till Halenegerlandet] haleneger: spøkefull eller foraktelig betegnelse for en neger, på bakgrunn av tidligere tiders tro på at det fantes hele raser av halemennesker blant negrene (ODS), dvs. den oppfatning at de stod nærmere apene enn de stod europeerne. Samtiden kunne ha et svært nedsettende syn på sorte folkeslag, jf. Nils Liljas Menniskan, hennes Uppkomst, hennes Lif och hennes Bestämmelse:
  Negrerna i allmänhet äro af inskränkta själsgåfvor samt blifwa föga annat än barn i kultur och tankegång, hafwa ingen historia och ingen framtid, men äro ofta lika grymma som fega samt sälja sig sjelfwa och sina barn till slafwar utan ringaste betänkande. […] De på Nya Holland och närmaste öarna boende papuas äro, liksom de afrikanska buschmännen, de ömkligaste och mest fula af alla folk samt föga öfwerlägsna djuren (Lilja 1861, 52).
  Uttrykket i Ibsens tekst trenger likevel ikke å ha slike rasistiske konnotasjoner. Misjonæren Hans Christian Knudsen (1816–63) virket blant kafferne, som har hår som de lar vokse i en mengde totter eller små haler (jf. innledningen, under Bakgrunn i norsk kirkehistorie ). Betydningen av Halenegerlandet kan henspille på dette. Kafferne i de sørøstlige deler av Kapplandet var kledt i en drakt som bestod av et lærbelte «med et nedhængende Skind for og bag». De beskrives med tett, kraftig, sort hår som bæres kort og sammenfiltret, men «Ejendommelig for Ama-zulu [en gren av kafferbefolkningen] er Mændenes Haarsæt, idet der af det med Gummi og Fedt indsmurte Haar dannes en Ring, som hæver sig over det ellers glatragede Hoved» (Salmonsen Kaffere).

• om af vi brakk] om vi avbrøt samtalen

• dages] blir dag, dvs. finner sted

• Takk for alt, hvad Livet gav / og Livet tog] jf. Job 1,21: «Herren gav, og Herren tog, Herrens Navn være lovet!»

• Tant og Skrømt] unyttighet og blendverk, illusjon

• Ak, kun paa ham, saa er hun dømt] Ejnars poeng er antagelig at troen på Kristus er det avgjørende, jf. Joh 3,18: «Hvo, som troer på ham, dømmes ikke; men hvo, som ikke troer, er allerede dømt; thi han haver ikke troet paa Guds eenbaarne Søns Navn.»

• Pølen] pøl: sjø av ild og svovel, de fordømtes pinested i helvete (NRO 2 a), jf. kommentar til

• Ved mig der klæber ingen Plett … ved Brug av Bønnens Sæbelud] Dette er nærmest en parodi på forsoningslæren og på bibelsk billedspråk, jf. Pontoppidan: «Hvorledes har Christus igjenløst os fra Synd? Saaledes, at […] Syndens Skyld og Straf borttages» (1832, spørsmål 438). Jf. 1. Joh 1,7: «Jesu Christi Guds Søns Blod renser os af al Synd.» Jf. også billedbruken i Åp 7,14: «Disse er de, som ere komne ud af den store Trængsel og have tvættet deres lange Kjortler og have gjort dem hvide i Lammets Blod.»

• Vaskebrett] riflet plate i treramme, brukt til å gni innsåpet vasketøy på (NRO 1 a)

• Adams-Ble] Adams-bleie, en henspilling på at mennesket («Adam») er en syndig («skitten») skapning

• Vaktheds] vakthet: det å være vekket religiøst (NRO); kan også omtales som å være frelst

• Banketræ] flat treklubbe med håndtak (i ett stykke) til å banke vått vasketøy for å få ut skitten (NRO banketre)

• Messesærk] hvit, fotsid skjorte som presten brukte utenpå den sorte samarien under gudstjenestene (NRO messeserk)

• Sæbelud] lutvann med oppløst såpe til kraftig vask (NRO såpelut)

• Tvi] interjeksjon for å karakterisere noe man misliker sterkt; eg. lyd som følger med å spytte (NRO 1 b)

• Her lugter Svovl] I helvete er det en sjø av ild og svovel, jf. kommentar til .

• Jeg er et Himlens Hvedekorn, – / du Avnen er paa Dommens Skovl] Døperen Johannes omtaler Jesus i Matt 3,12: «Hans Kasteskovl er i hans Haand, og han skal igjennemrense sin Lo og sanke sin Hvede i Laden; men Avnerne skal han opbrænde med uslukkelig Ild.» Dette er kanskje også en hentydning til Joh 12,24: «Uden at Hvedekornet falder i Jorden og døer, bliver det alene; men dersom det døer, bærer det megen Frugt.»

• Avnen] agn: verdiløst dekkblad omkring kornet

• Dommens Skovl] kasteskovl som ble brukt til å sortere fullvektig korn fra lettkorn og agner. Når man kastet kornet med skovlen, gikk det tyngste kornet lengst, og agner og lettkorn ble liggende igjen nærmest kasteren.

• Det var Manden, som jeg trængte!] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Husk Dem om] tenk Dem om (NRO II huske 2 b)

• inhumant] hensynsløst

• dølge] holde hemmelig, skjule, jf. kommentar til

• Eders Vej er mig for smal] jf. kommentar til

• Provst] jf. kommentar til

• Indflydelseskrabasken] krabask: pisk av flettede remmer. «Crabask» benyttes i Holbergs Jeppe paa Bierget (II.i.; II.iii.) (Holberg 1913–63, b. 4, 733, 740).

• gaar i Vasken] blir ødelagt; stående uttrykk

• hvad heller] eller; eller kanskje (NRO heller C); (hva) enten (Molbech 1859 heller 2)

• vorde] bli, jf. kommentar til

• paa Sætt og Vis] på en viss måte (NRO A sett 4 a); stående uttrykk

• som Aand og Sandhed] jf. Joh 4,24: «Gud er en Aand, og de ham tilbede, bør det at tilbede i Aand og Sandhed.»

• Prutnings] av prute: forhandle om avslag i pris på en vare man vil kjøpe

• Leflespil] lefling, kokettering; brukt om lettsindig lek med alvorlige livsspørsmål (NRO leflespill)

• intet eller alt] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder, jf. kommentar til .

• Akkordens] akkord: overenskomst som resultat eller ordning kommet i stand ved innrømmelse fra en eller begge parter (mest litt.) (NRO 1)

• Domsbasunen] basunen som skal lyde på dommedag, jf. kommentar til

• knust, som David stod for Nathan] I 2. Sam 12,1–15 fortelles det at profeten Natan refser kong David for at han sendte Uria i døden og tok hans hustru Batseba. Jf. kommentar til .

• vejret bort] blåst bort (NRO II være 1 a)

• arg] ondsinnet, ondskapsfull (NRO 1)

• Bindet] et stykke tøy som er bundet foran øynene på en som ikke skal se noe, jf. leken «blindebukk»

• Høkret] drevet småhandel; brukt mest nedsettende (NRO høkre)

• hegler] irettesetter voldsomt (NRO hegle 2); eg. en betegnelse for å rense ut treaktige deler av linstengler ved hjelp av et redskap besatt med skarpe pigger

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• Væv] vidløftig snakk uten innhold (Molbech 1859 3)

• Kjerter] lys (litt., poet.) (NRO kjertelys)

• Hverdagsbrogen] hverdagsbuksen

• Livsensbogen] Uttrykket «Livsens Bog» finnes flere steder i Åpenbaringen, jf. Åp 20,15: «Og dersom Nogen ikke fandtes skreven i Livsens Bog, blev han kastet i Ildsøen.» Jf. også Åp 3,5; 13,8; 22,19. Jf. kommentar til .

• runden] samsvarsbøyd perf. part. av verbet rinde; underforstått oprunden

• da jeg Offerkalken tømte] jf. kommentar til ; kan også henspille på Matt 20,22: «kunne I drikke den Kalk, som jeg skal drikke». Jf. også Joh 18,11.

• ej blot over Tro og Lære] urimet verslinje

• Kummer] sorg, sinnsuro

• sjælefangen] innfanget, oppfanget av sjelen (NRO sjelefangen)

• haler I Guds Flag tilldækks] Guds flagg: billedlig uttrykk som bygger på at alle skip seiler under nasjonalitetsflagg for å angi tilhørighet. Å hale flagget til dekks vil si å stryke eller fire flagget slik at tilhørigheten skjules eller undertrykkes. Det er (billedlig) dette som skjer hvis eller når man ikke lever som Guds barn i de seks ukedagene (arbeidsdagene).

• Bristen] brist: lyte, feil, mangel (NRO 2)

• Troen ejes kun af Sjæle] jf. kommentar til

• udbrændt] med sluknet lidenskap eller initiativ (NRO utbrenne 1 b)

• Sjæleknarken] sjeleknark: en som er gammel og avfeldig på sjelen (NRO)

• træder Dansen foran Arken] I 2. Samuelsbok fortelles det at David førte arken til Jerusalem, og at han danset foran denne: «David sprang med al Magt for Herrens Ansigt» (2. Sam 6,14).

• I Præget af jer slider] uttrykk brukt om mynter som har vært så lenge i sirkulasjon at det merket (f.eks. et kongelig monogram) de opprinnelig hadde, ikke lenger er synlig. Her i overført betydning: Menneskene har slitt av seg Guds preg fordi de har vært for opptatt av det daglige strev.

• Naadens Port] Bibelen nevner porten i den himmelske by, men her siktes det kanskje til den folkelige forestillingen om porten til himmelen, jf. Åp 22,14: «Salige ere de, som gjøre hans Befalinger, paa det maae de faae […] indgaae igjennem Porterne i Staden.»

• sine Fødders Skamle] Bibelen refererer flere ganger til Gud på sin tronstol med fienden som skammel foran sine føtter, jf. Sal 110,1.

• Kun som Barn du Riget vinder] jf. Matt 18,3: «Uden I omvende Eder og blive som Børn, komme I ingenlunde ind i Himmeriges Rige.» Jf. Luk 18,17: «Hvo der ikke annammer Guds Rige som et lidet Barn, skal ingenlunde komme ind i det.»

• Vang] åpen, gresskledd (flat) voll, plass (poet., dial.) (NRO I 1 a a)

• det tør] «til at udtrykke Muligheden eller Rimeligheden af noget. Det tør vel endnu blive til Alvor med Giftermaalet» (Molbech 1859 tør A 3)

• øver] driver, utøver; «selv at foretage sig et Arbeide» (Molbech 1859 øve 3)

• Kongedansen foran Arken] jf. kommentar til

• Lys er tændt, hvor før var Mørke] I Joh 1,4–9 omtales Jesus som «Lys»: «Og Lyset skinner i Mørket, og Mørket fattede det ikke» (Joh 1,5). I 1. Joh 1,5 heter det at «Gud er Lys», og Jesus omtaler seg selv som «Verdens Lys» (Joh 8,12; 9,5). Jf. også Joh 12,36: «Medens I have Lyset, troer paa Lyset, at I kunne blive Lysets Børn!»

• Hjorden] kvegflokken, jf. kommentar til

• Foged] jf. kommentarer til og

• Skriver] jf. kommentar til

• Lensmand] jf. kommentar til

• Klokker] jf. kommentar til

• Træl af Muldet] person som bare lever for sitt (tunge) arbeid, sine plikter, og som i vesen og tankegang er preget av det (NRO I trell 2 a). Antagelig siktes det til Adam, jf. beretningen i 1. Mos 3. Jf. kommentar til .

• Kvalm] kvelende, trykkende luft (mest litt.) (NRO 1 a)

• Tæringsgisp] tæring: tuberkulose, jf. kommentar til ; fører til pustevansker, herav Tæringsgisp, dvs. gispen etter luft

• Bisp] Biskopene var kirkens ledende embetsmenn, med tilsynsansvar for det kristelige liv i prostiene og prestegjeldene i sitt bispedømme.

• skumle] halvmørke; hverken lyst eller helt mørkt, og derfor uhyggelig, skremmende (Molbech 1859 skummel 1)

• Følg mig] mulig allusjon til Jesu kallelse av disiplene, jf. Matt 4,19 (par.); 8,22 (par.); 9,9 (par.): «Følg mig!»

• slaa din Fiende paa Øret] mulig henspilling på Peter, som hugget øret av en av yppersteprestens tjenere da denne i følge med Judas kom til Getsemane have for å ta Jesus til fange. Jesus tok avstand fra handlingen (jf. Anstensen 1936, note 498). Jf. Joh 18,10 (par.).

• Opprørsakten] opprørsakt: opprørslov, lovbestemmelse mot opprør, lest opp før man griper til maktmidler (NRO). Ifølge Grunnloven § 99 kan ikke regjeringen bruke militær makt
  mot Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former, med mindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efter at de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør, ere den trende Gange tydelig forelæste af den civile Øvrighed (Andenæs 2000).

• forblindede] Bibelen omtaler noen steder hedninger eller vantro som ‘forblindet’. I Joh 12,40 gjengis et utsagn fra Jesaja som impliserer dom over Israel: Gud «haver forblindet deres Øine og forhærdet deres Hjerte». Men forblindelse kan også være forårsaket av «denne Verdens Gud» (2. Kor 4,4).

• Vend om] snu, gå tilbake. Uttrykket finnes flere steder i GT, jf. kommentar til . Her er uttrykket brukt ironisk siden det er lagt i fogdens munn.

• Tænk paa eders Hus og Hjem … Eng og Aker … Faar og Kjør] allusjon i tre ledd til Jesu lignelse om kongesønnens bryllup (Matt 22,1–14) eller det store gjestebud (Luk 14,15–24), jf. særlig Matt 22,5: «Men de foragtede det og gikk hen, den ene paa sin Ager, den anden til sit Kjøbmandsskab»; og Luk 14,18–20: «Jeg haver kjøbt en Ager […] Jeg haver kjøbt fem par Øxen […] Jeg tog mig en Hustru tilægte.»

• Himlens Dugg gav Mannakager] mulig henspilling på Welhavens Norges Dæmring, sonette 12, som kritiserer menneskenes materialisme og det at deres ånd er bundet til «det Lave»:
  Og hvis nu Himlen sendte Mannaskyer,

  da vilde Folket Honningkager lave,

  og Staten fik af denne nye Gudsgave

  maaske lidt flere Toldbodrevenuer.

  (Welhaven 1990–92, b. 1, 69)
  Under israelittenes ørkenvandring lot Gud det regne manna fra himmelen, i 2. Mos 16 omtalt som brød. Det regnet dobbelt på den sjette ukedag, da smakte det derimot som honningkake (vers 31); ifølge 4. Mos 11,8 smakte det som oljekaker.

• Enten med os eller mod os] svarer til Jesu ord i Mark 9,40 (par.): «Thi hvo, som ikke er imod os, er med os.»

• Uden Hjord … den gamle Sjælehyrde] Jesus kaller seg «den gode Hyrde» (Joh 10,11), jf. kommentar til ; hjord: kvegflokk.

• Torten] ydmykelsen, nedverdigelsen, skammen (NRO II tort 2)

• mine Faar] jf. kommentar til

• monstro] mon tro, skal tro, gad vite; et elliptisk uttrykk der presens entallsformen mon av det modale hjelpeverbet monne alene eller satt foran infinitiven tro angir at den talende gjerne vil ha svar på et spørsmål (Holberg-ordbog I monne 4); s-en i monstro har forsøksvis vært forklart som overført fra eldre dansk monske, dvs. kanskje (Falk & Torp 1910–11 Mon)

• saa sandt jeg lever] jf. Rom 14,11: «Saa sandt jeg lever, siger Herren». Formuleringen finnes også flere steder i GT. Mulig ironi fordi replikken er lagt i prostens munn.

• slaa i Flok] kjempe, som en av flere (NRO slå 1 e a)

• gjøre Fanger] ta fanger (NRO gjøre B 1 a, f.eks. gjøre bytte)

• Lægg mig Sadlen paa min Ganger] etisk dativ, dvs. personlig pronomen i objektsform, satt inn for å fremheve at handlingen skjer til fordel for subjektet (eller i imperativsetninger for den talende), i høytidelig eller arkaiserende stil. En rekke paralleller er kjent i form av folkevisepastisj i Ibsens ungdomsverker. Ganger: ridehest; eg. hest som går i skritt (poet.) (NRO 1).

• højner sig] hever seg, blir høyere; «Landet, Marken høiner sig» (Molbech 1859 høine 2)

• øde Fjeldvidder] Døperen Johannes har en nøkkelrolle i Det nye testamente og stod frem som forkynner «i Judeas Ørken», jf. Matt 3,2: «Omvender Eder; thi Himmeriges Rige er kommet nær. Thi han er den, om hvilken Propheten Esaias haver talet, som siger: Det er hans Røst, som raaber i Ørkenen: Bereder Herrens Vei, gjører hans Stier rette.» Ifølge Bibelens forestillingsverden er mennesket nær Gud og mottar åpenbaringer oppe på høye fjell, jf. Moses på Sinai og Jesus og disiplene på Forklarelsens fjell. I Bibelen fremtrer ødemarken også som et sted for prøvelser, fristelser og besinnelse.

• Se fremad; did gaar Sejrens Flugt!] jambisk firtakter, bi '8|'9 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• Taagetjeld] tåketeppe som ligger tett som et tak (NRO tjeld 1 b)

• Grænd] gruppe av gårder, jf. kommentar til

• still vor Sult og slukk vor Tørst] mulig allusjon til Esek 12,18–19:
  Og du skal sige til Folket i Landet: Saa sagde den Herre, Herre til Jerusalems Indbyggere i Israels Land: De skulle æde deres Brød med Bekymring, og drikke deres Vand med Forskrækkelse, fordi dens Land skal blive øde fra ald dets Fylde for al Indbyggernes Volds Skyld derudi.

• Mætt Mængden] jf. Jesu brødundere i Matt 14,13–21 og 15,32–39. I begge fortellingene er det et poeng at «de aade alle og bleve mætte» (Matt 14,20). Jf. kommentar til .

• I Lønnen vil forinden Værket] dere vil ha lønn før arbeidet er utført. Dette står som motsetning til saligprisningene i Bergprekenen, jf. Matt 5,12: «Glæder og fryder Eder, thi Eders Løn skal være megen i Himlene».

• forinden] før en viss, nærmere omtalt tid er gått (Molbech 1859 1)

• Sejrens Løn] kan henspille både på at syndens sold (dvs. lønn) er døden, og på korset som seierens symbol og Jesus Kristus som seierens Herre, jf. Rom 6,23: «Syndens Sold er Døden, men Guds Naadegave er et evigt Liv i Christo Jesus, vor Herre.» Jf. også hva Matt 5,12 sier om de salige: «thi Eders Løn skal være megen i Himlene».

• Akkordens] akkord: overenskomst som resultat eller ordning kommet i stand ved innrømmelse fra en eller begge parter (mest litt.) (NRO 1)

• intet eller alt] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder, jf. kommentar til .

• Jordtrælskjæde] jordtrell: person som treller i sitt jordbundne slit og strev og ikke har sans for høyere verdier (NRO); jf. kommentar til

• Slappheds Sovepuder] henspiller på sentensen Otium est pulvinar diaboli (lediggang er djevelens hodepute), jf. kommentar til

• Viljens Renhed] jf. omtalen av viljesproblematikken flere steder i innledningen, bl.a. under Brand og noen trekk av idéhistorien for øvrig

• en Tornekrans om Hvermands Tinding … skal vorde eders Vinding] sikter til at Jesus ble kronet med en tornekrans før korsfestelsen, en henspilling på et av symbolene for Kristi stedfortredende lidelse. Hele utsagnet betyr at hvert enkelt menneske skal velge å lide i likhet med Kristus og derved oppnå frelsens seier. Jf. Matt 16,24–27:
  Da sagde Jesus til sine Disciple: Vil Nogen komme efter mig, han fornegte sig selv, og tage sit Kors og følge mig. Thi hvo, som vil frelse sit Liv, skal miste det; men hvo som mister sit Liv for min Skyld, skal finde det.

• vorde] bli, jf. kommentar til

• hver, som gaar i første Række, / maa falde for sin fagre Sag] jf. Welhaven i diktet «Protesilaos» (Nyere Digte 1845): «Hvo der gaaer foran i en Alvorsdyst, / han seirer ei, han kæmper kun og falder» (Welhaven 1990–92, b. 2, 51).

• strække / sit Vaaben] legge geværet eller våpenet på marken som tegn på overgivelse (NRO strekke 3 b)

• Fromme] gagn, nytte, fordel (NRO)

• gaar Vejen till vort Kanaan] undertallig og urimet verslinje (mangler en trykksterk stavelse)

• vort Kanaan] jf. 1. Mos 12,7 der Herren gir Kanaans land til Abrahams ætt; jf. også 1. Krøn 16,15–17. Moses fikk i oppdrag å føre Israels folk fra Egypt til Kanaan (2. Mos 3), men da de kom frem til Kanaans grenser, våget de ikke å gå inn i landet fordi folket som bodde der, syntes å være sterkere enn Israel. Som straff måtte så folket Israel vandre i ørkenen i 40 år (jf. 4. Mos 13; 5. Mos 1).

• Herrens Ridder] jf. kommentar til

• Hu] interjeksjon for å uttrykke uhygge, gru, redsel eller smerte, kuldegysning, ubehag, avsky (NRO 1)

• mine Faar … den gamle Hyrdes Stemme] jf. kommentar til

• græmme] volde sorg

• mægter] makter, klarer (arkais.); formår, har krefter til (Molbech 1859 mægte)

• Vraaen] vrå: avsidesliggende sted, avkrok (NRO 2)

• baarne] adj., perf. part. av bære: føde (litt., poet. om mennesker) (NRO båren, jf. bære 4 a)

• Kan I de bundne gjøre fri] mulig gjenklang av Jesu ord i Luk 4,18: «han haver sendt mig til at kundgjøre Evangelium for de Fattige […] at forkynde de Fangne, at de skulle løslades […] at sætte de Plagede i Frihed.» Jesus sier også til disiplene: «Hvadsomhelst I binde paa Jorden, skal være bundet i Himmelen, og hvadsomhelst I løse paa Jorden, skal være løst i Himmelen» (Matt 18,18).

• I har jer lille Hverdagsdont; / hvad der gaar over den er ondt] jf. Matt 5,37: «Men Eders Tale skal være ja, ja, nei, nei; men hvad der er over dette, er af det Onde.»

• Hverdagsdont] dont: arbeid, gjerning; særlig om det jevne, daglige virke (litt.) (NRO A)

• Valen] val: gammelt ord som på ny er tatt i bruk av dikterne og av og til brukes for ‘valplass, kampplass’ (Molbech 1859 1 1)

• Falk] rovfugl av falkefamilien (Falconidae), jf. kommentar til

• Ørn] rovfugl av familien Accipitridae; flyr i store høyder. Artene havørn (Haliaetus albicilla), kongeørn (Aquila chrysaetos) og fiskeørn (Pandion haliaetus) lever alle i Norge. Havørnen er den største, med et vingespenn på 200–50 cm. Deretter følger kongeørnen (190–230 cm) og fiskeørnen (145–70 cm). Havørnen lever av åtsler, fisk og fugl, kongeørnen av mindre pattedyr og fiskeørnen kun av fisk. Ørnen er totemdyr for den romerske guden Jupiter og den greske guden Zevs.

• ve os] stakkars oss, jf. kommentar til

• Brist] lyte, feil, mangel (NRO 2)

• fordum] i forlengst tilbakelagt tid, i fortiden, i gamle dager (Molbech 1859)

• Uliv] tomt, innholdsløst, utilfredsstillende liv; vrengebilde av et liv (NRO)

• borger for] gir kreditt, lar en få noe på borg (Molbech 1859 1 borge 2)

• Fiskestim / paa Millioner] sildestim. Etter at silden hadde vært borte fra norskekysten i lengre tid, opplevde Vestlandet (fra Flekkefjord til det sørlige Sunnmøre) en periode med rike sildefiskerier, såkalt vårsildfiske, fra 1808 til begynnelsen av 1870-årene. I begynnelsen lå tyngdepunktet i sør, fra midten av århundret forskjøv det seg nordover til Fjordane og Sunnmøre (Solhaug 1976, 337–77).

• et Fingerpeg fra Himlen] jf. kommentar til

• Jer selv I taber] å tape seg selv: kan gi assosiasjoner til ‘å ta skade på sin sjel’ i Matt 16,26: «Thi hvad gavner det Mennesket, om han vinder den ganske Verden, men tager Skade paa sin Sjæl? Eller hvad Vederlag kan et Menneske give for sin Sjæl?»

• hytter] beskytter, passer

• Befæstet er jo Himlens Hvælv] ironi som skyldes at replikken er fogdens. Kan alludere til skapelsesberetningen i 1. Mos 1,8: «Og Gud kaldte den udstrakte Befæstning Himmel».

• skynd jer Havets Skatt at lette] Fogden spiller her en lignende rolle som Antichristen i Paludan-Müllers Ahasverus, den evige Jøde. Folket engstes for dommedag og utslettelse, men Antichristen trøster dem på følgende måte:
  Begiver Eder ned

  Til Eders Brødres Chor ved Havets Bred;

  Jeg følger efter,

  Og der, i alles Paasyn, ved et Tegn,

  Der spores skal i hver en Egn,

  Der skabes Liv af Død

  Der sætter Grændse for al Verdens Nød,

  Min Magt og mine Ord jeg klart bekræfter!

  […]

  Og kun ved Hjelp af Aandens Trylleri,

  Der støtter sig paa Ordets Konst,

  Og virker gjennem Folketaagens Dust,

  Det bliver muligt, Spillet her at vinde.

  (Paludan-Müller 1909, b. 3, 191–94)

• øves] drives, utøves; «selv at foretage sig et Arbeide» (Molbech 1859 øve 3)

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• vrang] ikke riktig, uriktig, falsk (Molbech 1859 2)

• laud] laudabilis ‘rosverdig’, nest beste karakter (etter preceteris) til embetseksamen ved universitetet. Under laudabilis fulgte haud illaudabilis (haud), deretter non contemnendus (non). Historikeren Ludvig Daae, en venn av Ibsen, skriver at ambisjonen til de fleste studentene ved midten av 1800-tallet «gikk meget sjelden høiere end til at opnaa et Laudabilis i en ‘rimelig’ Tid» (Daae 1888, 326). Opplysningen om prestens karakter til embetseksamen svarer til hva Kierkegaards forfatter Victor Eremita lar assessor Wilhelm si om sin venn, presten på den jyske hede. Han var fengslet av vitenskapene, men «Han drev det da ikke mere end til haudillaudabilis til theologisk Attestats» (Kierkegaard 1997, b. 3, 317).

• fast] nesten

• Daarekistetanke] tanke om dårekiste, dvs. fogdens plan om å bygge en slik institusjon, jf. kommentar til samt innledningen, under Bakgrunn

• Jeg Mærket ser paa Hvermands Pande] henspiller på djevelens eller dyrets merke. Forestillingen om et merke i pannen kan assosieres med det merke Gud setter på Kain (jf. 1. Mos 4,15), jf. kommentar til . Men her i en kampsituasjon er det mer rimelig å knytte an til Åpenbaringen, der den endelige strid utkjempes mellom Gud og djevelen. Guds tjenere blir merket med et segl i pannen, mens dyrets tjenere blir merket i pannen eller på hånden. Jf. Åp 7,2–3 og kap. 13 og 14.

• Af Byggden driv / den Helvedbrand] minner om fortellingen om hvordan synagogeforsamlingen drev Jesus ut av Nasaret og ville drepe ham (Luk 4,29). Jf. kommentar til .

• Ødemarkerne] her: de ufruktbare viddene inne på fjellet. Ødemark er et vanlig ord for ørken i Bibelen, jf. kommentar til .

• Hjemmets Arne] i overført betydning om bopel, hjem (Molbech 1859 Arne); arne: åre, peis (litt.) (NRO 1)

• uskyldigt Blod] brukes en rekke steder i GT, jf. f.eks. Jer 22,3: «Saa sagde Herren: Gjører Ret og Retfærdighed […] ikke gjøre Vold og ikke udøse uskyldig Blod paa dette Sted.» I NT finnes uttrykket bare ett sted. Etter at Jesus ble ført for Pilatus, angret Judas at han hadde forrådt ham: «Jeg haver syndet, at jeg forraadte uskyldigt Blod» (Matt 27,4).

• Amtmand] betegnelse på den øverste sivile embetsmann i lokalforvaltningen fra innføringen av eneveldet i 1660 og frem til 1919 (deretter kalt fylkesmann). Som mellommann mellom statsmakt og lokalsamfunn kom amtmannens funksjoner til å favne vidt og omfattet bl.a. kontroll med underordnede embetsmenn, funksjon som høyeste lokale påtalemyndighet, tilsyn med rettsvesenet, omsorg for næringsliv, ansvar for veivesenet og føring av offentlig statistikk. I 1866 hadde Norge 20 amt (Fladby, Imsen & Winge red. 1981).

• Foged] jf. kommentarer til og

• broget] vanskelig (NRO broket(e) 3)

• vor Tids humane Kristendom] jf. omtale av tidens religiøse liv i innledningen, under Bakgrunn i norsk kirkehistorie ; jf. kommentar til

• Gammen] glede

• en Kommission … Lys og Tro] offentlig utvalg som skal sørge for å gjeninnføre optimisme og fremtidstro hos befolkningen; kommisjon: utvalg av (på denne tid) kyndige menn, som oftest utnevnt av Stortinget, regjering eller kommune, nedsatt for å utrede en sak, forberede en lov e.l. eller for å utføre et offentlig verv (NRO 3)

• Den Tanke gjøre] en form for ønskende konjunktiv «hvori Sætningens Indhold udsiges som […] en Tilladelse» (Hansen 1837, 42)

• bramfri] beskjeden, stillfarende (NRO)

• gemene] gemyttlige, folkelige

• ved mer end Fadervor] kunne mer enn sitt fadervår: forstå seg på mange ting, være svært flink; eg. om prester som kunne svarteboken (NRO fadervår). Svarteboken var en håndskrevet trolldomsbok med trylleformularer, bl.a. for å avverge sykdom på folk og fe, og for å skaffe brukeren lykke i kjærlighet.

• gav till Pris] prisgav, overlot til sin skjebne, utleverte til vilkårlig behandling (NRO II pris)

• sundet] fattet seg, roet seg, summet seg etter en opphisselse, forvirring e.l. (NRO sunde 2 a)

• Rigorist] streng moralist

• her hviler Brand … og hun var gal] parodisk gravskrift, en dikttype særlig dyrket av Johan Herman Wessel. Også Ibsen har skrevet et slikt dikt («Sigurd von Finkelbeck’s Gravsted», fra før 1850).

• Fingeren paa Næsen] gestus som markerer ettertanke og klokskap, idet nesen, som sete for luktesansen, er knyttet til tallrike uttrykk for å skaffe seg viten om noe eller for å tenke seg om

• rett] riktig, jf. kommentar til

• Vox populi vox dei] (lat.) folkets røst er Guds røst, dvs. at flertallet alltid har rett. Sentens som tillegges den engelske teologen Alkuin (735–805), som imidlertid tok avstand fra innholdet.

• Tusind fulgte mig af Byggden] trokeisk firtakter, bi 7|8 r|R|Rr. Versemålet avløses av nytt versemål .

• vandt opp] vinne: greie, klare, orke å utføre noe tungt, vanskelig eller anstrengende (dial., folkespråk) (NRO 2 a)

• Ledingsbud] bud om at ledingen skal stille til forsvar mot fiender; eg. innkalling til krigstjeneste i norrøn tid. Leding (av norr. leiðangr) var det organiserte sjøforsvaret langs kysten, der bøndene var pliktige til å sørge for skip, mannskap og proviant.

• en jo for dem alle døde] sikter til Jesu stedfortredende død på korset, jf. 2. Kor 5,15: «dersom Een er død for Alle, da ere de alle døde; og han døde for Alle». Jf. kommentar til .

• Fejghed er ej længer Brøde] Folket regner ikke lenger feighet for synd (brøde), fordi de regner seg frelst ved Kristi stedfortredende død på korset.

• Skodder] vinduslemmer som blir slått for når vinduet stenges eller lukkes (NRO II skodde 2)

• som Kongen gjemte … som han, sig hæved] Den norske kongesagaen Ágrip og Snorres Heimskringla (Harald Hårfagres saga, kap. 25), som bygger på Ágrip, forteller at kong Harald Hårfagre på sine gamle dager tok samekvinnen Snæfrid til ekte. Han elsket henne til vanvidd, og satt hos henne både dag og natt så lenge de begge levde, og også tre år etter at hun var død. Da ble kongen overtalt til å få sengklærne hennes skiftet, og straks den døde ble rørt, slo en stygg og råtten lukt ut av kroppen, og det veltet ut ormer og øgler, padder og alskens ufyselig kryp.

• i Muldet] i graven, jf. kommentar til

• Ligets Hverv] likets oppgave eller funksjon; kan knyttes til Joh 1,24: «Uden at Hvedekornet falder i Jorden og døer, bliver det alene; men dersom det døer, bærer det megen Frugt.»

• Sæd] såkorn

• med Lyn i Haanden] Fra Gud utgår lyn, jf. Job 38,35, der Herren spør Job om han virkelig kan «udlade Lynene, at de fare hen». Også en mulig henspilling på Jupiter, den øverste romerske gud, som ofte ble billedlig fremstilt med et knippe lyn i hånden. Jupiter var gud for lyn og torden og ble dyrket som himmelens hersker. Hans totemdyr var ørnen. Etter hvert smeltet forestillinger om Jupiter sammen med tilsvarende forestillinger om den greske guden Zevs.

• Straadødsvaanden] sorg (vånde) over å dø strådød, dvs. i sykeseng (på et leie av strå) og ikke i kamp. Ifølge førkristen folketro kom man da til Hel og ikke til Odin i Valhall (KLNM strådød).

• Helridt] ritt av døde på dødsgudinnen Hels hest (NRO helritt). Selve ordet er knyttet til eddadiktet «Helreið Brynhildar» i heltediktningen omkring Sigurd Fåvnesbane, der Brynhild rir til Hel (dødsriket) for å gjenforenes med Sigurd.

• Tiden staar i Uvejrskofte] det er urolige tider i vente; kofte: sid trøye eller kort kjortel av kraftig stoff (gjerne ull), brukt som ytterplagg

• kræver svunget Staal for Stav, / kræver Skeden tom ved Hofte] Staal betyr her ‘våpen’. Når sliren (Skeden) er tom, vil det si at våpenet er trukket (svunget) og ferdig til bruk; jf. kommentar til .

• Frænder] slektninger, slekt; av norr. frændi

• Gjemselshatten] en hatt som ifølge folketroen gjorde bæreren usynlig. Den er særlig knyttet til huldresagn, omtalt av Asbjørnsen i «En Aftenstund i et Proprietærkjøkken» i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (1845–48): «hatten den var slik, at den som hadde den på, han kunne ikke ses av noe dødelig menneske, uten han kanskje var synen» (Asbjørnsen 1949, 74).

• riste sig paa Panden] riste: skjære, risse (tegn, merke); jf. kommentarer til og

• Skillingspræg] preg eller merke på en skilling (1/96 daler, dvs. en mynt med liten verdi); i overført betydning om preg av småskårenhet, ubetydelighet, smålighet (NRO skillingspreg). Jf. ordtaket «Det som er skapat til Skilling, verd aldri Dalar» (Aasen 2003 Skilling).

• Regnbue over Maivangen] I 1. Mos 9,13–15 er regnbuen «en Pagtes Tegn imellem mig og imellem Jorden». I Esek 1,28 beskrives Herrens herlighet som en regnbue. I Åpenbaringen lar Ånden Johannes se Gud trone i himmelen omgitt av en regnbue. I Åp 10,1 viser en «vældig Engel» seg «svøbt i en Sky, og en Regnbue var paa hans Hoved». Maivangen: grønne enger (av vang ‘eng’) på et tidlig stadium av sommeren.

• Flag, hvor er du … Splitt og Tunge skar i Flaget] «Splitt og Tunge» sikter til orlogsflagget (splittflagget), som har innskjæringer med splitt (halv trekant) oppe og nede og tunge (smal trekant) i midten. Utformingen av det trefarvede norske handelsflagget ble vedtatt av Stortinget i 1821. I 1844 ble det påbudt å legge et unionsmerke med det svenske flaggets farver inn i øvre firkant ved stangen, som et tegn på Norges union med Sverige. Men samtidig fikk Norge, som resultat av en resolusjon fra kong Oscar 1., sitt eget orlogsflagg, til erstatning for det til da gjeldende svenske orlogsflagg med et «norsk» unionsmerke i øvre firkant mot stangen. Oscar 1. var mer liberal enn sin far Karl Johan, og tillot også feiring av grunnlovsdagen 17. mai. Det første offisielle borgertoget ble arrangert i Kristiania 17. mai 1844, og flere tusen mennesker deltok. På slottsplassen ble det ropt hurra for kong Oscar.

• en Konge og en Sværmer] sannsynligvis kong Oscar 1., som tillot etableringen av et eget norsk orlogsflagg; svermer: drømmer, fantast (NRO 4 a)

• Kongesaxen kunde biet … grundstødt Skude tørner] antyder at man kunne greid seg med handelsflagget med «fire Hjørner», dvs. uten orlogsflaggets innskjæringer, eller at Norges eget flagg, vedtatt av Stortinget i 1821, bare ble et nødsignal fra en grunnstøtt skute fordi Norge ikke var en selvstendig nasjon og ikke kom Danmark til hjelp i krigen mot Preussen i 1864

• Brittens kvalme Stenkulsky] en hentydning til den engelske industrialiseringen, med fabrikker som omkring midten av 1800-tallet ble drevet med stenkull som energi. Både Ludvig Kristensen Daa og Aasmund Olavsson Vinje var tilhengere av England og britisk politikk. Ibsen ser landet fra en annen synsvinkel. Hos Charles Dickens kunne Ibsen ha møtt og latt seg inspirere av en kritisk fremstilling av den engelske industrialismen og den kapitalismen som drev verket. Her er en rekke skildringer av forurensning og nød. I februar 1865 (og senere) lånte Ibsen noen av Dickens’ noveller i dansk oversettelse fra biblioteket i Den Skandinaviske Forening i Roma, og det kan være grunn til å anta at han også kjente andre verker av Dickens allerede på dette tidspunktet (Smidt 2002, 60).

• Askeregnen / over Oldtids dømte By] sikter antagelig til Pompeii, som ble begravet av aske fra et utbrudd av vulkanen Vesuv i år 79. Ibsen hadde ennå ikke besøkt Pompeii, men gjennom hele 1865-årgangen av Illustreret Nyhedsblad finnes en rekke artikler som gir en bred, detaljert og rikt illustrert omtale av nye utgravninger i Pompeii. Bladet var tilgjengelig for Ibsen i Den Skandinaviske Forening i Roma. Det kan også være en henvisning til folket i Sodoma og Gomorra, selv om beretningen om disse byenes ødeleggelse ikke nevner aske, jf. 1. Mos 19,24: «Og Herren lod regne over Sodoma og over Gomorra Svovel og Ild».

• vorden] perf. part. av vorde: bli, jf. kommentar til

• glor med Dvergens gridske Øjne / efter Guldets blanke Løgne] I norrøn mytologi er dvergene småvokste vetter som holder til i eller under stener, jf. dvergmål som synonym til ekko, om lyden som kastes tilbake fra sten og fjell. Ingen kan måle seg med dvergene i smedarbeid, men de har ord på seg for å være svikefulle og gjerrige. Eddadiktet «Vǫluspá» nevner en rekke dverger ved navn. Dvergen og smeden Regin (norr. Reginn) begjærte gullet som hans bror Fåvne (norr. Fáfnir) lå på i en drages skikkelse. Fortellingen er kjent fra Volsunga saga, Snorres Edda og fra norrøne heltedikt.

• eget Fald ej vækker Løver] sikter til ordtaket å vekke en slumrende løve, dvs. opphisse eller provosere en fredelig person, blande seg i en sak som kan skape problemer.

• gjennem Fremtidsnatten lyner] jf. kommentar til

• Kløgtens Ulv … truer Lærens Sol paa Jorden] mulig henspilling på Fenrisulven, som i norrøn mytologi er et uhyre i ulveham og et av halvguden Lokes barn med jotunkvinnen Angerboda. Ved ragnarok skal den bundne ulven slite seg, og sammen med sin far Loke og sin bror Midgardsormen skal den kjempe et avgjørende slag mot æsene. Fenrisulvens gap strekker seg fra jorden til himmelen, og ved ragnarok skal den sluke selve Odin. I norrøn mytologi ble solen forfulgt av ulver som til slutt ville sluke den. I eddadiktet «Vafþruðnismál» var denne ulven selveste Fenrisulven, i «Gylfaginning» i Snorres Edda heter den Skoll (norr. Skǫll). Skoll som springer etter solen, og ulven Hate (norr. Hati) som springer foran den, er også nevnt i eddadiktet «Grímnismál».

• Gluff og Glam] gluff: bjeff, grynt (NRO), jf. gluffer: spotske og fornærmelige ord (Molbech 1859); glam: kraftig gjøing av hund eller ulv (NRO 2). Sannsynligvis onomatopoetiske gjengivelser av ulvens lyder. Jf. Kjærlighedens Komedie: «Og kommer Belzebub med Brøl og Gluff» (Ibsen 1862a, 116).

• give Møde] bekymre seg; møde: kummer, fortred (Molbech 1859 2 2)

• Sandheds Styrkestævne] Vigrid var i norrøn mytologi stedet for den avgjørende kampen ved ragnarok, der jotner og guder skulle kjempe mot hverandre til alle døde og jorden gikk under. I diktet «Freys Elskov» skriver Welhaven at ragnaroks avgjørende kamp mellom guder og jotner skal stå på «Vigridsletten» (Welhaven 1990–92, b. 2, 251), mens Ibsen i diktet «For Danmark» benytter ordet «Vigridstævne» som en henspilling på den slesvigske krig (Ibsen 1851a).

• ej for vor Skyld Naglen brænder, / boret gjennem Fod og Hænder] Her og i det følgende gjentas elementer fra Jesu lidelseshistorie, jf. Matt 27,31–50 (par.). Jf. også Mark 15,17: «Og de iførte ham et Purpurklæde, og flettede en Tronekrone og satt den paa ham»; og Joh 19,34: «Men en af Stridsmændene stak ham i Siden med et Spyd, og strax udgik Blod og Vand.» I DNB 1854 og senere står det i evangeliene at Jesus ble korsfestet, men det utdypes ikke hvordan selve korsfestelsen foregår, jf. Matt 27,35 (par.). Også i Apg 2,23, der nyere oversettelser har «naglet ham til Korset» (NO 1930), har DNB 1854 «korsfæstede». Derimot har Kalkars oversettelse «naglet ham til Korset» både her og i evangeliene (med unntak av Lukas) (Kalkar 1845–47).

• Laget] lag: flokk, selskap, krets av mennesker (NRO 6 a)

• byder … Trods] trosser

• Spanrem-Slaget … den dømtes Skulder] hentyder til sagnet om Jerusalems skomaker Ahasverus, den evige (eller vandrende) jøde, som nektet Jesus å hvile i skyggen ved huset hans under vandringen til Golgata, og drev ham bort med et slag av spannremmen, dvs. en rem til å holde arbeidsstykket fast over knærne. Derfor må Ahasverus vandre omkring til dommedag, og han får bare hvile seg en kort stund hver julaften, støttet til en plog ute på marken. Ifølge folketroen skal man derfor ikke la plogen stå ute om vinteren.

• Purpur] rødfiolett farve; her i overført betydning om blod. I Mark 15,17 blir Jesus iført en purpurkappe før han får tornekronen. Jf. Matt 27,27–31 (par.).

• Er det Billed glemt og tabt, / hvori Mandens Sjæl blev skabt] Bibelens første bok understreker at mennesket er skapt i Guds bilde (1. Mos 1,27), men denne gudlikheten gikk tapt med syndefallet. Det nye testamente og særlig brevlitteraturen setter denne forestillingen i sammenheng med en gjenopprettelse av den opprinnelige tilstand: I Rom 8,29 sies det at Faderen har bestemt menneskene «at vorde dannede efter hans Søns Billede», og Ef 4,24 omtaler «det nye Menneske, som er skabt efter Gud i Sandhedens Retfærdighed og Hellighed».

• Ha, det gaar som Sang i Vejret] jf. kommentar til

• De usynliges Kor] Det usynlige kor i stormen kan alludere til avslutningen av Faust II. Det kan også minne om de såkalte «Diapsalmata» i Kierkegaards Enten – Eller : første Del, som et uttrykk for håpløshet, der alle forskjeller utslettes og intet lenger betyr noe.

• Aldrig, aldrig … for dit Jordliv er du skabt] De usynliges kor fremfører tre strofer i trokeisk firtakter, bi (8 7)² (A b)². Innimellom strofene taler Brand i den omliggende ustrofiske, trokeiske firtakteren, bi 7|8 r|R|Rr, som fortsetter gjennom resten av stykket. I Ole Olsens musikk til oppførelsen av Brand ved Eldorado Teater i Kristiania i 1895 (jf. innledningen, under Oppførelse) synger koret unisont med et akkompagnement av fiolin, horn, klarinett og orgel (NBO NMS Mus ms 3607:291). De faste fortegnene angir f-moll, men satsen har klart c-moll som tonika. Den enkle satsen gir likevel ikke noe inntrykk av frygisk toneart. Mellom de to strofene kommer Brands replikk uten akkompagnement. Ibsens intensjoner er her fulgt godt opp.

• Aldrig, aldrig blir du lig ham, / thi i Kjødet er du skabt] jf. Joh 3,6: «Hvad, som er født av Kjødet, er Kjød, og hvad, som er født av Aanden, er Aand.» Jf. kommentar til .

• gjør hans Gjerning eller svig ham, / ligefuldt er du fortabt] jf. Rom 3,20: «Derfor kan intet Kjød blive ved Lovens Gjerninger retfærdiggjort for ham.»

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• Ve mig] stakkars meg, jf. kommentar til

• slog med Haanden vredt mod Ordet] slå med hånden mot ordet: uttrykke motstand eller avstand til det som forkynnes

• Orm, du aldrig vorder lig ham] Når mennesket blir karakterisert som en orm, kan det henspille på Bibelen, som flere steder henviser mennesket til «støvet», mens slangen i 1. Mos 3,14 har fått befaling om å krype på buken og «æde Støv alle dit Livs Dage». Jf. f.eks. Sal 44,26: «vor Sjæl er nedbøiet i Støv, vor Bug henger ved Jorden»; og Sal 119,25: «Min sjæl henger ved Støv». Jf. også kommentar til .

• fældte dog ej Folkets Drage] folkets drage: det som tynger folket og gjør det ufritt. I norrøn mytologi er Sigurd Fåvnesbane dragedreperen; i kristen middelalder er det St. Georg, en kristen ridder fra Kappadokia, nasjonalhelgen i England fra 1200-tallet og kjent i Sverige som St. Göran.

• Odel] her i overført betydning om odelsrett til Himmelens rike; jf. kommentar til

• ensom sidder jeg paa Tinden] mulig allusjon til Byrons Manfred, i det dramatiske dikt av samme navn (1817). Det er flere paralleller mellom Manfred og Brand: Begge virrer alene og fortvilet om i høyfjellet. De har hatt overmenneskelige ambisjoner og visjoner, og er blitt skuffet. Begge har sørget over en kvinne hvis død de har voldt ved sin hardhet, og begge ønsker henne tilbake. Også for Manfred viser den elskede seg i et syn, og i likhet med Brand dør han med et stort spørsmålstegn over sitt liv og sin frelse. Manfred ble tidlig oversatt til dansk og tysk, jf. innledningen til [Episk Brand], under Bakgrunn.

• Nordenvinden] vinden fra nord (NRO nordenvind). Den straffende ulykke kommer i Det gamle testamente ofte fra nord.

• Agnes! Agnes!] Synet av Agnes har paralleller i avslutningen af Goethes Egmont (1788). Den fengslede Egmont opplever i en drøm at hans elskede (og nylig døde) Klärchen kommer til ham i fengselscellen. Hun rekker ham en laurbærkrans og spår at hans død vil føre til provinsens (Nederlands) frigjøring fra spansk overherredømme, samtidig som hun omtaler ham som en seierherre.

• Følg mig, følg mig] mulig allusjon til Jesu kallelse av disiplene, jf. Matt 4,19 (par.); 8,22 (par.); 9,9 (par.): «Følg mig!»

• ikkun] bare, jf. kommentar til

• Skrømt] innbilning, illusjon, uvirkelighet, skinn (NRO 2 a)

• Sognets] sogn: samling av de mennesker som tilhører en kirke og menighet (Molbech 1859 2)

• Du selv er Manden] Da Natan bar frem anklagen mot David, som hadde sendt Uria i døden for å kunne overta hans hustru Batseba, gjorde han det i form av en lignelse, og David forstod ikke hvem anklagen ble rettet mot, før Natan sa: «Du er Manden» (2. Sam 12,7). Jf. kommentarer til og .

• væk fra Lovens Tavle stryge] Loven kan betegne de fem Mosebøkene, lovstoffet i disse eller i snevrere betydning de ti bud. Jf. 2. Mos 34,28: «han skrev i Tavlerne Pagtens Ord, de ti Bud». Jf. kommentar til .

• Intet eller alt] Tankegangen om intet eller alt står sentralt i Brand og formuleres flere steder, jf. kommentar til .

• Saa visst jeg lever] jf. Rom 14,11: «Saa sandt jeg lever, siger Herren.» Formuleringen finnes også flere steder i GT.

• Ve os] stakkars oss, jf. kommentar til

• Sverdet svæver / draget over os som før] jf. Guds utdrivelse av Adam fra Paradis, jf. kommentar til . Jf. også Esekiel, som to ganger sier at Herren «vil føre Sverd over dig» (Esek 5,17), jf. kommentar til .

• lindt] lett og forsiktig (NRO linn 1 a)

• En kan give Lys till mange] jf. kommentar til

• mægter] makter, klarer (arkais.); formår, har krefter til (Molbech 1859 mægte)

• Husk at en med Flammeriset … du springer ej] Siste del av sitatet kan være en henspilling på lignelsen om den rike mann og Lasarus (Luk 16,26). Etter at Lasarus i det hinsidige er kommet i Abrahams fang, sier Abraham til den rike mannen, som er havnet i evig pinsel: «foruden alt dette er imellem os og Eder et stort Svælg befæstet, saa at de, som vil fare herfra ned til Eder, kunne ikke, og de kunne ikke heller fare derfra over til os.» Flammeriset kan være en hentydning til «luende Sverd» i 1. Mos 3,24 etter utdrivelsen fra paradiset, jf. kommentarer til og .

• Porten] kan være porten til himmelen, jf. kommentar til

• Aaben lod han Længslens Vej] Lengselen er å se Gud og likevel leve, i motsetning til at den som ser Jehova, dør; jf. Joh 14,19: «Endnu en kort tid, og verden ser mig ikke længere, men I ser mig, for jeg lever, og I skal leve.»

• Høg] høk: rovfugl av haukefamilien (Accipitridae), sveveflyvere som kretser på oppgående luftstrømmer

• Kravet var en Lillefinger / for at fange helt min Haand] hentydning til ordtaket «Gir man fanden lillefingeren, tar han snart hele hånden»

• Akkordens] akkord: overenskomst som resultat eller ordning kommet i stand ved innrømmelse fra en eller begge parter (mest litt.) (NRO 1)

• Riffle] gevær med riflet løp som får prosjektilet til å rotere om sin egen akse og gjør det enklere å treffe målet

• tykkes] synes (NRO tykke 1 c a)

• Baneslag] slag som medfører døden; bane: død

• gjækker] narrer, fører bak lyset (Molbech 1859 giekke)

• har den ladt med Sølv og Staal] sølv: kule støpt av sølv som ifølge folketroen gav større og sikrere virkning enn en blykule (NRO sølvkule); stål: etter eldre folketro tillagt den egenskap å kunne verne mot eller bryte trolldom (NRO 2 A a). Det var vanlig folketro at metaller som sølv og stål hadde en ekstra kraft, f.eks. i møte med underjordiske makter og trolldom. Hvis det dreide seg om å treffe et vanskelig mål, f.eks. en trollfugl, kunne det gjøre utslaget å lade geværet med sølv eller stål. I Asbjørnsens huldreeventyr «En Tiurleg i Holleia» har en skytter som er på tiurleik, «skaaret op en Sølvtoskilling og lagt for Kuglen», men uten at det hjelper ham (Asbjørnsen 1845–48, b. 2, 124).

• Knirk, som Løv om Høsten] lyden ved berøring av tørt løv

• Daarligt] tåpelig, uklokt, uforstandig (NRO dårlig A)

• Lad mig se paa dine Hænder!] urimet verslinje

• Naglesaaret] hentydning til Jesu lidelseshistorie. Evangeliene sier at Jesus ble korsfestet, men det utdypes ikke hvordan korsfestelsen foregikk, jf. Matt 27,35 (par.). I Joh 20,25 sier Jesu disippel Thomas at han ikke vil tro på Jesu oppstandelse uten å ha sett «Naglegabet i hans Hænder».

• Biddet efter Tornetanden] Utsagnet er en henspilling på et av symbolene for Kristi stedfortredende lidelse. Tornetann sikter til at Jesus ble kronet med en tornekrans før korsfestelsen, jf. kommentar til .

• Frelsermanden] brukes hyppig om Kristus i Landstads Kirkesalmebog (1869)

• Vig ifra mig] jf. Jesu svar til Satan i Matt 4,10, jf. kommentar til

• Skal jeg falde / ned og bede for din Fod] hentydning til samme bibelsted som «Vig ifra mig» ovenfor, men der med referanse til djevelens oppfordring til Jesus

• Fjæl] redningsplanke (NRO fjel 1)

• Naglehullet] jf. kommentar til

• udvalgt] jf. 5. Mos 7,6: «dig [Israels folk] har Gud udvalgt». I spørsmål 547 hos Pontoppidan forklares hva som menes med de «Udvalgte»: «Hvem bliver deelagtig i det evige Livs Glæde og Salighed? Alle de, som sandelig have troet paa Christum, levet christelig og ere blevne bestandige deri til Enden, hvilke kaldes Udvalgte.» «Udvælgelsen» forklares videre i spørsmål 548. De utvalgte er de som Gud fra evighet har sett vil ta imot den evige nåde, jf. Rom 8,28–30 (Pontoppidan 1832).

• ringest Kryb i Muldet] jf. Wergelands dikt «Min lille Kanin» (1828): «skjøndt du kryber lavt i Muld / har du en Veninde huld / høit i Himmelen: min Muse» (Wergeland 1918–40, b. 1:1, 152); i Muldet: i graven, jf. kommentar til

• Trappen] Trapp og stige er mystikernes foretrukne bilde for å beskrive oppstigningen til Gud, jf. kommentar til . Det er et påfallende bilde i forbindelse med ødemarken.

• Tusind Mile] billedlig om uendelig avstand; mil: jf. kommentar til

• Frelserklædet, / med den sande Bods-Vin vædet] Bods-Vin kan sikte til Jesu svette og blod, eller også den eddik, «blandet med Galde» (Matt 27,34), som Jesus fikk å drikke på veien til Golgata. Ifølge Mark 15,23 fikk Jesus «Viin at drikke med Myrrha udi». Jf. også Matt 27,48 og Mark 15,36. Etter at Jesus var korsfestet, ble klærne hans delt mellom soldatene, jf. Matt 27,35 (par.). Frelserklædet kan vise til det «Linklæde» Jesu legeme ble svøpt i etter hans død (Matt 27,59 (par.)). Ifølge Lukas og Johannes lå linklærne igjen i graven etter oppstandelsen (Luk 24,12; Joh 20,5–7).

• fange] få, jf. kommentar til

• Messekaaben] messekåpe: messehagel, drakt brukt av prest under nattverdfeiringen

• Jøkelprestens] Gerd omtaler jøkelen som en prest; jøkel: arm av isbre som henger ned over fjellsiden (NRO 2)

• Loven … Tavlen] Lovens tavler ble skrevet med Guds finger (2. Mos 31,18; 5. Mos 9,10), jf. kommentar til .

• Jeg kan græde] Brands gråt kan være en allusjon til Goethes Faust I. Når Faust hører påskeklokkene, gråter han og sier: «die Erde hat mich wieder!» (Goethe 1999, 46). I oversettelse: «Jorden har mig atter!» (Goethe 1847, b. 1, 43). Han oppgir altså sitt forsett om å trenge direkte inn i metafysikken. I sluttscenen i Faust II vises det, foran Magna Peccatrixs følgende replikk, til Luk 7,36:
  Bei der Liebe, die den Füßen

  Deines gottverklärten Sohnes

  Tränen ließ zum Balsam fließen

  (Goethe 1999, 462).
  I oversettelse:
  Ved den Kjærlighed ved Foden

  Af din gudforklarede Søn,

  Da til Balsom Taarefloden

  Flød […]

  (Goethe 1847, b. 2, 356).

• sagte] dempet, stille; særlig om tale (NRO sakte A 1 a)

• dersom bare Sølvet bider] jf. kommentar til

• ende hid] like hit

• Ja, hver Slægtens Søn tilldøde / dømmes maa for Slægtens Brøde] hentydning til arvesynden, jf. kommentar til

• Tifold større Himmeltelt … deus caritatis] I musikken til oppførelsen av Brand ved Eldorado Teater i Kristiania i 1895 (jf. innledningen, under Oppførelse ) har Ole Olsen komponert et melodrama til skuespillets siste replikker (NBO NMS Mus ms 3607:291).

• Tifold] ti ganger mer, jf. kommentar til

• Himmeltelt] I GT brukes teltet som bilde på himmelhvelvingen, jf. Jes 40,22: «(han er) den, som udsprætter Himlene som et tyndt (Tæppe), og udbreder dem som et Paulun at boe udi». Baldakiner spent over en herskers trone er en form for himmeltelt. Wergeland benytter motivet i en beskrivelse av religiøs andakt når han sammenligner de blå konvolvler (klatreplante av slekten Convolvulaceae) med himmeltelt i Jan van Huysums Blomsterstykke (1840):
  Andagt, naar den syner bedst,

  seer paa fjerne Himles Fest

  for det frelste Zions Helte

  ei saa fagre fine Telte,

  som Konvolvlerne udbrede,

  blaaere end Himlens Bund,

  finere end Blusels Klæde

  foran Brudens Ønskes Mund.

  (Wergeland 1918–40, b. 2:5, 83)
  Forestillingen om himmelen som en bedre ramme for gudsdyrkelse enn det jordiske byggverk er også kjent fra Tegnérs Frithiofs Saga. Frithiof vil bygge et nytt Baldertempel i stedet for det som ble ødelagt på grunn av hans krenkelser av det hellige, men guden Balder blidgjøres ikke med sten, bare med hjertets fred og forsoning:
  Förlåta, yngling, hvad vill du i Balders hus?

  Hvad mente du med templet, som du reste här?

  Med sten försonas Balder ej; försoning bor

  Härnere, som deruppe, blott der friden bor.

  (Tegnér 1847–51, b. 1, 189–90)
  En like sannsynlig parallell kan være sluttscenen i Goethes Faust II, der Doctor Marianus ber:
  Höchste Herrscherin der Welt

  Lasse mich, im blauen,

  Ausgespannten Himmelszelt,

  Dein Geheimnis schauen.

  (Goethe 1999, 460–61)
  I oversettelse:
  Verdens høi’ste Herskerinde,

  See til mig herned!

  Lad i Himlen blaae mig finde

  Nu din Hemm’lighed!

  (Goethe 1847, b. 2, 355)

• Due] I Bibelen symboliseres Den Hellige Ånd med en due, jf. da Jesus ble døpt av Johannes (Matt 3,16 (par.)).

• Hu] interjeksjon for å uttrykke uhygge, gru, redsel eller smerte, kuldegysning, ubehag, avsky (NRO 1)

• den styrtende Skred] Felleskjønnsformen (som er gått ut av offisiell rettskrivning) går tilbake på norr. skriða (jf. Aasen 1873 skrida) og dialektformer som skria og skrea.

• Mandeviljens qvantum satis] qvantum satis: tilstrekkelig mengde, jf. kommentar til . Spørsmålet er her: Er ikke viljen nok til å oppnå et fnugg av frelse? Brands siste ord før han begraves av skredet, kan også være inspirert av Kierkegaard, som bruker uttrykket qvantum satis flere steder, bl.a. i Sygdommen til Døden, i forbindelse med spissborgeren som mangler mulighetsdimensjonen fordi han mangler fantasi:
  Saaledes har Spidsborgeren tabt sig selv og Gud. Thi for at blive opmærksom paa sit Selv og paa Gud, maa Pantasien [sic] svinge et Menneske høiere end til det Sandsynliges Dunstkreds, den maa rive En ud af denne, og, ved at gjøre hvad der overskrider enhver Erfarings qvantum satis muligt, lære ham, at haabe og at frygte eller at frygte og at haabe (Kierkegaard 1920–36, b. 11, 173).

• En Røst … Han er deus caritatis] caritatis: genitivform av det latinske caritas ‘barmhjertig (himmelsk) kjærlighet’. Gud omtaler aldri seg selv i tredje person i Bibelen. Avslutningsordene er heller ikke et direkte svar på Brands spørsmål. Ibsen kommer her nær den diskusjonsteknikken Jesus bruker flere steder i evangeliene (f.eks. Matt 22,15–22 og Joh 8,1–11; jf. Skard 1964). Jf. også Rom 9,16: «Derfor staar det ikke til den, som vil, ei heller til den, som løber, men til Gud, som gjør Miskundhed.» Sluttordene kan minne om avslutningen av Faust I: «Stimme von oben / Ist gerettet!» (Goethe 1999, 199). I oversettelse: «Stemme (ovenfra). / Hun er reddet!» (Goethe 1847, b. 1, 243). Jf. 1. Joh 4,8: «Hvo som ikke elsker, kjender ikke Gud; thi Gud er Kjærlighed», jf. den latinske bibelen Vulgata: «qui non diligit non novit Deum quoniam Deus caritas est.» Man kunne i og for seg tenke at deus caritatis var en vending i Vulgata, men formuleringen finnes ikke direkte belagt. Uttrykkstypen er imidlertid velkjent fra brevlitteraturen i Det nye testamente, især fra Paulus. Det dreier seg om en omkastning av den vanlige uttrykksmåten «Guds kjærlighet», dvs. Deus (Gud) med egenskapen som tilhørighetsgenitiv («kjærlighetens Gud»); dermed uttrykkes Guds essensielle vesen, eller Gud som utgangspunkt eller kilde for en essensiell egenskap. Harald Beyer (1924) oppfatter dette tekststedet som at Brand nå har nådd det religiøse stadium (i kierkegaardsk betydning):
  Brands «deus caritatis» blir da ikke kjærlighetens Gud slik som han almindelig forstås. Men han blir den guddommelige kjærlighets Gud. Han blir «paradokset»s Gud som ikke kjenner mildhet og overbærenhet. Den Gud som svarer Brand fra hans indre, representerer Brands – og Kierkegaards – opfatning. Han krever martyrium og lidelse i det uendelige, han krever troskap selv mot det tyngste kall, fordi hans kjærlighet er « kvalitativt forskjellig » fra den menneskelige (Beyer 1924, 157).
  Gustaf Fredén har pekt på sammenhengen mellom sluttscenen i Brand og etterskriften Ultimatum i Kierkegaards Enten – Eller. Denne er formet som en preken av en jysk landsbyprest, assessor Wilhelms venn. Hovedpoenget i Ultimatum er «Det Opbyggelige, der ligger i den Tanke, at mod Gud have vi altid Uret» (Kierkegaard 1997, b. 3, 320). Fredén mener at Brand har nådd frem «till just den ‹Erkjendelse›, som Kierkegaard framställt som slutmålet för människans andliga kamp: att människan alltid har orätt mot Gud, därför att hans kärlek är större än hennes rättfärdighet» (Fredén 1949, 208–09). Når det her på slutten av femte akt ikke bare er snakk om «conto caritatis» (jf. kommentar til ), men om «deus caritatis», blir kontrasten mellom caritas og manneviljen tydelig.

Kommentatorer
• thoralf berg
• alvhild dvergsdal
• narve fulsås
• karl gervin
• nils grinde
• dag gundersen
• arnbjørn jakobsen
• egil kraggerud
• kristoffer kruken
• else mundal
• erik mørstad
• kristian smidt
• olav solberg
• stine brenna taugbøl
• eivind tjønneland
• vigdis ystad
• per øhrgaard
• asbjørn aarseth